Norge. Et land som velter seg i rikdom. Oljen, denne svarte væsken som har blitt så viktig over hele verden. Kan vi klare oss uten noen gang? Anne Karin Sæther går i denne boken gjennom store deler av den norske historien, med et særlig blikk på hvordan historien har blitt fortalt – hvordan retorikk har blitt brukt, og dermed hvor mye makt som ligger i ordene. Det handler om å fortelle på en slik måte at alle synes det er smart å hente opp mest mulig olje i de områder Norge har kontroll på. Det var ikke selvsagt at dette skulle bli en så viktig del av våre liv:

I et brev til Utenriksdepartementet i februar 1958 skrev Norges Geologiske Undersøkelse : «Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

^{Kilde: Regjeringen.no}

Jeg har selv vokst opp i Stavanger, den lille fiskerlandsbyen som ble sentrum for oljenæringen i Norge. Åpenbart har det vært et eventyr siden 70-tallet, og ringvirkningene strekker seg naturlig nok over hele landet. Den historien er det stort sett enighet om, vi har hatt en fantastisk velferdsreise etter at oljen ble oppdaget.

Hvordan harmonerer utvinningen av olje med at Norge skal være et foregangsland innen klima- og miljø?

Retorikk

Hvor mange informasjonsrådgivere er det tilrådelig å ha? I Statoil hadde de før oljekrisen over 300 ansatte som i all hovedsak jobbet med å fremme det riktige, og gode, budskap – Statoil er et unikt selskap, som jobber knallhardt for å bedre velferden i Norge, uten at klima- og miljø blir skadelidende.

Brundtland, vår landsmoder, ga uttrykket «bærekraftig utvikling» et ansikt i 1987, da hun ledet «verdenskommisjonen for miljø og utvikling». Det resulterte i rapporten «Vår felles fremtid», og denne har levert viktige premisser for utviklingen innen miljøvennlig teknologi, og hvordan vi tenker innen miljø – og utviklingsspørsmål.

På dette tidspunktet var oljeutvinning i stor skala hett tema internt i Norge. Langt i fra alle syntes det var smart å utvinne alt vi kunne så raskt vi kunne. Ved starten ble det utviklet en del retningslinjer, gjerne kalt de ti bud:

– Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vil komiteen i tilslutning til dette gi uttrykk for:

At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.

At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.

At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.

At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.

At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.

At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.

At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.

At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.

At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.

Forutseende?

I boken problematiseres det rundt disse målene Norge opprinnelig hadde, rollen vår som klima – og miljøforkjemper og hvordan det etter hvert gikk med norsk oljeindustri. Anne Karin Sæther har en journalistisk tilnærming, og ser mye på språket som ble brukt for å rettferdiggjøre disse satsningene, hvor de opprinnelige målsettingene langsomt gikk opp i røyk – nesten bokstavelig talt, ettersom «fakling» lenge var en utfordring på norsk sokkel – det vil si at overskudd av olje og gass brennes, noe som gir ressurstap og store CO2 utslipp. Det ble slutt på dette i all hovedsak i Norge, men i mange land hvor Statoil/Equinor har virksomhet i dag så er dette enda vanlig.

«På verdensbasis bidrar fakling til at over 300 millioner tonn CO2 slippes ut til atmosfæren – det er nesten seks ganger Norges totale utslipp eller like mye som utslippene fra 77 millioner biler»

Uansett – frem mot tusenårsskiftet så økte utvinningen av norsk olje og gass enormt. Det ble så mye at det ble besluttet å opprette et slags «spare- og investeringsfond», fordi alle pengene kunne ikke brukes innenlands, det ville føre til høy inflasjon og usikker fremtid for fastlandsøkonomien. Så det som nå heter «Statens pensjonsfond utland» ble opprettet i 1990. Da hadde Statoil vært operativt siden 1972, og inntektene var i ferd med å bli svimlende. I dag er verdien på dette fondet rundt 9 700 milliarder kroner. Det vokser stort sett hele tiden, forvaltningen er jevnt over stabil og bra. Jeg går ikke nærmere inn på det, det er en annen skål. Poenget i boken er hvordan vi kom dit.

Et eksempel på retorikk er begrepet om «energirealitetene» i verden. Det ble et mantra at 1,3 milliarder mennesker var uten elektrisitet i verden, og det ville derfor være helt uetisk at Statoil og Norge sluttet å lete etter og utvinne norsk olje og gass – ville vi ikke gjøre noe for verdens fattige? Alle som da var imot mer leting og utvinning på grunn av klimaet, sto da på feil side ettersom de da var imot at verdens fattigste skulle få tilgang til elektrisitet. Utfordringen var bare at det ikke kan finnes noe som helst bevis for at denne oljen og gassen fra Norge noen gang kom til de fattigste landene. Dersom det var målet, så kunne det blitt gitt direkte og gratis til de trengende – eller la landene utvinne selv i stedet for at rike, vestlige land pumpet opp alle naturressurser i de fattige landene. 99,9% av norsk olje og gass går til Europa og OECD- land. Ikke til de fattige.

Et annet eksempel er at den norske oljen og gassen er så ren når den pumpes opp, og det er derfor helt ulogisk å la den ligge – da vil «skitten» olje og gass brukes i stedet, eller enda verre: Kull. Det forutsetter at all olje og gass fra Norge kommer i stedet for annen energi, noe det ikke er særlig belegg for å si – det kommer helst i tillegg, Norge pumper ikke opp mer enn ca 2% av verdens olje og gass. Det er lite som tilsier at ordene til tidligere sjef i Statoil, Helge Lund, er helt korrekte:

Å la være å bygge ut mer olje og gass i Norge vil være skadelig for klimaet.

Vi forstår at han sier det, uten slike utsagn ville styret i Statoil (på den tiden) vært svært kritiske til hans stilling som leder av bedriften. Alle kjemper for sitt, og i næringslivet er det hva man får betalt for. Lik eller ikke lik.

Påvirkning

Jeg går ikke så mye mer inn i detaljene og eksemplene i boken, det er omfattende i en bok på over 400 siden med fyldig litteraturliste og noter i hopetall. Det synes jeg er bra, det virker godt dokumentert. Mange intervjuer er gjennomført, både med folk som står frem med fullt navn og med mange som velger å ikke stå frem. Det kan det være mange gode grunner til, særlig når Anne Karin Sæther graver i «hemmelige» samtaler og organiserte nettverk. Hun mer enn antyder at det har foregått lobbyvirksomhet som ikke tåler dagens lys, særlig i form av at mektige personer møtes og planlegger hvordan politikere, media og interesseorganisasjoner skal påvirkes og dempes.

Det trengs penger. Sæther estimerer at Statoil brukte mellom 500 millioner og en milliard på ren kommunikasjon/propaganda/påvirkning. Det er selvsagt ikke noe ulovlig i det, men samtidig dannes det mange nettverk som brukes aktivt – og grensene er fort flytende. Kanskje særlig i et statlig selskap som ble «halvstatlig» og privatisert på 90-tallet. Mange mennesker har vandret mellom styrebordene, ledelseskontorene og lunsjbordene både i Statoil, Regjering og Storting. De har hatt sentrale stillinger på begge sider, og Norge er og blir en liten andedam. En landsby, som det sies i boken. En oljelandsby.

De som påvirker motsatt slåss ofte mot vindmøller – eller skulle ønske de gjorde det.

Avslutning – miljø og sånn

Det mest interessante er hvor systematisk det bygges opp nye historier i oljebransjen, demmes opp for ugreie og negative nyheter, fokuseres på det positive – vil dere ha jobber, næringsliv og mye penger i kommunen eller ikke? Det reises land og strand for å snakke med lokalpolitikere, fortelle historien om det gode liv, hva nye oljebrønner kommer til å bety av velstand og velvære – og stort sett har Statoil fått det som de ville. På tross av alle motstandere. Det er en maskin, en kommunikasjonsmaskin, som ruller over det meste av motstand – på imponerende vis.

Anne Karin Sæther snakker om George Orwell – den «nytale» som brukes i 1984, alle ord som har negativ klang må fjernes fra språket, de nye ordene må være enkle og positive. Noe er bra, eller ubra. George Orwell sier selv i en appendix til 1984:

The purpose of Newspeak was not only to provide a medium of expression for the world-view and mental habits proper to the devotees of Ingsoc, but to make all other modes of thought impossible.

Dersom vi bytter «Ingsoc» med «Equinor», så ser vi at tankegangen ikke er ulik den i 1984. Det handler om tankekontroll gjennom aktiv bruk av språket. Vi skal alle venne oss til nye sannheter, slik at vi lar være å tenke igjennom meningsinnholdet i disse. Historien blir endret. Slik ser hun på kommunikasjonsinnsatsen fra Statoil, og lobbyister. Vi får ord og forklaringer som egentlig ikke gir særlig mening om de undersøkes nøye, men historien hamres inn helt til vi tror på den – eller lirkes inn, gjenfortelles og gjenfortelles.

Olje og gass er bra for klimaet, vi redder jordens fattige ved å utvinne den, uten olje og gass hadde vi vært i steinalderen i Norge, hvorfor skal den bare ligge der til ingen nytte?

Løsninger gås inn på for de som ikke tror olje og gass redder verden – og CO2-avgifter, kvotehandel, strengere klimakrav ved utlysning og godkjenning av nye oljefelt trekkes frem som brukbare virkemidler. Det viktigste er likevel å stoppe leting etter mer olje og gass, la resten ligge igjen der det er – og finne nye energikilder. Det kan bety vanskelige valg og mindre penger, og dermed lavere velferdsnivå. Til gjengjeld betyr det at våre barn og barnebarn arver en levedyktig jordklode.

Dette er en grundig bok, en interessant bok. Den rykker i vår måte å oppfatte virkeligheten på, gir innspill på hvor hjernevasket vi muligens er – samtidig som jeg ikke kjøper alle argumentene hun har. Den har nok en slagside i form av at egentlig må vi redusere veksten, og utvinning av olje og gass er et fossilt onde som bør ta slutt. En del plasser virker det noe overdrevet i forhold til hvor kynisk aktørene opptrer, men i det store og hele en bok vel verdt å lese. Særlig for den retorikk-interesserte.

Vi ønsker alle at vi har «de beste intensjoner». Noen ganger tar vi rett og slett feil. Ordene betyr ikke det samme for alle, og det er selvsagt slik at: