Kap 1. Martin

• MORFAR!

Jeg så oppover lia. Langt der oppe så jeg noen små, mørke flekker – som små insekt. De kravlet langsomt, nærmet seg toppen. Det hadde vært en lang tur. Mange dager. Han hørte meg nok ikke. Nå gikk jeg på ren vilje. Dette var ikke noe som lå naturlig for meg, mine voksne dager har blitt tilbrakt i komfort og den luksus som ligger i den moderne livsstil.

• Hei, det er Ivar.

Enkelt og greit. Det var Ivar som ringte. Siden jeg ikke ante hvem Ivar var, så ble det naturlig å høre hvem den karen var. Nysgjerrig har jeg alltid vært. Helt siden jeg vokste opp på en liten gård langt inne i Setesdalen. En fantastisk plass for en gutt med mye energi. Det er ikke mulig å kjede seg på gård, tenkte jeg alltid. Uansett kunne jeg finne på noe, enten det var å kose med gode, gamle Blakken – som jeg fortsatt synes er et av de beste hestenavnene. Mye bedre enn Børke Brassen, Backstreet Chief og Gylden Jill som jeg leser nå for tiden på veddeløpsbanene. Eller det var å utforske landskapet, ta med fiskestang, legge ut på lange turer opp i fjellene – til og med Via Ferrata prøvde jeg en gang. Opp på Straumsfjellet. Det krevde gode nerver, ordet betyr «jernsti» på italiensk- og løypen strakte seg 550 meter opp den beryktede sørvestveggen på Straumsfjellet. Ikke en løype for de med dårlig hjerte og høydeskrekk. Det hjalp selvsagt at det er en stålkabel hele veien opp, og flere plasser trinn i fjellveggen. En formidabel jobb er gjort for å skape den beste og lengste klatreløypa nord for alpene. Ja, så ubeskjedne var de I Setesdalen. Et stolt folkeferd. Å komme opp på toppen var intet mindre enn spektakulært, jeg så utover Otra og dalbunnen langt der nede. Elven buktet seg som en slange langt inn i horisonten, og det var ikke fritt for at jeg følte en nærmest berusende makt der jeg sto og så på de små husene som lå spredd utover dalen. Alle livene som ble levd der, litt over 8 000 mennesker totalt. Alle hadde sitt eget, lille univers å ta vare på, eksistere i, kretse rundt i.

Åpenbart kolliderte mange av disse små planetene og universene rett som det var. Når jeg skuet ut over dalen fra mitt høye utkikkspunkt, så virket alle konflikter ubetydelige, ja- nærmest latterlige. Det hadde jeg tenkt den gang. Så flyttet jeg fra Setesdal til Bergen. Der sluttet jeg å gå i fjellet. Plutselig ble alle konflikter mye større, nærmere, tettere på kroppen.

• Jeg ringer for å gi deg en liten, vennskapelig advarsel, sa Ivar. Jeg kjente det trykket bak ørene, bygget seg opp en potensiell hodepine. Akkurat som en trykkoker. Prøvde å holde det nede, det var ikke smart å slippe trykket ut mot Ivar. Jeg visste enda ikke hvem han var, men det ante meg at han ikke tok lett på utskjellinger.
• Du bør betale innen mandag.

Det ble sagt i en lett tone. Ikke truende. Det var nesten verre. Jeg visste nå at Ivar var profesjonell. Ikke noe tull. Mest sannsynlig leiet inn for å få penger ut av meg. Forbannet! De siste gangene på Bergen Travbane hadde vært lite oppbyggende, ja – nesten uhyggelige hadde de vært. Jeg sparket meg selv. Hardt og konsist, midt mellom beina. Bare mentalt, men jeg krympet meg likevel. Sprett Lett hadde hørtes ut som et gullkantet kort å satse på. Hesten levde opp til navnet, problemet er at det er forbudt å sprette over i galopp. Idiotisk hestenavn! Det fikk meg til å tenke på Blakken igjen, og morfar.

• Ja, selvsagt Martin. Bare kom du, det er så lenge siden. Morfar hadde virket glad, oppriktig glad for å høre fra meg.

Han bodde fortsatt på gården, alene nå. Barna hadde flyttet til storbyer, min mamma til Bergen sammen med gamlekjæresten- min pappa. Det hadde ikke gått særlig bra. Pappa fant en ny kone i Bergen, han jobbet som advokat og giftet seg med en klient fra et arveoppgjør. En enke. Kjærlighet ved første blikk, han hadde prøvd å forklare det for meg. Jeg klarte ikke å tilgi ham. Mamma ble knust. Nervevrak. Selvmord.

Nå hadde morfar og jeg tatt en skikkelig langtur i Setesfjellene. Jeg var ikke egentlig i form til slikt, men spurte likevel om vi ikke kunne ta en flere dagers tur. Så jeg fikk luftet tankene mine skikkelig. Morfar forsto. Han kunne trenge det selv. Det hadde blitt ensomt på gården. Sigfrid, min mormor, døde av langvarig sykdom noen år etter at vi flyttet. 65 år hadde hun blitt. Et langt, strevsomt, men lykkelig liv var over. Ja, jeg er sikker på at hun var lykkelig. De hadde god råd, morfar og mormor. De levde slik de ønsket, på en gård- og var nesten selvberget. De hadde vært nøysomme hele livet, spart opp penger. Etter at morfar ble pensjonist, så vet jeg at han ikke gadd å løse inn pensjonen han fikk- det samlet seg opp hjemme helt til vi kom på besøk og ordnet det slik at han fikk satt inn pengene på konto. Etter hvert ble NAV også digitalisert, så nå gikk det automatisk. Morfar hadde millioner i kontanter, det visste jeg.

• MOOOORFAAAAR!! Jeg hoiet. Nå hørte han meg. Stoppet. Lot de andre gå, de var tilfeldige i løypa denne lørdagen. Turister. Ikke så ofte lokalbefolkningen tok turen opp i fjellene, og i hvert fall ikke en sånn «turistløype» som vi hadde valgt av hensyn til min moderate fysiske utrustning.

Han sto og ventet. Langsomt kom jeg mot ham, ropte navnet hans – «Arnfinn» – så at han svarte meg, men jeg hørte ikke. Jeg var fokusert. Konsentrert. Målbevisst. Jeg gikk forbi ham, ut på kanten langt her oppe på Straumsfjellet. Jeg kjente det godt fra barndommen. Visste hvor det var brattest.

• Arnfinn, ropte jeg igjen. Jeg var nær kanten nå. – kom hit, husker du da vi klatret opp Via Ferrata den gangen for 15 år siden? Morsomt å se ned her nå, hvor bratt det er! Utrolig at jeg kom opp den gangen, som 14- åring. Du er jo like sprek i dag, du.

Jeg lo litt. Arnfinn smilte. Kom nærmere.

• Ja, kom det litt rustent fra ham. Som om han var lite vant med å snakke. – jeg husker selvsagt det. Du var en ung fole den gang, Martin. Sigfrid og jeg var alltid nervøse når du hoppet rundt i fjellet her. Tenk om du falt ned! Mang en gang satt vi med hjertet i halsen. Jeg er så glad det har gått bra med deg, Martin. At du trives i Bergen.

Jeg nikket bare. Så utover dalen. Elven som buktet seg. Som en slange gjennom livene til de som hadde bosatt seg der. Igjen følte jeg en beruselse.

• Kom, Arnfinn. Stå her med meg.

Jeg tok armen rundt skulderen hans. Den senete kroppen slappet av litt. Han sto ved siden av meg, så ned. Jeg strammet muskelen i armen, tenkte på Ivar, tenkte på datteren min, tenkte at gjeld til de lånehaiene jeg hadde oppsøkt sist var katastrofalt. De kunne finne på hva som helst. Jeg var eneste arving på morssiden. Tenkte jeg, og beveget armen fremover. Mot stupet.

Arnfinn så på meg. Virkelig så på meg. Som om han så meg for første gang. Jeg kunne se at det jobbet inni hodet hans.

• Hadde jeg bare visst dette, Martin. Jeg skulle hjulpet deg mye tidligere. 

Stemmen var hes, som om den kom fra de dypeste skoger og hadde hatt en tøff vei for å komme ut. Gråtkvalt er ikke ordet; en mann fra Setesdal på 75 år som har levd hele livet i pakt med naturen og ordnet alt selv tar ikke til tårene så lett. Jeg hadde aldri sett morfar gråte.

Vi sto på ytterste kanten av stupet. Så ut over et majestetisk landskap, finnes ikke noe bedre ord enn det. Det var virkelig særegent. Vilt. Rufset i kantene, men absolutt storslått. Kåret til ett av Norges vakreste landskap, og slik jeg hadde reist rundt i verden så jeg ikke bort fra at det var ett av verdens vakreste. Her hadde jeg vokset opp. Her levde Arnfinn. Enda.

Jeg hadde begynt å gråte. Trukket ham inntil meg, med armen rundt ham, fanget ham i en stor bjørneklem. Helt der ute, der jeg hadde gjort mitt livs største bragd, sammen med Arnfinn. Klatret opp Via Ferrata.

Arnfinn

• Arnfinn, elskar du meg?

Han kjente ei stor klo hogg tak i hjertet. Sigfrid sto ved kjøkkenbenken, la siste hånd på rengjøringen denne morgenen. De hadde hatt frokost, klokken var litt over 5. De senere årene hadde han sovet lenger, før i tiden sto han alltid opp 4. Nå var det ikke så travelt på gården lenger, og de tillot seg selv å sitte lenger oppe om kveldene. Fjernsynet hadde kommet til bygda for mange år siden, men de første årene så de ikke noe nytte i å ha den boksen i stua. De jobbet hele dagen, laget kvelds før skumring og la seg når det ble mørkt. Om sommeren lenge før det ble mørkt. De hadde ikke bruk for NRK om kvelden. Nå var det kommet satellitt, og de hadde fått parabolantenne på taket. Verden gikk fremover, men Arnfinn visste ikke helt om det var til det bedre. Han hadde aldri vært mer oppdatert på verden der ute, men det forvirret også. Det skjedde så mye, skulle han bry seg om alt? Skulle han engasjere seg i livene til millioner av mennesker han ikke kjente? De sultet, de var utsatt for terror, skutt av politimenn, rømte i små båter over åpent hav, konflikter han ikke kjente seg igjen i. Nei, livet var enklere før. Da bygda var verden. Problemene gjaldt folk han kjente, brydde seg om, kunne hjelpe direkte. Det gjorde han ofte. Han og Sigfrid.

• Hva mente hun nå? Selvfølgelig elsket han Sigfrid. Hvorfor spør hun om det nå? Det var ikke lett å svare. Hadde aldri vært flink til det, men trodde Sigfrid visste. At han elsket henne. Tankene rullet tilbake, de hadde giftet seg for 47 år siden – den gang hadde han nok sagt det flere ganger. I ungdommens lidenskap så slapp orda lettere over tunga og ut mellom tenna.

Kloa greip hardere. Sigfrid hadde vært hos legen i går, mintes han. De snakket ikke så mye lenger, det var frokost, arbeid, formiddagsmat, arbeid, middag, middagslur, litt lett arbeid, kvelds og satellitt-tv. Canal Digital. Så om igjen neste dag. Det var et godt liv. Hadde alltid likt rutinene. Det trygge i å ha gård, passe på dyra, åkeren. Sigfrid hjalp til, laget mat, gjorde rent, passet på ham. Hun hadde en liten jobb i bygda, sto i butikk og solgte klær. Hjemmestrikkede. Hun var flink. Det var et guddommelig liv. Et liv i fred og ro. Han skjønte ikke spørsmålet hennes nå? Etter alle disse årene?

• Jau, eg gjer da det. Me he jo tvau born, Sigfrid. Sa han nølende, usikker. Lettere å svare slik enn å si de vanskelige orda.
• Eg var hos legen igjen i går, Arnfinn.

Det stakk i brystet. Kloa klemte så hardt at han fikk problemer med å puste. Han hadde akkurat begynt å få pensjon. Sigfrid ville starta om 3 år. Da ville de begge være pensjonister. Han hadde sett frem til det. De to alene på gården, bare kos og lett vedlikehold. Kanskje reise litt? Se denne verden som de viste på Canal digital? Begge to hadde bodd i bygda hele livet, det var nå slik det var vanlig å gjøre. God råd hadde de saktens. Hva skulle de brukt penger på? Ungene var blitt voksne, de burde klare seg selv.

Arnfinn lot tankene fly på egen hånd. Han hadde søkt tilflukt på fjellet, satt og skuet utover Setesdalen. Ville ikke snakke. Ikke enda. Det var ikke fritt for at Sigfrid hadde sjokkert ham i dag. Han lukket øynene, langt bak i bevisstheten dukket det opp bilder som var minst 40 år gamle. Ett var tydelig fra selveste bryllupsnatten. Hun hadde virkelig levd opp til navnet sitt den dagen. Sigfrid. Seier og vakker.

Seremonien hadde foregått i Hylestad Kyrkje. Den var fra 1839, bygget i laftet tømmer. En nydelig kirke, med åtte kanter som hadde røtter tilbake til «klippedomen» og «Salomos tempel». Den ble bygget av Anders «Kirkebygger» Thorson Syrtveit, som bygget de fleste kirkene i Setesdal.

Arnfinn visste slikt. Han hadde alltid vært interessert i historie, særlig kirkehistorie. Bibelen lå alltid på nattbordet, det gikk ikke en dag uten at han leste i den. Av og til leste han høyt for Sigfrid før de la seg.

Han husket selve dagen svært godt. Den var forberedt i lange tider, slik et ekte bondebryllup var på den tiden. Mer og mer har det blitt enklere valg fra de unge i dag, men enda da han og Sigfrid gikk opp mot alteret i 1960 så var det staselige bryllup i bygda. Over 200 gjester, noen fikk ikke plass i kirken. De måtte stå utenfor. Det var to mektige familier som ble forent den dagen.

Nå hadde gjestene gått. De to var alene i rommet.

Dette hadde han gruet seg til. Intenst. Hva skulle han foreta seg? Hva forventet Sigfrid? Han gikk rundt i rommet på den staselige gården hvor de hadde hatt selve bryllupsfesten. Sengen var storslått, to meter i bredden, hadde hjørnestolper som raget opp over sengen, med kronlister festet til øvre kant på stolpene. Vangene var oppdelt i felter, slik det var vanlig på sengene ute i Europa. Det var et forheng slik at sengen kunne bli nesten som et eget, lite rom. Bare de to alene i en stor seng. Skjermet mot verden. Fint utskårne mønster, renessansestil. Rosemalt. Mye nitid arbeid var lagt ned i sengen, den var brukt i generasjoner. Han var selv unnfanget i den sengen.

Det var gjort flid med fargerike puter, dyner og laken i taft vevd av tynn natursilke, forhengene i silkedamask. Tankene ble trukket mot helt andre breddegrader enn her i Setesdal.

Hvorfor tenkte han på alt dette? Han kikket blygt mot Sigfrid, som hadde stoppet midt i rommet. Hun så mot ham, med hodet litt ned og kroppen på vakt. Han merket det.

• Eg ska vera snill, Sigfrid. Røsten kom langt nede fra, den var litt grøtet. Han kremtet, rensket halsen. – Du må ikkje vera redd meg.