Drømmen (en liten snutt som kan bli en del av en fremtidig roman)

Lars Petter satt med lukkede øyne. Han dagdrømte, er vel rett å si. Selv om dagen var over, natten hadde vart lenge og daggry var innkommende. Hva annet kan vi kalle det? I hvert fall ruslet tankene rundt oppi hodet. De dukket iblant ned i mørke avkroker. Der fant de rare ting. Det dukket opp et minne langt tilbake fra da han var rundt 4 år. Han satt i trappen som gikk opp til stuen. Han gjorde det ofte. Etter leggetid. Han snek seg ut av sengen, åpnet døren veldig forsiktig og trippet nærmest ut på gangen og listet seg opp trappene. Helt øverst. Det var en liten glipe i veggen. Gjennom den kunne han se inn i stuen. Han kunne også se litt av TV-en. Den var ikke på denne kvelden. Mamma hadde besøk av onkel Per. Det var noen uvante lyder som hadde lokket denne kvelden. Han så klær som liksom tilfeldig lå ut over gulvet. Det syns han var rart, mamma ble alltid sint hvis han slengte sine klær på gulvet. Mamma gispet. Det hørtes ut som hun hadde problemer med å puste. Trengte hun hjelp? Nei, Onkel Per er jo der. Han kan hjelpe. Lars Petter lyttet. Nå visste han hva lydene betydde. Han var voksen nå.

Tankene fikk tak i et godt minne. Han var eldre, sikkert 8 år. Lukten av bål som brant, skog med furu- kanskje var det grantre også? Han visste ikke om grantre var vanlig på Vestlandet, mente han hadde hørt at det var mest på Østlandet og nordover. Furu likte han enda. Det var solide trær, de tålte mye før de veltet. Dype røtter. Han hadde hørt de kunne bli 800 år gamle. Utrolig å tenke på hva et furutre på 800 år har sett gjennom tidene. Han forestilte seg det da han var 8 år. Trærne levde, de pustet og de tenkte. Rolige tanker. Seige tanker. Visdom. Pappa hadde satt stekepanna over ilden. Pappa var fornøyd. Det kunne Lars Petter se. De hadde fisket hele dagen, nå lå laksen og ble langsomt stekt. Ja, de hadde fått laks! Utrolig. Pappa hadde spøkt- Du verden, jeg vet sannelig ikke om vi har råd til å spise laks jeg, skal vi hive den uti igjen? Lars Petter lo. Han hadde lest samme vitsen høyt for pappa i et Donald-blad. Han syns det var stas at pappa husket det. Livet var godt. Bare han og pappa. De to sammen for alltid.

Pappa var død nå. Han hadde skrevet et brev. Før han tok livet av seg. Lars Petter hadde lukket seg inne i mange dager etter at han leste brevet. Så ulykkelig pappa hadde vært!

Magen vrengte seg. Han kastet nesten opp. Dette var et vondt minne. Maria, konen til Lars Petter, kom sent hjem. Hun hadde vært ute med jobben. Han hadde ventet. Satt oppe og så på TV. Ensom. Gullrekka. Han var litt trøtt av norske programmer, men det var lite annet å se på. Tiden gikk. Han la seg. Sovnet. Våknet av at ytterdøra slo igjen. Stille skritt i gangen. Varsom åpning av soveroms-døra. Han gløttet på klokka. Nesten 5. Tankene svirret. Han pustet dypt og jevnt. Maria kledde av seg. Så gikk hun ut på badet. Han hørte dusjen. Hvorfor dusjer hun nå?

Tankene vandret videre. Livet hadde ikke vært så aller verst. Han var blitt 40 år, det i seg selv var ikke så verst. Jobben var en jobb. Hverken mer eller mindre. Gode kollegaer. Særlig Trine. Han grep seg i å stirre på Trine noen ganger. Håpet ikke hun merket det! Hun var lang og slank. Spenstig, ville han si. Hun trente mye. Det hadde han tatt opp selv også. Trening. Han var ivrig, hadde gått ned over 10 kilo også. Løping var den nye hobbyen. Var det 40- års krisa? Han visste ikke. Visste bare at livet måtte bli bedre. Noe måtte gjøres. Trening var en god start.

Lars Petter våknet brått fra den halvdøsen han satt i. Det gikk i ytterdøren. Maria kom hjem. Hun hadde hatt en «jentekveld». Gikk ut tidlig, skulle møte de andre i sentrum. – lenge siden jeg har møtt de, vet du. Ikke vent på meg, jeg kommer nok litt sent. Vi har så mye å prate om, du vet jo hvordan vi jenter er. Ja, han følte han visste det nå. Hvordan jenter er. Hvordan koner kan være. Hvordan mamma var. Minner.

Han lukket øynene igjen. Hørte at Maria gikk i dusjen.