Ja, hva skal man si? Først og fremst har han skrevet en bok for alle som slår seg (forsiktig) på brystet, og sier de er inne i en femti-års krise. Den har han kalt Der Steppenwolf – som på norsk blir Steppeulven. Det er en litt underlig bok, ikke spesielt lang, som har hatt stor betydning for langt flere enn de som Hesse selv tenkte skulle ha utbytte av å lese den. Han skrev denne da han selv nærmet seg 50 år, i Sveits – som han hadde nærmest flyktet til 1914, og aldri forlot igjen. Han var skremt av det som skjedde i Tyskland, og skrev to bøker etter den 1. verdenskrig som i høy grad handler om pasifisme, selvutvikling og østlig mystikk.

I forordet til en nyutgivelse av Steppeulven (opprinnelig gitt ut i 1927) skriver han i 1961, etter at han fikk Nobelprisen i 1946 og Goethe-prisen samme år, følgende hjertesukk:

Det er ikke den eneste boken som har blitt misforstått, det ligger også i disse ordene – det er den som har blitt lest av flest mennesker på en måte som forfatteren overhodet ikke kjenner seg igjen i. Det kan selvsagt skje, og alle som skriver må forholde seg til at teksten blir nesten som en levende organisme når den er sluppet ut i det fri. Et budskap som er pakket inn i en kunstnerisk form har selvsagt større risiko for å bli totalt misforstått enn et budskap som følger alle regler for effektiv og klar kommunikasjon. Hver til sitt bruk. At en skjønnlitterær bok kan leses på mange måter er nettopp det som gir den litterær verdi. En fortelling som avsluttes med: «i denne historien lærte vi at det er galt å lyve, og at dersom du først skal stjele noe – så er det best å ikke bli oppdaget» kan selvsagt ha verdi for en leser, men skal du ha ambisjoner om å vinne Nobelprisen så holder det ikke med klar og tydelig kommunikasjon. Åffer ikke det, da?

Vel, jeg har selv noen små ambisjoner om å skrive. Derfor leser jeg mye. Det henger sammen. Vi mennesker er komplekse dyr, for vi er nok dyr – rasjonelle dyr som blant annet Aristoteles kalte oss. som har spekulert på livet og tilværelsens uutholdelige letthet siden tidenes begynnelse. Når var det? Et spørsmål som vi til nå ikke har noe svar på. Vi lever, og vi dør. Hva skjer i mellomtiden? Det er det ene Hesse tar opp i sine bøker. Det andre er kanskje hva som skjer etter at vi dør. Det hentydes til vår åndelige natur i flere av bøkene. Jeg ser litt nærmere på to av bøkene her.

Steppeulven

Navnet henspiller på at vår natur er tosidig. Vi har en ulv inni oss, i hvertfall mange av oss. De aller fleste har ikke noe problem med det, de lever sitt liv uten noen gang å kjenne på at det ligger et stort dyr langt der inne, med svære tenner og et vilt ønske om frihet. Hovedpersonen i denne romanen kjenner det derimot sterkt, det presser på ham:

Det som nå brenner i meg, er et vilt begjær etter sterke følelser, etter sensasjoner, et raseri mot det neddempede, flate, normerte og steriliserte liv og et brennende ønske om å slå noe i stykker, kanskje et stormagasin eller en katedral eller meg selv, etter å begå farlige dumheter, rive parykkene av et par høyt aktede avguder, utstyre et par opprørske skolegutter med den billetten til Hamburg som de så gjerne vil ha, forføre en liten pike eller dreie halsen om på et par representanter for den borgerlige verdensordning. For av alle ting var det dette jeg først og fremst hatet, avskydde og forbannet: denne tilfredshet. Denne sunnhet, behagelighet, denne velpleiede besteborger-optimismen, denne fete, velnærede dyrkelse av det middelmådige, det normale, det gjennomsnittlige.

En kraftsalve. Fra en mann på nesten femti, som lever sitt liv ganske stille og rolig. I en beste-borgerlig tilværelse, rett nok uten å eie noe av betydning utover bøker og en inderlig trang til å irettesette samfunnet. Det fører ham opp i vanskelige situasjoner, og en uendelig trang til å drikke vin jevnt og trutt. Ikke den dyreste, ikke den billigste – bare vin som er lett å drikke i store glass og med store slurker. For å døyve noe av den daglige smerten. Han må hver dag leve med seg selv, og sitt hykleri – det er ikke lett!

Hesse skriver her om den indre kampen mange opplever. Den kan føre til katastrofale utslag, åpenbart er det slik at en del har drukket seg i hjel, de har utagert på flere vis; de har kjempet mot andre mennesker, kanskje til og med drept, voldtatt – i det aller minste har de fornærmet mange gode borgere, folk som bare vil leve sitt liv som en hund, eller muligens en fisk, uten å bli plaget av steppeulver som krangler og fornærmer. Harry Haller, som er bokens hovedperson, kommer opp i del konflikter uten at han egentlig ønsker det. Han har også en menneskelig natur, som ønsker alle godt. Problemet er at naturene i ham kjemper en daglig kamp, noen ganger vinner ulven. Spesielt kunstnere har denne utfordringen.

Livet er flyktig. Gledene er flyktige. Mot slutten av boken får Harry delta på Pablo sitt «Magiske Teater». Der opplever han livet sitt på nytt, på en magisk måte. En måte som tillater at han lever ut alle sine hemninger, alle de påbud og forbud han har fått gjennom livet blir opphevet. Han blir fri til å leve slik han ønsker. Slik vi alle burde leve. Det er målet, dessverre går det ikke alltid etter planen. Han treffer Mozart, som langt på vei lever et godt liv; han har blant annet humor, noe Harry har manglet:

Siddharta

Denne lille boken kom fem år tidligere enn Steppeulven. Den har også blitt populær i kretser som er preget av opprør mot det bestående, hippier og andre kverulanter. Hesse reiste til Østen i 1911, noe han referer til i den biografien han selv skrev i forbindelse med Nobelprisen i 1946:

Until 1914 I loved to travel; I often went to Italy and once spent a few months in India. Since then I have almost entirely abandoned travelling, and I have not been outside of Switzerland for over ten years.

Han ble sterkt påvirket av den religionen han fant i India, og særlig av Buddhismen. Siddharta handler i høy grad om den åndelige utviklingen som preger et liv hvor målet er å forlate den jordiske tilværelsen og bli ett med universet. Med den uendelige kjærlighet. Forståelse. Den har blitt omfavnet av mange, også forfattere. Eksistensialister. Antroposofer. Jens Bjørneboe. Hesse sier selv han har blitt inspirert av:

Of the Western philosophers, I have been influenced most by Plato, Spinoza, Schopenhauer, and Nietzsche as well as the historian Jacob Burckhardt. But they did not influence me as much as Indian and, later, Chinese philosophy.

Dette er kjente filosofer, mennesker jeg selv liker å lese. I all beskjedenhet, selvsagt. Det er også det mest spennende med bøker, å finne tanker som du selv har. Gjengitt på måter som er umulig for deg, men som gir gjenklang langt inn de dypeste og mørke kroker av vår mulige sjel. Fordi – Hesse er opptatt av mer enn å leve livet på jorden som best vi kan. Han har tanker om at vi mennesker består av noe mer enn det rent ytre skallet, at vi kan nå en åndelig oppvåkning og bli fullverdige vesener. Noen klarer det i India og Kina, de blir opplyste:

Strålende gikk han bort; Siddharta så efter ham. Med dyp glede, med dypt alvor så han efter ham, så hans skritt fylt av fred, så hans hode fylt av glans, så hans skikkelse fylt av lys.

Dette er Vasudeva, som går bort for å dø. En gammel mann, som har levd ved elven hele sitt liv. Lyttet til elven, lært av elven. Siddharta bor hos ham i sine siste leveår, de to er ferjemenn; de bringer mennesker fra den ene bredden til den andre. Alltid smilende, alltid fredelige. Alltid kloke.

På sin vei, som først fører bort fra faren, så opplever Siddharta mye. Han lever et liv, først ved askese og faste, deretter i en by som en vanlig borger – en forretningsmann. Der lærer han også elskovskunsten grundig, av en kvinne som har det som et yrke:

Mitt liv har i sannhet vært forunderlig, slik tenkte han, forunderlige omveier har det tatt. Som gutt hadde jeg bare med guder og ofring å gjøre. Som yngling hadde jeg bare med askese, med tenkning og fordypelse å gjøre, var ute og lette etter Brahma, tilba det evige i Atman. Men som ung mann dro jeg efter de botferdige, levet i skogen, tålte hete og frost, lærte å sulte, lærte mitt legeme å dø bort. På vidunderlig vis kom så erkjennelsen meg i møte fra den stor Buddhas lære, jeg følte en viten om verdens enhet kretse i meg som mitt eget blod. Men igjen måtte jeg bort, også fra Buddha og den store viten. Jeg gikk og lærte elskovens nydelser hos Kamala, handel hos Kamasvami, hopet opp penger, ødslet penger, lærte å elske min mave, lærte å kjæle for mine sanser.

Siddharta prøver seg på verden. Han lever intenst, på alle vis. Det spares ikke på noe, og lenge forsøker han å leve livet slik som «barnemenneskene», de han på sett og vis var litt sjalu på. De levde livet uten å tenke, basert på sine lyster og behov:

Han misunte dem for det ene, som han manglet og de hadde, for den betydning de var i stand til å tillegge sitt liv, for lidenskapen i deres bekymringer og gleder, for den engstelige, men søte lykke i deres evige forelskethet. Disse menneskene var stadig forelsket, i seg selv, i kvinner, i sine barn, i ære eller penger, i sine planer eller forhåpninger.

Selv etter lang tids prøvelse, så lærte han aldri dette av dem. Det var umulig å slå seg til ro med livet slik det fremsto, selv om han etter alle solemerker var vellykket. Han var rik, hadde tjenere, masse penger – som han prøvde å spille bort av ren kjedsomhet. Det var ikke mulig å oppnå noen lykke for Siddharta blant «barnemenneskene». Han måtte igjen forlate dem.

Å tenke

Det gjør vondt å tenke, det vet vi. For Siddharta, for Arne Næss, for Jens Bjørneboe, for Hermann Hesse – ja, kanskje for alle som pusher femti? Hva skjer om vi virkelig tenker over vårt liv, vår tilværelse? Siddharta tenkte over sin stilling. Det falt ham tungt å tenke, han følte i grunnen ingen trang til det, men tvang seg til å gjøre det. Det var liten hjelp i den øvelsen, og han gir opp hele tenke-prosjektet. Siddharta finner tilbake til «Om»:

Det var ett ord, én stavelse, som han uten å tenke sa fremfor seg med lallende stemme, det gamle begynnelsesordet og sluttordet i alle brahmanske bønner, det hellige «Om», som betyr så meget som «det fullkomne» eller «det fullendte». Og i det øyeblikk da klangen «Om» rørte ved Siddhartas øre, våknet plutselig hans innslumrende ånd og erkjente dårskapen i hans adferd.

Kan vi trekke noe lærdom av dette? Buddhismen er en verdensreligion, det finnes mange retninger innen denne asketiske religionen eller filosofien som følges av omtrent 500 millioner mennesker. Hermann Hesse var inspirert, for å nå nirvana er det sentralt å leve i den hensikt å bli kvitt alt begjær og annet tull:

Det endelige målet for det religiøse liv er nirvana («utslukning»), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt på nytt. (SNL/Buddhismen)

Det må være herlig.