Herlig. Av og til er det en fornøyelse å dukke ned i fordervelsen, og her kan du som leser fråtse i menneskelig fornedrelse. Det kan knapt finnes noen person i verdenslitteraturen som kommer opp mot Lester Ballard:

Slik beskrives han i starten. En mann som ennå ikke er 30 år, på vei mot ruin. Gården hans går på tvangsauksjon, det hjelper ikke at han truer auksjonarius med geværet sitt, han blir slått ned av Buster – og «Lester Ballard greide ikke holde hue rett etter det der». Han blir skadet, i huet. Rent fysisk. Det viser seg etter hvert at det nok fantes andre skader i det huet.

Guds Barn

Dette er McCarthy sin tredje roman. Han er en amerikansk forfatter, kjent også på grunn av filmatiseringer av romanene: Ikke et land for gamle menn og Veien – med Viggo Mortensen i en av hovedrollene. Begge disse var suksesser, mens filmen Child of God (Et Guds barn) fikk en rimelig dårlig mottakelse. Den er nok best å lese. Verkene hans taler for seg, på cormacmccarthy.com – som er det offisielle nettstedet for «The Cormac McCarthy Society» – så sies det om ham:

Except for a few odds and ends (his favorite novel is Melville’s Moby-Dick; he doesn’t care for the work of Henry James, he doesn’t like to talk about writing, etc.), that’s more or less what we know about Cormac McCarthy.

Han er ikke offentlig anlagt, og bøkene hans handler en del om ensomhet. De er vanligvis ikke skrevet for de som er glade i pene og pyntelige historier, her graves det i den menneskelige psyke, og der finnes det sannelig mye rart – som betyr at bøkene kan leses på mange forskjellige måter. Det gjelder i høyeste grad Et Guds barn.

Bare tittelen er provoserende for de fleste. Hvem kan kalles for Guds barn? De snille? De gudfryktige? De prostituerte? Tollere? Fiskere? Mordere? Her strides de lærde kan vi nok si, men hvor vanskelig er det egentlig? Mange spørsmål, og ikke lett å finne svar. Denne boken ble enten fordømt, i starten av de fleste, eller hyllet som en av tidenes beste. Den har status som kanskje den beste til McCarthy også, men det avhenger av hvem du spør. Det er heller ikke så viktig, opplevelsen av en bok er alltid subjektiv – selv om det selvsagt er slik at enkelte bøker blir mer anerkjent enn andre. Noen ganger tar det lang tid, fordi en god del av de som senere blir klassikere rett og slett brøt så mye med vanlig moral og oppfattelse av hva som var god og dårlig litteratur da de kom ut at forfatterne måtte dø før de ble anerkjent. Slik er det ikke gått med McCarthy, men bøkene hans vokser nok langsomt i anerkjennelse enda – jeg tror de blir stående i historien som virkelige mesterverk til slutt. Det er jeg åpenbart ikke alene om å tro:

Critics have compared Cormac McCarthy’s nightmarish yet beautifully written adventure masterpiece, Blood Meridian: Or The Evening Redness in the West, with the best works of Dante, Poe, De Sade, Melville, Faulkner, Flannery O’Connor and William Styron. The critic Harold Bloom, among others, has declared it one of the greatest novels of the Twentieth Century, and perhaps the greatest by a living American writer.

^{Nettsiden – lenke.}

Det er altså ingen lettvekter som har skrevet om Lester Ballard, og selv om senere bøker er mer anerkjent, så har denne nå «en stigende stjerne» – for å bruke et litt slitt uttrykk. Det er ofte slik når en forfatter, musiker eller andre blir berømte. Bruce Springsteen ble ikke berømt før hans 7. album: «Born in the U.S.A». Etter det fikk alle de tidligere utgivelsene en rakett i baken. Sånn er det med bøker også. Når en forfatter blir berømt, så letes det etter tidligere bøker, og det er alltid kjekt å se utviklingen frem mot det som er regnet som mesterverket. Eller, kjekt er kanskje ikke det rette ordet i denne sammenhengen. Interessant. Utfordrende. Frastøtende?

Vel, nok om det da. Hva tenkte jeg da jeg leste denne boken?

Herregud. Tenkte jeg. Dette er galskap. Ballard kommer bare gradvis frem i hele sin fulle gru, men vi aner likevel fra første stund at dette er en kar som kan finne på det aller meste. Allerede på side 18 har vi en episode som forteller en del om ham:

Ballard la øret inn til bilsiden. Bilen begynte å gynge lett. Han rettet seg opp og kastet et vågsomt blikk inn gjennom hjørnet av vinduet. Et par sprikende hvite bein omfavnet en skygge, en mørk nattemare som knullet i en drøm av slavisk begjær.

– Det er en nigger, hvisket Ballard.

– Å Bobby, å gud, sa jenta.

Ballard trakk ned buksene og lot det gå for seg på støtfangeren.

– Å jøss, sa jenta

Nå bor han i en falleferdig hytte, med ødelagt utedo – så han driter i gresset og tørker seg med en pinne. For underholdning spionerer han på andre som utfører ting han drømmer om, for eksempel å ha sex. Dette utvikler seg utover i boken, og vi kan mer enn ane at det vil gå skikkelig galt. Historien er angivelig inspirert av en mordsak i Tennessee, og har momenter og detaljer fra området – og selvsagt en dramatikk som passer. Jeg skal ikke skrive så mye mer om denne, den må leses. Historien rulles opp, i tre hoveddeler som har hvert sitt område av det året Lester Ballard bruker på å gå fullstendig i hundene – del 1 handler om bakgrunnen og psyken til denne mannen, hvor episoder tas frem som kan gi en forklaring på hvorfor han er blitt som han er blitt, og eksempler på at han alltid har vært utenfor samfunnet og egentlig skremt mange med sin oppførsel. Den alminnelige mening hevder:

Dette er i forbindelse med at alle snakker om Lester, og det er mye som tyder på at folk flest oppfatter skjebnen hans som forseglet, i all hovedsak på grunn av faren og linjen bakover i tid. Det er neppe helt tilfeldig at den sheriffen som er med og stigmatiserer Ballard heter Fate Turner (for de som leser engelsk…). For å være litt retorisk: I hvor stor grad blir våre skjebner bestemt av det som forfedrene våre har gjort? I hvor stor grad bestemmer samfunnet rundt oss hva som skal bli vår skjebne i livet? Det er ikke enkelt å løsrive seg, i hvertfall har Lester store utfordringer…Han bor etter hvert i en hule, fordi hytten brenner ned etter følgende hendelse:

Det var over midnatt før hun var myk nok til at han kunne kle av henne. Hun lå der naken på madrassen med de gustne brystene stikkende frem i lyset som voksblomster. Ballard begynte å ta på henne de nye klærne.

For å holde det varmt nok i hytta til at denne for lengst døde kvinnen holdt seg noenlunde myk, så fyrte han kraftig i peisen – det var tross alt 20 kuldegrader. Han våknet av at hytten brant, og klarte bare redde det aller nødvendigste. Kvinnen og de nye klærne hennes brant opp. Det gikk inn på ham:

Ballard gikk over den søkkvåte jorda og kløv opp på hellene rundt peisen og satt der som en ugle. For å varme seg. Han hadde lenge hatt for vane å snakke med seg selv, men han sa ikke et ord.

Det dreier mot slutten mer mot hvordan samfunnet takler denne Lester, og blant annet om grunnen til at han treffer en «vanvittig herre som hadde slått hull på hodeskallene til folk og spist hjernemassen med en skje».

Dere er herved advart, men jeg må si det er en fantastisk bok. Jeg oppfordrer til å lese boken. Den krever et åpent sinn, og at du liker å få et innblikk i et sykelig hode – i den tro at det innblikket kan si noe om oss selv og verden. Selve handlingen i boken er underordnet det som McCarthy ønsker å fortelle oss om livet. Vi er tross alt Guds barn alle sammen. Akkurat som Lester Ballard.