Dan Brown ble saksøkt i 2004, og frikjent i 2006. Dommeren var enig i at Brown hadde lest denne boken, da den også er nevnt i Da Vinci-koden – og man må gå ut fra at forfatteren har lest en bok som han lar hovedpersonene beundre og anerkjenne. Det er ikke plagiat å bygge på forskjellige, historiske hendelser som bakgrunn for en fiktiv roman. Forskjellen er at Brown er klar på at Da Vinci-koden er en spenningsroman, som ikke prøver å bevise noe som helst, mens forfatterne av Hellig blod, hellig gral har et mer tvetydig budskap – de vil gjerne fremstå som seriøse forskere i en broket forsamling av konspirasjonsteoretikere og mystikere.

Forfatterne av boken er i utgangspunktet seriøse nok. Initiativtakeren er Henry Lincoln, som på en reise drev og leste en bok av Gérard de Sède, kalt The Accursed Treasure of Rennes-le-Château. Denne boken ble liggende og murre i bakhodet, særlig siden han oppdaget at det manglet detaljer som han selv mente måtte være vesentlige – de måtte ha blitt utelatt av en eller annen grunn. Slik startet han en langsom avdekking av mysteriet i den lille landsbyen Rennes-le-Château, som 1. juni 1885 fikk en ny prest – François-Bérenger Saunière (11 April 1852 – 22 January 1917).

Denne presten ville nok ha forsvunnet inn i det store intet, om han ikke var blitt hentet frem som en særs viktig person i den store sammensvergelsen som rulles opp i Hellig blod, Hellig gral. Det er mange mystiske omstendigheter rundt denne mannen, blant annet skal hans husholderske (Marie Denarnaud) ha bestilt en kiste til ham ti dager før han faktisk døde, etter å ha fått slag den 17. januar 1917. Presten som skulle gi ham den siste olje, kom skrekkslagen ut etter å ha vært inne hos ham – og snakket aldri om det som hadde skjedd. Den siste olje ble aldri gitt den stakkars presten, etter sigende.

Det legges mest vekt på at denne landsens prest, med en årlig gasje på 75 kroner, etter hvert kommer over så mye penger at han både kan pusse opp kirker, bygge hus som han ikke bruker selv, bygget tårn, Magdalatårnet, og kjøpte hauer og lass av verdiløse frimerker. I det hele tatt brukte han penger som en nybakt Lotto-millionær. Uten at det var lett å forklare hvor pengene kom fra, det var ikke noe lotteri av den sort vi kjenner det i dag – så en teori er at han fant en god, gammeldags skatt. Eller presset Vatikanet for penger. På grunn av den hemmelighet han kjente til.

Henry Lincoln skrev blant annet tre episoder for Dr. Who på 70-tallet, en fantastisk serie om en tidsreisende helt som innehar en tidsmaskin som utenfra ligner en «politiboks» – en telefonboks fra tiden før mobilene, hvor politiet hadde en direktelinje til boksen – og patruljerende konstabler kunne raskt få tak i hjelp. Inni var den nærmest uendelig stor, da den hadde et dekkende navn – Tardis (forkortelse for Time And Relative Dimension(s) In Space). Det var relative dimensjoner, for den som forstår det. Mye større inni enn utenpå.

Hvorfor ta opp det?

Vel, jeg føler nok at hele historien i Hellig blod, Hellig gral har noe av den samme oppbyggingen. Det har nok virket større inni hodene til forfatterne enn hva det faktisk ser ut til å inneholde for noenlunde objektive betraktere.

Henry Lincoln laget også TV-serier, og han laget Chronicle-film av denne historien første gang i 1971 – «Jerusalems tapte skatt?», som ble vist i 1972. Den skapte enorm interesse, og spiren var sådd. Den andre filmen kom i 1974 – «Presten, maleren og djevelen». Nå ble det mer og mer innfløkt, og for å komme videre trengte han hjelp. Det fant han i Rickard Leigh, som var roman – og novelleforfatter, og hadde store kunnskaper innen «historie, filosofi, psykologi og esoterikk». Ikke minst kunne han mye om Tempelridderne. Michael Baigant ble koplet inn, en psykolog som hadde vært fotograf – og som jobbet med en film om nevnte Tempelriddere. Dette samarbeidet resulterte i den tredje filmen: «I Tempelriddernes skygge».

Grunnlaget for boken var da lagt. Interessen var til stede. Konflikter var ventet. Sprengstoff skulle brukes. Den første filmen var avsluttet med ordene:

En sann profet, særlig siden han selv skulle avdekke dette.

Hva avdekkes?

I det siste kapittelet tas det opp hva dette kan bety for fremtiden, og hva de egentlig mener å ha avdekket. Det sies om målene til den mystiske organisasjonen «Prieuré de Sion»:

Det er unødvendig å si at vår forståelse og tolkning av disse målsettingene må basere seg på spekulasjon. Men det ser ut til at de omfatter et teokratisk, forenet Europa; en trans – eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antagelig også på Sankt Peters trone i Roma.

^{Side 451}

Ikke helt som «Falcon Crest» altså. De er opptatt av å fortelle at dette mest sannsynlig ville være en fordel for Europa, og kanskje også for verden. Vi er preget av materialisme, vold og kortsiktig vinning – det finnes:

Dette vil kunne skje fordi Jesus aldri døde på korset. Mest sannsynlig var det hele et komplott, satt i stand av Jesus selv og personer i hans omkrets som var innvidde, troende på en annen måte enn vi tradisjonelt tenker på det. Han var gift med Maria Magdalena, som opptrer i flere skikkelser i Bibelen, og fikk en eller flere sønner med henne – et forslag er at en av disse er Barabas, som Pontius Pilatus ba folket velge om skulle slippes fri fremfor Jesus. En grunn til det, skal da ha vært at Barabas var en opprører, og innblandet i opptøyer i tempelet i forbindelse med noen fariseeere – tanken er da at han var med sin far, Jesus, og laget bråk. Teorien er at folket ville ta vare på slektslinjen, Jesus var en rettmessig konge av jødene, og de friga derfor Barabas og ikke Jesus da de fikk valget.

Uansett gjorde ikke det så mye, fordi Jesus ble korsfestet i en privat hage, Getsemane, hos en Josef som var rik og mektig. Ingen kom korsfestelsen helt på nært hold, bare hans kone og svigerbror – Lasarus. Teorien er at Jesus ikke engang hang på korset, men hadde en stand-in – en Simon. Så han døde aldri, og hans kone med familie (sønner, døtre?, Lasarus) flyktet i etterkant til Frankrike, hvor den kjente Merovingerslekten fikk blodet inngiftet fra Maria Magdalena – som jo kom med Sang Real, kongelig blod. Hun kom med selveste overhodet for Davids slekt. Blodslinjen ble videreført, og etterkommere lever enda sies det.

Jesus selv døde, mett av dage, et sted i Østen – i følge muslimske kilder i Kashmir. Eventuelt i slaget om festningen Masada, som en australsk journalist har foreslått – da ville Jesus vært 84 år gammel.

Bibelens kilder

Forfatterne av boken er ikke overrasket av at de fikk motstand, de er klar over at de bryter med den tradisjonelle lære. Skulle bare mangle. Det de er mer skuffet over, synes å være manglende oppmerksomhet fra historikere. De fremhever selv at de følger uortodokse metoder, som ligner mer på det en forfatter ville gjøre; leter etter mening mer enn fakta, selv om undersøkelsene til dels er grundige. Historikere møtte denne boken med såkalt øredøvende taushet. Eller svak ironi. Grunnen er ganske klar for meg, det er ikke mulig å kontrollere opplysningene de kommer med. Det er mange kilder, men de varierer veldig i kvalitet – og ofte er det grunnleggende at det interessante er det som ikke sies, det som holdes hemmelig, det som bare antydes i malerier eller dikt – eller romaner.

Jeg kan tenke meg at selv jeg kan finne forbindelse til Jesus dersom jeg driver slektsforskning etter tilsvarende metoder som i boken. Hver gang jeg støter på et problem med å finne konkrete bevis, så vil jeg tenke at noen holder «noe» hemmelig. Det må være en grunn til at en fødselsattest ikke finnes i kirkebøkene eller andre plasser – noen har med vilje fjernet den for å skjule sannheten. Denne sannheten kan jeg da mer eller mindre fritt dikte opp, og finne indisier på at en av mine forfedre eller mødre, ble kidnappet fra en fransk slekt. For å kreve løsepenger for eksempel. De ble betalt, men siden denne franske slekten var en direkte linje fra Merovingerne, og dermed også fra Jesus, så ble min forfar satt bort til et dansk ektepar som lot som det var deres eget barn. Derfor finnes ingen fødselsattest, og beviset er at presten i den danske landsbyen en gang uttalte til menigheten: «Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner” Joh 1:19-28. Ikke så uvanlig for en prest å uttale, det er sagt av Johannes Døperen, men i den rette sammenheng kan det tolkes fritt. Poenget med denne lille anekdoten er at forfatterne bruker bevisst en metode som består av å knytte sammen hendelser på en «sannsynlig» måte, altså uten at det foreligger konkrete bevis for sammenhengene. Det er lite bruk av kilder. Blant annet fordi de ikke finnes. Det er ikke helt uvanlig at vi mennesker tenker at det må finnes en sammenheng og årsaker til det som skjer. Utfordringen er at vi overdriver våre egne evner, og i praksis dikter vi opp en forhistorie – dette jobber den vitenskapelige delen av historiefaget aktivt med å unngå.

En bok som sier litt om kilder, er Det store puslespillet, av Hans Johan Sagrusten. Han har noen slengkommentarer både til Dan Brown og til Hellig blod, Hellig gral. Da med tanke på kildebruk. I sin egen bok gjennomgår han hvordan mange av manuskriptene til dagens Bibel er funnet, og vi må da huske at på den tiden ble alt håndskrevet – på papyrus eller pergament. Papyrus skal vi være glade for at eksisterer i det hele tatt i dag, det er mest i ørkenen slike kan finnes enda. Pergament overlever mye bedre, det er laget av dyreskinn. I det hele tatt er dette en fengslende historie om dramatiske oppdagelser av skrifter helt tilbake til Jesus sin tid – eller nesten. Det er et puslespill å sette sammen alt, fordi mange ganger finnes manuskriptene bare stykkevis og delt – solgt i biter er de gjerne også.

I sum sier han at Bibelen i dag er basert på sikre kilder, det er funnet stadig eldre tekster som bekrefter det som står i Det Nye Testamentet i dag. Mye snakk har det vært om det berømte kirkemøtet i Nikea (325 e.Kr), hvor keiser Konstantin skal ha bestemt hvordan Bibelen skulle se ut, og forkastet alt som ikke passet med hans syn. Dette mener Sagrusten er feil. Tvert imot ble det brukt flere tiår for å samle sammen de bøkene som ble mest lest i hele den kristne krets. Diskusjonen på kirkemøtet gjaldt i beste fall om noen skrifter som var helt perifere skulle tas med videre. Det var enighet om alle de 27 tekstene som i dag utgjør Det Nye Testamentet. Enigheten gjelder den dag i dag, men detaljer blir diskutert.

Poenget er at det er et nitid arbeid å sette sammen dette puslespillet, og historikere – enten de er kristne eller ateister – gjetter ikke, eller lager luftige hypoteser som bevises ved at de nettopp ikke kan finne beviser, da må det være sant fordi noen har valgt å skjule det.

Dette er svakheten med Hellig blod, Hellig gral – de vet det også selv. Det er en roman, med hypoteser som i ett univers kan være sanne, men det er ikke så mye mer grunngitt enn teorien om at Hitler og Elvis flyttet til Sør-Amerika, eller at USA aldri landet på månen, eller at jorden egentlig er flat.

Det artige

Likevel – jeg ELSKER slike bøker. Samt Dr. Who. Star Trek. Fantasi er veldig bra, og Tolkien har for eksempel også brukt mye sagn og myter i sin oppbygging av universet i Ringenes herre. Gjennom historien er det mulig å bevise mye, dersom du legger godviljen til. Det er spennende, og selvsagt mye kunnskap innbakt i denne boken.

Om Jesus døde på korset, eller levde til han var 84 år – ja, det får vi nok aldri svar på. Det handler om å tro, og budskapet som gis i Bibelen kan leses på mange måter. Det er mennesker som leser, og som tolker – det tror jeg det er stor enighet om. Fanatisme finner vi over alt, men også dyp kjærlighet. Det er en naiv tro at dersom det blir bevist at Jesus ikke døde på korset, så vil folk slutte å tro på Gud. Ønsket og behovet for å tro er sterkere enn som så. Det er blant annet Kierkegaard en sterk talsmann for, med sitt utsagn om at tro er: «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp». Det er dypt.

Jeg tror ikke helt på konspirasjonsteoriene i denne boken, jeg tror ikke heller at Jesus var Guds sønn. På et vis kan jeg være enig med forfatterne når de sier:

Man må gå gjennom alle tilgjengelige indikasjoner og fakta, vurdere og tolke dem og strekke mulige konklusjoner på dette grunnlaget – for eksempel at én begivenhetsrekke er mer sannsynlig enn andre, alternative sammenhenger. Hvis man anvender et slikt kriterium, blir det hele et spørsmål om sunn fornuft, og hva vi faktisk vet om menneskets natur.

Det er ganske enkelt mer sannsynlig at en mann gifter seg, får barn og velger å forfølge et krav på tronen, enn at han blir født av en jomfru, går på vannet og står opp fra de døde.

Problemet er at de da konkluderer med noe de ikke har mulighet til å bevise – troen er nettopp at Jesus var helt unik i verdenshistorien, og dermed ikke oppførte seg som «alle andre». Troen er at han er Guds enbårne sønn. Da blir det en slutningsfeil å bevise noe med hva en «vanlig mann» ville gjort. Diskusjonen rundt religion vil nok fortsette i minst 1 000 år til. Det er alltid noe å tro på, og vi mennesker velger det vi finner mest sannsynlig. Det er sjelden vi er så heldige å ha full oversikt over alle detaljer og konsekvenser av det vi tror på. Det uheldige er når vi ikke er klar over selv at det faktisk er en tro vi har, og ikke sikker viten. Det er et annet essay verdt…

God lesning!