“Literary critic Harold Bloom wrote that Heart of Darkness had been analysed more than any other work of literature that is studied in universities and colleges, …”

^{Kilde: Wikipedia}

Forfatteren, som opprinnelig var polsk, er regnet som en av de viktigste skjønnlitterære forfattere i den engelskspråklige verden. Det er derfor med en ørliten dose ydmykhet jeg tar på meg å skrive noen ord om denne lille boken. Den er rundt 140 sider, alt etter hvilken utgave som velges og om det er norsk eller engelsk. Uansett ikke noen murstein.  

Historien starter ved Themsen, ved utløpet:

«Og dette», sa Marlow plutselig, «dette har også vært et av de mørke steder på jorden».

Fortellingen

Conrad har valgt å fortelle en historie ved å la en person, Marlow, huske tilbake til sin tid i «det mørke hjertet» – mens han sitter sammen med noen venner i en seilbåt (Nelly), og venter på tidevannet. Åpenbart er det også en annen forteller i boken, som legger opp denne scenen som vi er vitne til. Det innledes med noen ord om Themsen og den betydning den har hatt, om naturen rundt dem, hva de ser – og litt om de som er om bord. Det kommer allerede her frem flere ord om mørket:

Og lenger mot vest, ved den øvre del av elven, var kjempebyens plass fremdeles merkbar på himmelen – et rugende mørke i solskinnet, en dyster glød under stjernen.

Deretter introduseres Marlow, etter at vi har fått vite at han fortsatt er en «sjøens mann», ulik de andre:

Han var hulkinnet, gul i huden, rank i ryggen, en asket av utseende, og som han satt der med hengende armer og håndflatene ut, lignet han et gudebilde

^{(Oversettelse Sigurd Hoel, utgitt på Gyldendal i 1992).}

Han starter sin egen historie med å fortelle om da romerne erobret Britannia (Cæsar, ca år 55 f.Kr), han minner om at før de kom så hersket mørket. De kom som erobrere, fine mennesker som ikke var særlig vant til hardt arbeid, og som måtte reise langt inn i et ukjent land, et mørke. Han sier:

Erobringen av jorden, som for det meste betyr å ta den fra dem som har en annen hudfarge eller en litt flatere nese enn oss selv, er ingen vakker affære når man ser altfor nøye etter.

Etter denne fortellingen om hvordan Britannia ble erobret på brutalt vis, en «grov plyndring» og «rovmord i stor stil», så starter han sin egen historie om da han, som en følge av rastløshet og sin umettelige eventyrlyst, dro til det svarteste Afrika på oppdrag fra et selskap som blir hetende «kompaniet». De skal «starte et oversjøisk keiserdømme, og aktet å tjene massevis av penger på handelen». Kontorene han kommer til gir ikke noe godt inntrykk; det er en følelse av maktbegjær, tomhet, kaldt og mørkt. Han ser igjen denne store elven på det nye kontinentet han skal til, den er sentral på et kart der inne, den minner om en slange. Hypnotiserende. Dødbringende. Huff! Han var fornøyd da han kom seg ut derfra:

Det var akkurat som om jeg hadde gått rett inn i et komplott – ja, jeg vet ikke – inn i noe som ikke var helt i sin orden; og jeg var glad jeg kom ut igjen.

Gradvis starter så eventyret. Han har nå blitt ansatt, og skal reise ned til «det mørke hjertet» for å ta kommando på en elvedamper; den tidligere skipperen ble drept over en krangel angående to høner. Det interessante er at Marlow beskriver de indre gemakker hos dette kompaniet han er ansatt hos som «det store mørket», og mener at de to forværelsesdamene han møtte, den ene fet og den andre mager, sitter vakt ved porten. De «strikker sort ull, som til et varmt likklede».

Han spiller åpenbart også på det romerske riket her, ved å legge inn referanse til «Ave, Imperator, morituri te salutant», det velkjente hyllingsropet fra gladiatorer som skulle dø – til Cæsar. Om dette faktisk er historisk korrekt er mindre viktig, her mener jeg at Conrad legger inn tydelige likhetstrekk ved de nye koloniherrer og de gamle keisere som erobret verden, deriblant Britannia. Han bruker mørket i flere betydninger kan det virke som, og romanen er ikke enkel å tolke. Det viser den store utbredelsen den har fått. En historie må inneholde mange lag. Fortelleren sier om Marlow:

Men Marlow var ikke typisk (bortsett fra hans tilbøyelighet til å spinne en ende), og for ham lå betydningen av en fortelling ikke inni den som en kjerne; men utenom den, rundt omkring historien, omtrent som lysskjæret omkring en glo, eller som en av disse tåkeringene man undertiden kan se rundt månen

Mørkets hjerte

Det er alminnelig enighet om at boken forteller om Kongo, slik det var omtrent i 1890-årene. Kongoelven er Afrikas nest største, selvsagt etter Nilen. Den kan minne om en slange som bukter seg gjennom landet, og den er seilbar. Det er flere indikatorer, men til syvende og sist er det nok ikke helt sentralt hvilket land det er tale om, eller hvilke personer det henvises til. På denne tiden var Kong Leopold 2. aktiv for å få kontroll over dette veldige landet, med sine store mineralrikdommer – og ikke minst slaver. Ved bistand fra den store oppdager Henry Morton Stanley, som hadde fulgt Kongofloden fra øst til vest i 1877, så etablerte kongen en koloni i Kongo – fristaten Kongo. Verken britiske eller belgiske myndigheter var på dette tidspunktet interessert. Fra den tid handlet det om å skaffe mest mulig rikdommer til Leopold 2., og:

… et hensynsløst styre satt ut i livet av kolonitjenestemenn som i vesentlig grad arbeidet for private selskap, men i siste instans under kontroll av kongen.

^{Kilde: SNL, Kongos historie.}

Dette er nok mye av bakteppet for romanen. I 1908 annekterte Belgia landet, som Belgisk Kongo. Det skjedde etter internasjonale protester, det er ingen tvil om at «fristaten» Kongo er en av de verste utbyttingshistorier gjennom tidene. Litt bedre ble det da Belgia overtok, men:

Det er antatt at folketallet i Kongo ble halvert som følge av det brutale kolonistyret i årene rundt 1900, og at rundt ti millioner mennesker døde som direkte følge av dette.

^{Kilde SNL.}

At Conrad, gjennom sin forteller Marlow, viser avsky for koloniherrene er åpenbart. Samtidig er det ikke så enkelt at mennesker deles i gode og onde. Gjennom historien får vi se mange tilfeller av dårskap og opphøyd idioti. Marlow treffer, midt i jungelen, en engelskmann som ikke kan leve uten å opprettholde sin verdighet gjennom: «… en høy stivet snipp, hvite mansjetter, en lys alpakkajakke, snehvite benklær, et lyst slips, og lakksko. Ingen hatt.» Han var hovedbokholderen på den stasjonen hvor Marlow først stopper. En viktig jobb, som han nitid utfører på tross av alle vanskeligheter – rot og spetakkel, varme og til og med en døende mann på kontoret:

«Den syke stønner sånn», og gjør det
«… nesten umulig å unngå regnefeil her i dette klimaet.»

Overalt på stasjonen ser Marlow døende menn, svarte menn. De ligger inne i skogen for å dø når de er utslitt:

Sorte skikkelser krøp, lå og satt mellom trærne, de lenet seg til stammene, de klynget seg til jorden, de dukket halvveis frem og var halvveis skjult av tusmørket, de satt og lå i alle smertens, forlatthetens og fortvilelsens stillinger.

Arbeidet måtte ikke stoppe! Uansett om det ikke var noen nytte i det. De manglet det meste på disse stasjonene, og arbeidet fortonet seg nok for de svarte som sisyfosarbeid; fra myten om Kong Sisyfos som ble dømt til å rulle en stein opp på et fjell, for så å se at den rullet helt ned igjen like før han nådde toppen. Dette måtte han gjenta til evig tid, en straff fra gudene.

Gudene

Marlow er på leting etter Kurtz, denne fantastiske mann som han på mange måter beundrer. Han sier:

Poenget var at han var et betydelig menneske, og at av alle hans evner var det en som gjorde seg særlig gjeldende, som alltid var til stede, hans veltalenhet, hans ord – hans evne til å uttrykke seg, denne forvillende, strålende, opphøyde og foraktelige evne, denne pulserende strøm av lys, eller om man vil, denne bedrageriske strøm fra hjertets ugjennomtrengelige mørke.

Kurtz har fått i oppdrag fra «… det internasjonale selskap til utryddelse av ville seder…» å skrive en beretning som kunne bidra i deres fremtidige arbeid. Der skrev han blant annet at: «(vi hvite) nødvendigvis må forekomme dem (de ville) å være overnaturlige vesener – vi nærmer oss dem med en nesten guddommelig makt…»

Det er liten tvil om at flere har en tendens til å utvikle et gudekompleks i møte med de ville. De føler seg overlegne, de kan sette dem til hvilket arbeid som helst, de kan voldta og drepe dem, utnytte gjestfriheten og den ærefrykt de oppnår med sine overlegne våpen, perler, båter og messing. Det byttes flittig helt verdiløse ting mot elfenben og gull. Slik Columbus gjorde 400 år tidligere.

Kurtz er helt klart en spesiell kar, og det har vært spekulert i hvem som har vært rollemodell. Det mener jeg ikke er så viktig, jeg tror Joseph Conrad har ment å fremstille den ultimate kolonist; den som plyndrer, bedrar, voldtar og dreper – samtidig som han er fryktet og beundret. Flere skikkelser i boken uttrykker sin nesegruse tilbedelse av Kurtz, ikke minst en ung russer på 25 år som på merkelig vis har havnet langt inne i jungelen. En fri sjel, som vandrer fra stamme til stamme og livnærer seg. Det er han som sier at: «De tilba ham». Blant annet fordi de ikke våget noe annet. De vil ikke at han skal dra, en staselig kvinne kommer frem og strekker armene mot ham da han drar. De elsker ham – de ville. Han er nær deres Gud.

Til og med hans forlovede, som ett år etter at han dør fortsatt sørger, elsker og tilber ham. Uten forbehold.

Boken slutter med at Marlow møter den etterlatte forloveden, med seg har han noen brev som er til henne. Hun får stor tiltro til Marlow, som har fått en slik ære fra den store Kurtz – å ta med seg personlige brev til henne. Hun spør desperat etter de siste ordene, og Marlow klarer ikke annet enn å si at det var hennes navn. Hun slår seg til ro med det, lykkelig. Sannheten ville vært for mørk.

De virkelige siste ordene til Krutz var:

Forferdelig! Forferdelig!

Denne løgnen begrunner Marlow med:

It would have been too dark—too dark altogether…

Dette er det tolket mye rundt, og jeg går ikke nærmere inn på det her. Marlow skjuler en del av Kurtz sitt liv, også i møte med journalister og andre slektninger til Kurtz. De gir ham også nye opplysninger, som forvirrer det bildet han har av Kurtz selv. Han har åpenbart et ambivalent forhold til denne mannen, og det er nok en del visdom i svaret han gir til denne forloveden når hun vil vite om han kjente Kurtz godt:

‘as well as it is possible for one man to know another

Hvor godt er det mulig for oss å kjenne et annet menneske, eller for den del oss selv? Det er et åpent spørsmål i denne boken.

Kritikk

Boken har fått en del kritikk for sitt syn på den afrikanske befolkning. Særlig har den kjente forfatteren Chinua Achebe fra Nigeria hatt sterke meninger om dette. Det er et enkelt syn på de svarte – det er «de andre». Det er mange benevnelser av de svarte, som vi ikke bruker i dag. Nigger er ett av dem. De har ikke noe språk, det er uforståelig babbel. Annet av verdi har de heller ikke, Marlow strekker seg til å si:

Det var fremmed, og menneskene var – nei, de var ikke umenneskelige. Nei, det var nettopp det verste av det hele, denne mistanke om at de ikke var umenneskelige

Så er kanskje spørsmålet: Hva mente Conrad selv?

Det er antagelig umulig å finne ut. Denne lille boken er diskutert i over 100 år nå, og mye har endret seg underveis. Er det kun en psykologisk roman, en som viser oss de dypeste og mørke siden av oss selv? Det er mulig å lese den slik. Det er mulig å lese den som kritikk av imperialismen, av den hvite mann. Det er mulig å lese rasisme inn i den, selvsagt. Det er lite som sier at de svarte er på likefot med oss hvite. Tvert imot, det kan finnes en mengde eksempler på det motsatte i teksten. Men, betyr det at forfatteren sto inne for meninger som uttrykkes av fortelleren og andre figurer i boken? Mange ganger vil forfatteren at vi ser oss selv, ser idiotien. Jeg mener avslutningen på hele romanen sier mye om hva Conrad selv mente:

...the narrator looks off into the dark sky, which makes the waterway seem “to lead into the heart of an immense darkness.”

Fra Sparknotes

Det er mye som tyder på at Conrad så mørket i sjelen til den hvite mann, til koloniherrene. Han mer enn antyder at mørket finnes i den store by; London. Det er vannveien til London fortelleren skuer ut over.

Hvordan er våre hjerter? Denne boken har relevans også i dag. Vi ser at verden ikke er noen Edens Hage enda…det er mye mørke. Det er litteraturens oppgave; å gjøre oss bevisste på oss selv. Få oss til å se verden med nye øyne, forstå andre mennesker er en del av dette. Det blir kanskje bedre? Eller vokser nazisme, undertrykkelse, overdreven nasjonalisme, troen på at vi (egentlig) er bedre enn «De Andre» ennå?

God lesning.