Boken legger til rette for en større norsk resepsjon av de tenkerne som har lagt de viktigste teoretiske premissene for det moderne liberale demokratiet, og for de tenkerne som viderefører diskusjonen i dag. Det er lagt vekt på en samtidsprofil, og halvparten av tekstene i antologien er publisert etter 2. verdenskrig. De fleste av tekstene er aldri tidligere blitt oversatt til norsk, og de øvrige er nyoversatt.

^{Kilde: Universitetsforlaget}

Bekjennelse

Jeg må bekjenne at jeg i voksen alder har kalt meg selv for sosialliberalist. I min spede ungdom leste jeg mye forskjellig, og prøvde å tenke på hvordan verden kunne organiseres bedre enn det jeg så på TV, hørte på radio eller leste i aviser. Det virket på et ungt sinn som at verden var splitter, pine gal.

Hvorfor?

Jo, jeg syns ikke det ga noen mening at vi satt her opp i Norge og kikket inn i en boks som viste unger, med hundrevis av fluer surrende rundt hodet, som ikke fikk mat, som døde av sykdommer som vi lett kurerer her oppe på berget. Hungersnød. Når vi veltet oss i mat. Det er ikke unikt å tenke og føle at dette er håpløst – hvorfor sitter vi og ser på krig?

Naiv.

Ja, jeg tror mange mennesker innerst inne er naive. Vi ønsker det gode. Vi ønsker at alle skal få utvikle sine evner best mulig. Vi ønsker at alle skal ha mat på bordet. Ikke bare de nærmeste, de vi har rundt oss daglig, men også andre mennesker. Lidelse og nød er ikke noe vi mennesker liker å se på, det viser de årlige pengeinnsamlingene. Folk flest reagerer, og gir. Det er det selvsagt ikke noe galt i, det er prisverdig. Det som er galt, er årsakene til lidelsene.

Jeg leser fortsatt. Dette er noe jeg ikke kan legge fra meg. Verden går heldigvis fremover på noen områder, og objektivt sett er det nok mindre lidelse i verden i dag – selv om det ikke virker slik, blant annet fordi vi får enda mer av det inn i stuene, på mange flere kanaler enn da jeg vokste opp. Internett har skapt en liten verden, alt rapporteres med minutters og sekunders forsinkelse.

FN har som ett av sine mål å utrydde fattigdom:

Utrydde alle former for fattigdom i hele verden

I 1990 levde 36 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. Siden den gang har andelen ekstremt fattige blitt mer enn halvert. 767 millioner mennesker lever i dag under fattigdomsgrensa på 1,90 dollar dagen. Ekstrem fattigdom skal utryddes innen 2030.

De viktigste kriteriene for å utrydde fattigdom, er:

For å bekjempe fattigdom må den økonomiske veksten være inkluderende og fordeles jevnere blant land og befolkning. Den må skape bærekraftige jobber, og gi like muligheter til alle.

^{Kilde: FN.no}

Hva betyr dette da?

For det første, så er FN ikke motstander av økonomisk vekst. Tvert imot, så fastslår de at veksten i de fattigste landene bør være mer enn 6% årlig. Historien har vist oss at økonomisk vekst er et effektivt middel for å utrydde fattigdom. Dessverre fører denne veksten også til at mange blir rikere, og det oppleves som en urettferdig skjevdeling. I tillegg er det slik at den økonomiske veksten i verden har medført andre problemer, spesielt da miljøødeleggelser og klimautfordringer. Dette går også normalt ut over de fattigste deler av verden. De deler av verden med mest fattigdom, er:

På denne listen ser vi også USA, som vel er kjent som liberalismens høyborg – med stor vekt på evig vekst. Er det da slik at det ikke nytter, at USA viser oss at all form for liberalisme er dødfødt?

Det er det nok ikke noe enkelt svar på. De som vil se mer om fattigdom i USA, kan for eksempel starte med denne siden: http://www.povertyusa.org/ Det er ut i fra den katolske kirke, men virker seriøst og bra (som om det skulle være tvil om det). Jeg er ikke kristen på noen måte, men har full respekt for alle som gjør en innsats for å bedre menneskelige kår. De (politikerne) har hatt mange forsøk i USA på å oppfylle drømmen i Grunnloven:

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

^{Preamble to the Declaration of Independence}

Det er selvsagt verdt å merke seg at dette gjelder MENN, i første rekke. Det tok tid før kvinner, og slaver, fikk noe tilnærmet fulle rettigheter i USA. Det er åpenbart mange utfordringer i USA, både likestilling og fattigdom er problematisk. Likestilling da ikke bare mellom kjønn, men også mellom etniske grupper. Drømmen finnes, men er den reell for alle?

I Skandinavia har vi hatt mye større suksess, både med å utrydde fattigdom og beholde en viss likhet mellom mennesker. Forskjellene er mye mindre her, men vi har også en klasse med mennesker som må defineres som rike og velstående, med mye makt. Mange er fattige. Det er relativ fattigdom vi snakker om i Norge – det vil si at mulighetene til å leve slik som de fleste andre er sterkt begrenset. Pengene går i hovedsak til mat og øvrig livsnødvendig (bosted), og ikke til alt som ellers krever penger – nye klær, turer, ferier og så videre.

Er det noe nytt?

Romerriket

Gladiatorer. Slaver. Fattigdom. Krig. Frykt. Nød. Rikdom og velstand. Julius Cæsar. Kynisme og vold.

Alle er ord som kan beskrive deler av Romerriket, dette riket som i over 600 år regjerte verden. Det var et enormt rike, men ikke slik vi i dag tenker på en stat. Det var delt inn i en mengde små provinser, med Roma som den ledende bystaten. Det de gjorde bra, var å akseptere at andre kulturer og mennesker var forskjellige fra romerne selv – og de ble innlemmet i riket med betydelig selvstyre. En overordnet struktur ble likevel innført, og det var ikke tvil om hvilke områder som var inn under dette riket, og hvilke som ikke var det. Det første spørsmålet det er kjekt å få svar på, er selvsagt: Førte virkelig alle veier til Rom?

Alle romerske veier førte bort fra Roma, for de ble anlagt slik at hæren skulle komme raskt frem til steder der opprør eller invasjoner truet. Utgangspunktet for alle veiene var søylen Milliarium aureum – den gylne milestein – på Forum Romanum i hjertet av Roma. Alle andre milesteiner i imperiet var plassert i forhold til dette sentrumet med en innbyrdes avstand på én romersk mil, tilsvarende rundt 1478 meter.

Veiene gikk alltid i rett linje mot bestemmelsesstedet, for de romerske ingeniørene lot seg ikke påvirke av topografiske variasjoner som elver og høyder. I alt bygde de 272 hovedveier som strakte seg over 85 000 km og knyttet selv den fjerneste provins til Romerrikets hovedstad.

^{Kilde: Historienet.no}

Dernest – hvordan var hverdagslivet i Romerriket?

Fundamentalt i den antikke verden var skillet mellom slave og fri. Etter ekspansjonen og erobringene ble en stor mengde slaver brakt til Italia (anslaget på slaver i Italia i senrepublikken varierer mellom 500 000 og 2 millioner).

Mange hadde det ganske bra. Det var klasseskiller, mellom patrisiere og plebeiere – hvor de siste utgjorde mesteparten av befolkningen. Det var en ridderstand, senatorstand og av det også et aristokrati. Det var altså ganske vanlig, en del mennesker hadde mye mer makt og innflytelse enn de aller fleste – men, borgerne i riket hadde stort sett jordeiendom og var jordbrukere. Å være borger ble en ettertraktet status, som langt i fra alle fikk. Det minner nok litt om USA i dag, hvor det er mange fremmedarbeidere, immigranter – lovlige og ulovlige.

De som garantert ikke hadde det bra, var de slavene uten utdannelse. De som hadde utdannelse, ble gjerne husslaver, og kunne være lærere, leger eller skrivere. Det var ingen spesiell begrensning på hva en slave kunne gjøre, annet enn at de selvsagt ikke fikk noen makt eller innflytelse av betydning.

De uten utdannelse, ble gjerne gladiatorer, renholdsarbeidere eller vakter. Det mest særpregede var selvsagt å være en gladiator. Om du var god, så ble du berømt. Var du dårlig, så ble du drept. En av de mest kjente, var Spartacus. Han ledet etter hvert et opprør, hvor han samlet nær 40 000 tidligere slaver i en kamp mot selveste Romerriket for å få sin frihet. Det gikk til slutt galt, men satte sitt preg på riket – og førte Romerriket fra en slags republikk til Keiserdømme, med Julius Cæsar som den første virkelige Keiseren. Selv om han ikke ble kalt keiser. Det kom ved neste korsvei, da han ble drept. Uansett. Et enevelde:

Caesar lot seg utrope til diktator på livstid, og i denne stillingen reformerte han Romerriket, men opposisjonen mot ham økte. I forbindelse med et senatsmøte ble han 15. mars 44 fvt. overfalt og stukket ned av en gruppe sammensvorne republikanere, der en av lederne var Brutus. Mordet fikk likevel ikke det tilsiktede resultat, da republikanerne selv ble nedkjempet og Caesars adoptivsønn Octavian, som med navnet Augustus ble Romerrikets første keiser.

^{Kilde: SNL, Gaius Julius Cæsar}

Det er ingen tvil om at det var mye fattigdom i det gamle Roma. Fattige levde fra hånd til munn, og det var mange av dem. Kildene er sparsomme, da mye av dette aldri ble skrevet ned. Historiefortellerne på den tiden var ikke så opptatt av å fortelle om folk som levde i den ytterste nød, de var mer opptatt av å fortelle om bragder som ble gjort på slagmarken.

Selve ordningen med gladiatorer indikerer for oss at respekten for menneskeliv ikke var stor. Vi kjenner alle tommelen som ble snudd opp eller ned når det skulle avgjøres om taperen av en kamp skulle leve videre eller ikke. Det var underholdning, på linje med de største fotballkamper i dag. Å være utenfor «det gode selskap» var minst like ille den gang, helst mye verre – det var ingen velferdsstat å snakke om. En kopp med ris var det beste å håpe på fra staten, og falleferdige hus eller blokker å leve i. Ikke ulikt slik det er i store deler av verden også i dag.

Norge

De første årene etter 1814 ble preget av den verste økonomiske depresjon Norge har opplevd. Krisen ble særlig omfattende for eksportnæringene fordi det også var krise i Europa etter Napoleonskrigene.

^{Kilde: SNL}

Vi fikk en Grunnlov i 1814, men den var det de rike og mektige som laget. Adelsmenn, storbønder, politikere og forretningsmenn. Ingen fattige. Ingen lidende. Det var slik det skulle være i den tiden, en viss omsorg for de fattige ble det gitt uttrykk for, også i Grunnloven – men, de fikk for eksempel ikke stemmerett. Det var forbeholdt de som hadde eiendom:

…borgere som skulle ha stemmerett måtte ha fylt 25 år innen valget ble holdt, måtte ha opphold i landet og ha bodd i Norge i minst 5 år. De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn 5 år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler. Det var kun menn som hadde stemmerett. …for tidsrommet 1815 til 1882 var 5,21 prosent av befolkningen stemmeberettiget.

^{Kilde: SNL}

Ikke alle av de stemmeberettigede stemte ved valgene, så det er rimelig å anta at flertallet av under 5 prosent av befolkningen bestemte det meste i årene etter at Grunnloven ble vedtatt. Gradvis ble det bedre. I dag er de aller fleste over 18 år stemmeberettigede.

Fattigdommen var ekstrem i Norge i disse årene, og i perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada. De flyktet, eller drømte om et bedre liv. Slik som mange gjør i dag, fra andre land. Til for eksempel Norge.

Tja, hva betyr dette da?

Jeg undres. Ut av all historie, fattigdom og nød – så vokste det frem politiske teorier på 1800-tallet. Mange av disse er beskrevet i Liberalisme, av Lars Fr. H. Svendsen. Det er de liberale teorier. De ønsket å bli kvitt fattigdom og nød. Akkurat som Karl Marx gjorde på samme tid. Hvilke teorier er best?

Ja, se det er ingen enkel sak å avgjøre. Vi kan dykke i historien, finne elendighet og nød i deprimerende mengder – og vi kan se på verden i dag og finne det samme. Det er ingen fasitsvar, det bærer også denne boken preg av. De liberale tenkerne som er presentert, fra John Locke til Amartya Sen, er ikke enige. Noen var først sosialister, som Ludwig Von Mises og Karl Popper, mens andre helt fra starten mente at FRIHET var det aller viktigste. Felles for de aller fleste var, og er, at de prøver å lære av historien. For eksempel Romerriket.

Dette er en interessant bok for dem som vil vite hva liberalismen handler om, du vil finne noen svar på det – selv om forskjellene er store mellom tenkerne, så er de likevel grunnleggende enige om at individet er viktigere enn samfunnet, at det er viktig med frihet for alle og at det mest rettferdige er at alle får utvikle sine evner og anlegg uten å bli hindret av andre. Det er også flere ting de er enige i, men det vil føre for langt å referere alt her. Det er komplisert, og Friedrich August von Hayek siterer Abraham Lincoln i sitt essay «Frihetens konstitusjon»:

Verden har aldri hatt en god definisjon av ordet frihet, og akkurat nå trenger det amerikanske folk en slik definisjon. Vi erklærer oss alle for frihet, men om vi bruker det samme ordet, mener vi likevel ikke det samme…Her er to, ikke bare forskjellige, men uforenlige syn som gis det samme navn, frihet.

Ord. Hva betyr de?