Ja, hva velger du selv? Vi har alle hørt historien om Kong Midas, som hadde et brennende ønske – alt han berørte skulle bli til gull. Ikke fordi han var spesielt fattig, men han hadde en indre trang til å bli stadig rikere og rikere. Det er mange myter og historier, samt filmer, rundt denne kongen – som er å regne som en sagnkonge, selv om det har eksistert flere konger som het Midas. Den mest kjente er nok Kong Midas av Frygia, sønn av Gordios. Han regjerte i tiden rundt 700 fvt. Det er med andre ord snakk om et gammelt sagn, antagelig inspirert av flere konger.

Dionysos, gresk fruktbarhetsgud og vingud, skal ha oppfylt Midas sitt ønske – vel og merke etter å ha bedt ham om å tenke seg lenge og vel om. Dette rådet hadde kongen lite til overs for, og forlangte å få sitt ønske oppfylt så raskt som mulig. Gleden var enorm da han kunne vandre gjennom sin egen hage, og alt han berørte ble til skinnende gull. Tre og busker, epler og bær. Han danset gjennom livet en stund, og ble rikere og rikere – og rikere. Gledesstrålende viste han dette til sin datter, men kom i skade for å ta på henne i sin glede. Dermed fikk han en datter som virkelig var verd sin vekt i gull. Det samme skjedde med kjæledyret hennes som kom løpende. Problemene tårnet seg opp, og han oppdaget at det å spise fort ble et problem når alt han kom borti med hender eller munn raskt ble til 24-karats gullklumper.

Han ba til slutt tynt om å få reversert ønsket, da han ikke hadde familie eller venner igjen – og alt var blitt en eneste stor gullklumpsamling. Dette ønsket fikk han nådig oppfylt, ved å bade i elven Pactolos. En elv det sies at var rik på gull i lange tider etter dette. Kong Midas ble lykkelig igjen.

Moralen

Eivind Hoff-Elimari er spesialrådgiver i Forskningsrådet, og arbeider med klimaforskning der som sitt daglige virke. Han har vært miljølobbyist i Brussel både for WWF og Bellona. Han legger ikke skjul på at han har sin slagside, han er forsker og klar over at objektivitet er vanskelig selv i forskningen. Her prøver han ikke å foregi 100% objektivitet, men slår likevel i flere retninger slik at boken fremstår som balansert. Underliggende selvsagt en tro på at det gode liv ikke er etter modell av Kong Midas sitt ønske – det er klart at Norge fremstår som grådige etter olje, og kapitalismen har som grunnsetning å maksimere profitt. Gjerne på bekostning av vår natur, og kanskje også våre menneskelige instinkter. Det brukes en del plass på å diskutere og filosofere litt over spørsmålet:

«Hva er det gode liv?»

Her går forfatteren innom mye forskning, og han mener gjennombruddet politisk kom da Richard Layard ga ut sin bok «Happiness – Lessons from a new science» i 2005. Denne boken oppsummerte mye av forskningen innen lykke, og hva som gir begrepet livskvalitet mening. I den boken vises det blant annet at vi mennesker lever med et paradoks:

Historien om Kong Midas, fortalt for 3 000 år siden, er altså bekreftet i ny forskning. Vi blir ikke mer glade, mer lykkelige, desto mer penger og materiell velstand vi får. Det er en grense. Over et visst nivå, så gir det i mange tilfeller bare mer bekymringer å bli rikere materielt. Dette vet vi kanskje innerst inne alle sammen, men det er så vanskelig å fri seg fra trangen til sammenligning. Vi vil så gjerne føle oss vel, være på linje med våre naboer – eller til og med litt høyere. Uten å gjøre noe nummer av det, selvsagt. Vi er da ikke selvskrytende. En form for test på dette viser Hoff-Elimari til:

I Nederland har vi et sjeldent eksperiment fra virkeligheten, takket være et populært «postnummerlotteri», der ca. hver tredje nederlandske husholdning deltar: Hver uke trekkes det et postnummer der alle som har kjøpt lodd får en kontantsum (ca 100 000 kroner) per lodd og én av dem vinner en BMW. En studie fra forskningsstiftelsen RAND så på hvordan det påvirket naboene uten lodd at det plutselig kom en ny BMW i oppkjørselen ved siden av. Og ganske riktig: Det økte sjansen betydelig for at den loddløse naboen selv kjøpte en ny bil i løpet av de neste seks månedene.

^{Side 43}

Hva kan det føre til at naboene føler slik trang til å leve opp til de som har vunnet? Det er ikke sikkert de «egentlig» har råd til det, det indre presset føles ofte sterkere enn hva fornuften burde tilsi. Det vet vi nok alle når vi tenker oss om, men en del fokuserer på andre ting enn materielle goder for å føle selvhevdelse. Det er de Hoff-Elimari vil appellere til, og helst utvide kretsen av mennesker, av naboer, som ser andre verdier enn en ny BMW.

Bhutan

For å finne noen svar, så reiste Hoff-Elimari til det lille kongeriket Bhutan. Et land med rundt 800 000 innbyggere, som har blitt internasjonalt kjent for å ha et økologisk fotavtrykk som i praksis er negativt, det vil si at skogene absorberer mer CO2 enn det som produseres i landet. Et åpenbart stjerneeksempel på hvordan det kunne vært i verden om vi alle lærte å leve i pakt med naturen. Landet har blitt populært blant velstående, og lever godt på turisme. Ettersom det også er et utstillingsvindu for gode klimatiltak, så er det mange forskere – og sikkert noen politikere – som jevnlig besøker landet. En del blir boende. Alt er likevel ikke helt perfekt, og Hoff-Elimari peker på en del rare avgjørelser som foretas; for eksempel besøkes et lite kloster i Haa, og på veien opp fjellsiden finner de en mengde potegullposer strødd utover en lysning i skogen. Det er barn på vei opp til klosteret for å bli velsignet som har hevet disse i naturen. Det illustrerer to utfordringer: at den moderne verden er kommet til Bhutan, samtidig som folk ikke er vant med å tenke at noe ikke er nedbrytbart og at et forbud mot plastposer egentlig ikke har særlig virkning fordi landet ikke har noen god måte å håndheve forbudet på.

Plastposer er forbudt, men samtidig er det så praktisk til mange ting at de brukes likevel, og ikke bare til potetgull. Det er forbudt å kaste ting som ikke er nedbrytbart i naturen, men de ses mellom fingrene på at det blir gjort – fordi folk ikke helt forstår dette problemet enda. Det er altså tålmodighet for mange ting i landet, noe som antagelig er grunnlagt i den buddhistiske tradisjon og religion. Likevel – totalt er det et særdeles miljøvennlig land, som egentlig isolert sett bedrer klimaet. Det er det ingen andre land som kan si.

Når det gjelder livskvalitet i Bhutan, så har de innført et begrep som kalles «Brutto Nasjonal Lykke». BNL i stedet for det mer markedsbaserte BNP; Brutto Nasjonal Produkt. Dette er selvsagt veldig interessant for alle som vil jobbe for at mennesker skal ha det bedre. Ikke stresse så mye, lære å ta vare på seg selv og sine behov uavhengig av naboen og presset fra mennesker som egentlig ikke helt vet hva du ønsker. Måten å oppnå dette på, er blant annet en utstrakt måling av lykke. En lykkeindikator er utviklet. Hvordan dette fungerer skal jeg ikke gå nærmere inn på her, jeg synes det er en oppmuntrende tanke – og på mange vis fungerer det. Det er alltid utfordringer med alle typer målinger, også av lykke. Vi er individuelle mennesker, særlig her i Norden. Det er ikke gitt at alt som passer i et buddhistisk Bhutan vil passe i et mer liberalistisk Norge.

Avrunding- er det håp?

Boken er grundig, i den forstand at det vises til mange undersøkelser, forskning, tanker og idéer. Hoff-Elimari har virkelig en visjon om å finne «det gode liv», og har flere konkrete forslag til hvordan dette kan gjøres i Norge. Han er åpenbart kritisk til vekst, og har i bagasjen både erfaring fra Bhutan, Ecuador, Bolivia, EU, Frankrike og en mengde andre eksempler på utført politikk som gir håp om en bedre fremtid for alle. Til og med fra Bergen, på Landås, finner han et lite samfunn som samarbeider på tvers av klasseskiller og lever i fred og fordragelighet sammen, nesten som i en liten bygd på 1800-tallet. Bare at de moderne bekvemmeligheter finnes om de trengs, og antagelig er det mer åpenhet og romslighet i forhold til hvordan den enkelte velger sitt liv. I gamle bygder kunne det være en temmelig stram moral.

I boken foreslås det tiltak som kan fungere i Norge. Et eksempel er direkte folkeavstemminger, hvor du og jeg kan velge konkret hva vi vil ha – gull eller grønne skoger? Det viser seg at folk ofte velger å beholde natur om de kan, fremfor å asfaltere den til nye kjøpesenter eller parkeringsplasser. En annen mulighet er skatt på forbruk i stedet for på inntekt. Det vil si at forurenser betaler – ønsker du å fly til Spania på ferie, mens jeg slenger meg på hengekøya i hagen med en slapp iste? Ja, da er det greit at du betaler ekstra for den belastningen du legger på klimaet.

I Norge foretas det «Levekårsundersøkelser», og Anders Barstad i Statistisk Sentralbyrå bruker denne for å finne ut hva som kan forklare forskjellene i nordmenns livskvalitet. Han konkluderer:

…opplevelsen av dårlig helse, økonomiske problemer, maktesløshet, ensomhet og å være unyttig for andre.

Disse faktorene prøver blant annet Bhutan å ivareta i sin «Brutto Nasjonal Lykke». Kanskje vi ikke egentlig vet vårt eget beste, men i det minste klarer vi å si hva som er viktig for oss når vi blir spurt i undersøkelser. Klarer vi også å snakke sammen om dette?

Det er mange muligheter, utfordringen er blant annet det som Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker sa: