Absolutt. Det lover jeg.

Å lese bøker skal være så bra for oss. Jeg er usikker. Det virker ganske klart at det å sette seg ned i en stol, sofa, slenge seg i en seng (for å lese!) med nese og øyne rettet i all hovedsak mot svarte tegn trykket på mer eller mindre hvite sider (flere er nærmere gul, eller grå eller noe mer diffust) er en totalt usosial ting å gjøre. Det er det overhodet ingen tvil om.

Hvorfor gjør noen utskudd av menneskeheten dette likevel? Liker de ikke mennesker? Det virkelige livet? Alt det som skjer så raskt, som er så spennende, så utrolig fascinerende med livet? Er det et desperat rop om hjelp: «STOPP verden, jeg vil av!» Hva er greia, liksom?

Umulig å svare på. Det finnes ingen gode svar. I 2019 har jeg sannelig hatt dette i tankene titt og ofte. I mine lesestunder, som utover året ble stadig lengre og lengre – og her kan jeg skyte inn at noen bøker jeg har trykket mot min panne i frustrasjon har vært om grammatikk. Av alle ting. Jeg kom på det nå, fordi det er ikke så enkelt å vite om det skal skrives «lengre» eller «lenger». Vet du det? Jeg må rett som det er innom Språkrådet, og de gir følgende regel som skal hjelpe:

Ja, så flott. Ble mine lesestunder da lengre eller lenger? Det ene ordet er et adjektiv, det andre et adverb. Svakt minnes jeg å ha hørt noe om dette da jeg gikk på skolen i forrige årtusen en gang. For lenge siden – den er grei. Jeg skal unne meg et lite utdrag fra Språkrådet, jeg synes det er rimelig at de galne som leser dette også kjeder seg – så blir de forhåpentlig skremt bort fra all fremtidig lesing (og her kunne jeg startet med forskjellen på «lesing» og «lesning», men herregud da):

Rett nedenfor får du greie på alt du i grunnen trenger å vite, men du er nødt til å lese det sakte og med full konsentrasjon.  

LENGRE er komparativ av adjektivet LANG (som i intetkjønn heter LANGT). Adjektiv står til substantiv (her: gang og hus):

en lang gang i et langt hus 
→ en lengre gang i et lengre hus

LENGER er
1) komparativ av LANGT brukt som adverb til et verb (her: å gå):

å gå langt 
→ å gå lenger

2) komparativ av adverbet LENGE:

lenge å vente
→ lenger å vente

^{Språkrådet på nett}

De særs interesserte kan studere videre. Jeg tar det med for å si noe både om lesing og den lesningen jeg har gjort av bøker. Det å lese er så forskjellig som dag og natt kan være, eller mann og kvinne?, yin og yang, søtt og surt osv osv. Smaken er som baken, den er delt. Godt gammelt jungelord. Jeg har tidligere fablet om at det finnes godt over 35 millioner bøker i verden, altså forskjellige bøker. Det skrives stadig nye. De gis ut i et enormt antall. Lesingen i Norge er i en stigende kurve:

23 prosent av alle nordmenn leser i en bok hver dag. Antall minutter brukt på boklesing økte fra 60 minutter til 71 minutter, sies det i 2017-tallene fra Statistisk Sentralbyrå, men slike tall er vanskelig å forholde seg til. «Ja, hvor mange bøker leser du i året, da?», er enklere å besvare og måle.

^{Bok365: 50 bøker i året – nå er det alvor}

Nesten hvert fjerde menneske du treffer leser altså i en bok hver dag. Det vil si at de fleste ikke gjør det. Heldigvis. Verden er fornuftig enda. For hva kan det gi å drømme seg bort i fantasier? I romantisk vrøvl? Riddere og prinsesser? Metafysisk vissvass – det vil si filosofiske tanker av høytflyvende slag:

Metafysikk er det filosofiske studiet av det som ligger til grunn for virkeligheten, eller det tilgrunnliggende for virkeligheten. Metafysikken antar ikke på forhånd at det tilgrunnliggende for virkeligheten er noe man kan observere; det er i seg selv et dypt metafysisk spørsmål.

^{Kilde: SNL}

Hørt sånt vas? Skal vi tvile på virkeligheten nå??? Jaja, de gærne har det sannelig godt, mange filosofer er til og med ansatt på universitetene. Ansatt for å tvile på at de (og vi) eksisterer? Når de ikke gjør det, så produserer de gjerne bøker eller andre skriftlige arbeider. Noen er politiske, andre er filosofisk orientert mot for eksempel «fri vilje» – har vi det? Sånn egentlig? Hva betyr det om vi har fri vilje i motsetning til at vi ikke har det? Ja, sånt har jeg kommet i skade for å lese. Noen bøker som blir skrevet fortsetter å påvirke mennesker i mange hundre år, noen av disse er å regne som ideologiske.

De bringer sjelden noe godt med seg, vi har hørt om Det kommunistiske manifest, Maos lille røde, Nasjonenes velstand og Min kamp (nei, ikke Knausgård sin). Dette er bøker som etter manges mening har blitt brukt og misbrukt til å skape uhorvelig mye lidelse. Kommunismen, kapitalismen og nazismen. Jeg tar ikke stilling her til hva som har skapt mest lidelse, men det er liten tvil om at bøker har spilt sin rolle når det gjelder å undertrykke mennesker. Religion nevner jeg bevisst ikke. Intensjonene i disse bøkene varierer, og det er nok ikke forfatterens ansvar hvordan de blir tolket og brukt etter han (ofte) er død.

Men, det finnes da ufarlige bøker?

Absolutt. Harry Potter, Sherlock Holmes, Den lille prinsen og de aller fleste krim – og underholdningsbøker er ganske ufarlige. Selv om noen av disse også har blitt brent på bålet gjennom tidene:

Harry Potter på bålet

Kristne ungdomar i Tyskland meiner bøkene om Harry Potter har skapa grunnlaget for ei okkult gruppe. I ein landsby hamna bøkene om den lille trollmannen på bålet. På fleire kristne skular i Europa er bøkene no forbode fordi dei ikkje stemmer overeins med bibelens ord.

^{Kilde: NRK Kultur}

Jaja, så ble religion nevnt likevel – indirekte. Jeg er ingen motstander av religion, jeg er mer motstander av enkelte ideologier av politisk karakter. Dog (nydelig ord, kan brukes til mye rart) har religion en tendens til å bli politisk. Å brenne Harry Potter på bålet vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle. Det er klart at hekser, trollmenn, uhyrer med flere hoder og alt mulig som finnes i Harry Potter er overtro og tullball. På den annen side har vi Den hellige Ånd, Jomfru Maria, erkeengelen Gabriel, profeter, Jesus som vekker de døde og selv gjenoppstår samt Gud – som vel ingen får helt tak på. Hva er han? Kvinne eller mann? Finnes han over alt? Allmektig? Er han treenig?

Uansett – det er ikke overtro, det er slik verden er. Alle andre tanker kan brennes. Helvete finnes, noen mener det er Satan som styrer jorden i dag. Jehovas Vitner er et eksempel på det. Det må de få lov å mene. Problemet er vel om det er sant eller ei? For OM det er sant, så bør det få konsekvenser for hvordan vi lever våre liv. Det vil jeg tro.

Å tro. Det er viktig. Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige. Skal jeg tro på de som brenner Harry Potter? Eller på Jehovas Vitner? Eller på kommunismen, materialismen, kapitalismen – ja, nazismen eller fascismen? Veldig mange mennesker har trodd på alt dette. De tror enda. Har de rett?

Jeg trodde lenge på Julenissen. Det var en fantastisk tanke. En drøm. Han dømte vel på et vis han også, det var viktig å være snill – eller i hvertfall angre sine synder i tide. Noen dager før julaften. Det var en god følelse å vente på nissen. Jeg kan ikke huske at mamma noen gang kysset nissen, jeg vet ikke hva jeg ville ment om det, men jeg kan huske nissen endret seg ganske mye fra jul til jul. Nesten så det kunne vært forskjellige nisser, til og med kjønn. Det fikk meg til å tvile litt, men herrenisse – jeg fikk presanger. Hva gjorde det vel da om nissen ett år hadde pupper, ett år stor mage og et tredje år luktet svakt av konjakk? Pakkene kom uansett.

Kanskje er det litt sånn da? Så lenge pakkene kommer, så er det ikke så nøye.

Jaja – mitt nyttårsforsett da?

Jeg SKAL lese færre bøker i 2020 enn jeg gjorde i 2019. Det er ikke vanskelig å oppfylle. Jeg må beskjemmet vedgå at jeg leste omkring 315 bøker i 2019. Ja, det er sant. Det tok kanskje litt av, men jeg opplevde det som viktig. For meg. Det er mange relativt tynne bøker, jeg har plukket opp noen diktbøker også i løpet av året. Så er det en del kolosser på 600 sider og mer. Noen lettleste, andre tyngre.

Det var på en måte ikke meningen. Har jeg vært usosial? Åpenbart. Jeg har gjort andre ting enn å lese, men det er trygt å si at Netflix ble lite brukt.

Hvorfor denne galskapen?

Jeg vet ikke. Det var bare noe jeg syntes var kjekt. Å lese mange klassikere om igjen nå, samtidig som jeg dykket ned i enkelte forfattere og leste så godt som alt de har skrevet, har gitt meg mye i løpet av året. Jeg kommer til å skrive litt om det, og slutter nok ikke helt å lese. Men, det blir færre! Lover det.

Jeg leser sakte. Tror jeg. Det anbefales av mange forfattere, deriblant Wittgenstein, og altså av Språkrådet ovenfor her. For å forstå, så må vi lese sakte. I militæret sa de alltid: «har du lest OG forstått beskjeden?». Det var noe å ta med seg derfra. Ikke så mye annet, det var mest venting, men å forstå det vi leser er viktig. Det henger muligens sammen med det andre hovedmantraet i militæret – TTT (Ting Tar Tid).

Det kan nok være jeg vil skrive mer i 2020. Da er grammatikk viktig. Selvsagt. Alle kan ikke være Dag Solstad og sette komma hvor man vil.