Jeg kan ikke dy meg, selvsagt – og siterer fra Korrekturavdelingen på nett:

Merk at det ikke skal brukes anførselstegn når man bruker såkalt.

Det er det kjente «smør på flesk» fenomenet, vi har alle lett for å overdrive bruken av virkemidler. For meg er hovedsaken at det er forståelig hva som menes når vi bruker anførselstegn. En av mine (og manges) favoritter var (og er for den del) Jens Bjørneboe. Han lever ikke lenger, som alle vet. Vi vet også at han tok sitt eget liv, etter mange år med kvaler og fortvilelse – gjerne kalt alkoholmisbruk.

”Folk sier at Jeppe drikker, men ikke hvorfor Jeppe drikker.”

Det er en av de mest kjente replikker i norsk/dansk litteratur, og den forekommer i komedien Jeppe på Bjerget av Ludvig Holberg. Vi kan krangle en annen gang om Holberg egentlig var danske eller god bergenser. Han ble født i Bergen, men levde mesteparten av sitt liv i Danmark. Gode venner har vi vel alltid vært med danskene, så det betyr kanskje lite? Uansett, han levde fra 1684-1754, i hvertfall er det rimelig å anta – han var selv usikker på fødselsåret:

Jeg haver selv paa et Haar ikke vidst det rette Datum, men alleeneste sat det Aar 1685, hvorudi jeg meenede at være kommen til Verden. Men da jeg for kort Tid siden lod mig tilskikke Udskrift af Kirke-Bogen i Bergen udi Norge, merkede jeg Vildfarelse, og fandt at jeg er fød Ao. 1684, saa at jeg nu ikke er langt fra 70 Aar.

_{Ludvig Holberg}

Det er ikke godt å vite alt med sikkerhet her i verden, og lenge kunne eller burde Holberg sette sitt eget fødselsår i anførselstegn: «1685». Helt til han ble sikker på at det faktisk var 1684 som var det rette. Dog – så lenge han selv trodde det var 1685, så var det ingen som helst grunn til å bruke de berømte tegnene. Jens Bjørneboe (kan vi anta, selv om det ble skrevet i en av hans bøker) hadde sin egen mening om den virkningen det kunne ha:

Verden er full av stjerner og ekskrementer, og på sin måte er det lett nok å si: «begynne med begynnelsen». Men fins det noen «begynnelse»?

Begynnelse?

Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn «begynnelse». Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn. Man kan gjøre det med fullstendig intetanende, helt uskyldige ord, – man kunne for eksempel sette konjunksjoner og preposisjoner i anførselstegn, for bare å ta de mest intetsigende og harmløse av våre brødre ordene. La oss si at jeg setter ordene: og, på eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden «og» hans hustru. Eller: Jeg la boken «på» bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten. Man kan også si: Han gikk «mot» rådhuset. Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte «å» regne.

Kan man se på verden med mindre begeistring?

_{Jens Bjørneboe: Frihetens øyeblikk}

Nå var vel ikke Bjørneboe kjent for å se på verden med overdreven begeistring. Denne boken Frihetens øyeblikk er første bind i en trilogi han kalte for Bestialitetens historie. De to neste heter Kruttårnet og Stillheten. Lest med interesse av mange unge hjerter. Ofte legger vi bort bøkene til Bjørneboe etter hvert som alderen skrider frem, antagelig fordi de virker i overkant «voldsomme». I anførselstegn. Fordi, hva mener jeg med det? Bøkene skildrer atskillig med vold, og det utført av alle mulige religioner, land, personer og for den del kjønn. Det er en oversikt over djevelskapen i verdens historie, og det er intenst. Skildret med den beske og svarte humoren som tross alt kjennetegnet Bjørneboe. Det var ingen enkel oppgave å skrive denne trilogien, og Lydbokforlaget oppsummerer slik:

Med «Bestialitetens historie» skrev Bjørneboe en sammenhengende, urovekkende drøfting av Det ondes problem: Hvorfor og hvordan kan menneskene utføre grusomheter mot hverandre? Bjørneboe brukte 25 år på å skrive trilogien, og skrivingen tok hardt på ham både fysisk og psykisk. To år etter at den siste boken i trilogien – «Stillheten» – kom ut, tok Bjørneboe sitt eget liv.

_{Lydbokforlaget – for de som vil lytte til en bok.}

Det er ingen tvil om at det skildres voldsomme handlinger, og det har voldsomme følger for Bjørneboe selv. Hvorfor da si at den etter hvert blir for «voldsom» for oss lesere? Jo, det er da i overført betydning. Den er for tydelig, for påstående, kanskje til og med deprimerende – og det mister sin virkning. Det er bøker som kan leses en eller to ganger, da er menneskeheten oppsummert; den er ond av natur. Det blir «voldsomt» å lese det om igjen. Kanskje særlig når vi vet hva det kostet Bjørneboe å skrive dette. Neppe skrivingen i seg selv, men undersøkelsene. Opplevelsene. Som korresponderte med hans egen sjel – tror jeg. Kanskje ikke slik at Bjørneboe var ond, det tror jeg egentlig ikke, men det er liten tvil om at Bjørneboe hadde sine mørke sider. Ting han ikke ville leve ut.

Muligens har vi alle slike sider? Innerst inne? Det er ikke ulovlig. Vi er født som vi er, med begjær som kan variere i intensitet. Det ulovlige er å la det gå ut over andre mennesker, og det reagerte Bjørneboe heftig på hele livet. Det må også være lov. Vi trenger ikke være perfekte selv for å redde andre.

Hvorfor drikker så Jeppe?

Jeg fikk aldri så mye bank i de ti årene jeg var i krigen som jeg får på en dag av denne slemme kvinnen. Hun slår meg, ridefogden driver meg til arbeid som et dyr og klokkeren gjør meg til hanrei. Skulle ikke jeg kunne drikke da? Skulle jeg da ikke bruke de midler som naturen gir oss for å drive bort sorgen? Var jeg en tosk, gikk ikke slikt inn på meg, da ville jeg ikke drikke heller; men det er en avgjort ting at jeg er en klok mann; derfor føler jeg dette mer enn andre; derfor må jeg drikke.

_{Jeppe på Bjerget}

Jeppe har ingen enkel kone. Nille pisker ham jevnlig, eller når hun synes han trenger det. Det blir rett så ofte. Hun bruker «Mester Erik»:_{Fra en oppsetning av stykket, ganske moderne.}

Det var nok ikke helt slik Holberg så det for seg, men straff er straff. Balltre eller pisk. Samma det.

Jeppe klager sin nød til de som vil høre, særlig på vertshuset. Han blir rent rørende når han forteller hvorfor han likevel ikke kan ta livet av denne kona si:

Jeg er dog så skikkelig at jeg aldri har ønsket livet av min kone. Tvert imot, da hun 1å syk i fjor, i gulsot, ønsket jeg at hun måtte leve! Helvete er jo allerede fullt av onde kvinner, derfor kunne Lucifer kanskje sende henne tilbake igjen og så ble hun enda verre enn hun er.

Sånn går nu dagan. Jeppe drikker og Nille slår. En vakker dag er Jeppe blitt så full at han sovner i veikanten. Da blir han utsatt for en real virkelighetsendring. Baronen med sitt hoff finner ham snorkende i veikanten og vil spille ham et ørlite puss. De diskuterer frem og tilbake, helt til den lyse tanke oppstår:

Erik Lakei: Vi kunne kle ham naken og legge ham i baronens beste seng, og om morgenen, når han våkner behandler vi ham som om han er Herre på gården, helt til han ikke vet om han var foran eller bak når Gud delte ut
vettet. Og når vi så har fått overbevist ham om at han er baronen, så drikker vi ham like full som nå, og legger ham tilbake hit. Hvis dette blir utført med kløkt og forstand, vil det ha en underlig virkning: Han vil innbille seg at han har drømt seg inn i lykksaligheten, eller, og det er bedre, han vil virkelig tro at han har vært i Paradis

Som sagt, så gjort. Baronen spiller sin rolle som underdanig tjener, Jeppe våkner ørlite fortumlet i en gigantisk seng – og har plutselig all makt. Så herlig! Vi kan her gripe tilbake til en liten dialog på vertshuset angående Mor Nille:

Mons: Måtte faen gå deg i ryggmargen, Jeppe! Du må klå opp den tispa, så blir kjerringen god nok.

Jeppe: Jeg kan ikke banke henne opp av tre årsaker. For det første, fordi jeg ikke har Corasie. For det andre, fordi den forbannete Mester Erik vanligvis henger bak sengen. Ryggen min kan ikke tenke på den uten å gråte. For det tredje, fordi jeg har, uten å rose meg selv, et eiegodt gemytt, er en god kristen, som aldri søker å hevne meg, ikke engang på klokkeren, som setter horn på meg, det ene etter det andre, enda jeg gjør kirketjeneste jul, påske og pinse for ham. Og så gir han meg ikke så mye som et krus øl engang. Ikke noe gikk meg mer til hjertet enn de spydige ord han gav meg i fjor, tredje juledag, etter at jeg hadde fortalt at en vill okse, som aldri fryktet noe menneske, engang ble redd meg.

Klokkeren: Kan du ikke begripe det, Jeppe? Oksen så at du hadde større horn enn den selv, derfor turde den ikke stange med sin overmann.

Jeppe er med andre ord snillheten selv i egne øyne, litt feig muligens, men vil ikke noen vondt. En god kristen. Det forandrer seg ganske raskt da han nå har fått makt, og er blitt Baron! Jeppe, som altså er overbevist om at han er Baron og ikke egentlig husker sitt tidligere liv, blir en tyrann. Hornene kommer frem, og de er store. Kraftige. Han straffer, pisker – ja, til og med dødsdommer utsteder han over medlemmer av sitt eget hoff. Spøken er gått for langt, og den virkelige baron og hans hoff gjennomfører resten av planen – de sender Jeppe døddrukken i grøfta igjen. Han må igjennom flere sprell, da de spøker med å arrestere ham for å ha brutt seg inn hos Baronen. Han blir, som Sokrates, dømt til å tømme giftbegeret – noe han gjør etter å ha fått sitt siste ønske om en dram oppfylt. Fyllik til siste slutt. Han blir vekket etter en stund, og gitt «livet» tilbake, med en slant penger – som han sporenstraks springer til Vertshuset for å drikke opp. Der får han hele historien fortalt av en lattermild fremmed som ikke vet hvem Jeppe er, og ydmykelsen er total. Nille kan fortsette å banke Jeppe, ingenting er endret. Grunnen hennes har alltid vært god nok:

Nille: Jeg tror neppe at det finnes så doven en slyngel i hele dette sognet som mannen min; jeg får ham ikke våken, selv om jeg trekker ham etter håret ut av sengen. I dag vet svinet at det er torvdag, og allikevel ligger han og sover så lenge. Presten sa nylig til meg:

Presten: Nille, du er altfor hård mot din mann, han er og bør dog være Herre i huset.

Nille: Men jeg svarte ham: Nej, min gode Sogneprest! Dersom jeg lot min mann regjere i huset ett år, så fikk hverken herskapet landskatt eller presten offer; for på det året ville han drikke opp alt som vi har. Skulle jeg la en mann bestemme i huset når han er istand til å selge buskap, kone og barn, ja seg selv, for brennevin?

Presten: Hvorpå jeg tidde ganske still og strøk meg over munnen.

Nille: Ridefogden holder med meg og sier:

Ridefogden: Morlille, bry deg bare ikke om hva Presten sier. Det står nok i Bibelen at du skal være din mann hørig og lydig, men derimot står det i ditt festebrev, som er nyere enn Bibelen, at du skal holde din gård ved like og svare din landskatt, hvilket du umulig kan gjøre, dersom du ikke trekker mannen din etter håret hver dag og pryler ham til arbeid.

Nille: Nå, jeg trakk ham ut av sengen og gikk så ut på låven for å se hvordan arbeidet gikk for seg der; da jeg kom inn igjen, satt han på stolen og sov med buksene bokstavelig talt på det ene benet, hvor på ridepisken straks måtte av kroken, og min gode Jeppe smøres, til han blev fullkommen våken igjen. Det eneste han er redd for, er Mester Erik, det kaller jeg ridepisken. Hei, Jeppe! Din kjøter, er du ikke kommet i klærne ennå? Har du lyst til å tale med Mester Erik enda engang? Hei, Jeppe, hei!

«Virkelighetslitteratur» da???

Ja. Hva er egentlig virkeligheten? Jeg har lest en del litteratur det siste året som foregir å skildre deler av virkeligheten, eller «sannheten om mitt liv». Jeg skal ikke gå så konkret inn i dette, eksempler er typisk Knausgård med Min Kamp og Hjorth med Arv og miljø, hvor hun fikk tilsvar fra en av sine søstre i boken Fri Vilje. Jeg har lest mye av dette, særlig interessant var tilsvaret fra søsteren. Kanskje ikke den største litterære prestasjonen, men et tydelig bilde på hvor forskjellig vår virkelighet kan oppfattes. Skillet går her på om det er roman, eller biografisk virkelighet. Hvor viktig det skillet er skal jeg ikke debattere her, det har åpenbart en klar juridisk betydning. En roman er pr. definisjon et litterært verk, og den kunstneriske frihet står da meget sterkt. Jeppe på Bjerget er åpenbart oppdiktet, men hva om disse personene likevel var lett gjenkjennelige for leserne?

Jeppe venner seg til å være Baron. Hele hans tilværelse dreier seg om det, så snart han selv er overbevist om at det er sannheten. Da kommer de indre demonene han frem på annet vis, gjennom tyranni og maktmisbruk. Virkeligheten hans er totalt endret. Før den endres tilbake igjen, men med noen tillegg. Jeppe har sin oppfatning av konen – og hvorfor han drikker, Nille har en annen oppfatning – hun må holde en svak sjel i tømmer. Slik at han oppfører seg.

Hvem har rett? Jeg har sakset noe dialog fra Cappelendammundervisning.no, og der har de også med en uttalelse fra «…psykiater Jone Schanche Olsen i programbladet til forestillingen “Jeppe på Berget”, Rogaland Teater 2000:6–7 angående krigens mulige konsekvenser for et menneske». Det fremgår i stykket at Jeppe også har vært soldat i 10 år. Olsen sier om mulige skader fra dette:

De psykiske senskadene vi ser er søvnvansker, konsentrasjonsproblemer, mareritt, irritabilitet og “flashbacks”. De forskjellige reaksjonene kan føre til at personen begynner å unngå spesielle ting og situasjoner, noe som kan bli ganske funksjonshemmende. Det som ofte kjennetegner et menneske med krigserfaring er at `det bruker alle kreftene på å glemme’.

For noen er det så mye å glemme at de ikke har krefter nok, og de blir syke av det. Samlebetegnelsen for mye av dette er “post-traumatisk stress-syndrom”. Tendensen til å bruke alkohol som løsning på problemer knyttet til angst, uro og lindring av symptomer, er ganske stor hos personer som har opplevd krig. Alkohol er et effektivt og lett tilgjengelig beroligende middel. Men det er en stor fare for at et i utgangspunktet moderat alkoholforbruk kan bli et stort problem – risikoen for å utvikle et misbruk er større i denne gruppen. Alkohol kan lindre innledningsvis, men vil i regelen forsterke plagene i neste omgang. Katastrofer som skjer i kjølvannet av krigsopplevelser, det være seg vold, ulykker eller selvmord, er i stor grad knyttet til alkohol.

Det er usikkert hvorfor Jeppe drikker. Han har egne oppfatninger, men som vi vet kan mye være skjult for vår egen bevissthet. Han gikk aldri til psykolog eller psykiater. De fleste gjør aldri det. Lidelse kan være så mangt, en krig setter selvsagt spor, akkurat som andre traumatiske opplevelser.

Jens Bjørneboe tok sitt eget liv, etter at han nesten drakk seg i hjel. Hvorfor? I dag ble Ari Behn gravlagt.

Virkeligheten er brutal for mange. Den kan aldri beskrives fullt ut, mener jeg. Jeg vil alltid sette «Virkelighetslitteratur» i anførselstegn, eller skrive den såkalte virkelighetslitteraturen. Jeg har illustrert essayet med Hitler sin bok «Min Kamp», den er også behørig omtalt hos Knausgård i hans sjette bind. Det er en virkelighetsoppfatning det også. Som de færreste vil underskrive på. Heldigvis. Vi skal være varsomme med å tro det som skrives om andre mennesker, selv om det går under merkelappen «virkelighet». Fordi – vi kan ikke se inn i sjelen til andre mennesker. Vi vet ikke hva de oppfatter, hva de tror, hva de tenker. En stol er en stol, den kan beskrives. Det er dog uinteressant. Ingen drikker eller tar selvmord over en uenighet rundt en stols farge – er den indigo, himmel – eller kongeblå? Jeg sier det fordi jeg ikke har peiling på farger. Kanskje er det viktig nok for noen?

Ludvig Holberg la inn litt moral på slutten av stykket:

Baronen:

Av dette eventyr vi, kjære barn, bør lære: Gi ikke underklassen rett til makt og ære! For det er like farlig som det å trykke ned En helt, som nådde storhet, på grunn av tapperhet.

Når de lavere klasser får en flik av makten Blir vi storfolk byttedyr, ja lynsjet i slakten. De moderne tyranner vil forfølge oss få Som i kraft av vår IQ ved roret burde stå.

Kunne Nero og Cajus som styrte lik dyr Plyndret oss mer grusomt enn hin skamløse fyr? Han dømte oss til døden, han sa det var hans rett! Han lærte oss en lekse i maktens kabinett.

Gi aldri makten fra deg, våg livet ditt for den! Når småfolk fører ordet vår verden synker hen I blod og kamp og kaos og massens tyranni, Og alle vi går under i klodens havari!

Vi trenger ikke være enige med Holberg. Det hele kan også leses på metaforisk vis. Tenker jeg: