Jeg tuslet som vanlig rundt i huset på en vanlig søndags ettermiddag. Ante vel fred og ingen fare, det hadde jeg også god grunn til – det kommer aldri besøk til meg. Trygt og godt. Jeg hev noen egg opp i pannen, og sto spent for å se om de denne gang ville begynne å putre, hvitne, krølle seg litt sammen, bli hardere i konsistensen. Se om det gule fyllet i midten stivner slik at det ikke renner ut over det hvite. Det har egentlig skjedd hver gang, så selve spenningen jeg opplever når jeg kikker på dette er nok oppskrytt. Det er en spenning som krever en smule fantasi. Det meste i livet mitt er på den måten. Det skjer stort sett det samme hver gang jeg gjør ting og tang som jeg har gjort tidligere. Og hvorfor ikke? Det er vel ingen grunn til å gjøre noe som til nå er uprøvd? Jeg liker spaghetti og kjøttboller, kjøttkaker i brun saus, fint (ja, nesten loff!) brød med Nugatti eller peanøttsmør. En gang prøvde jeg et annet merke, men du vet – det er bare tull. Spenning nok blir det uten at jeg skal skifte påleggstyper hvert år. Eller hvert femte år. Det er som med klær. Hvorfor driver en del med en slags sport? Risikosport vil jeg si. De kjøper klær på postordre!! Klær som de ikke har prøvd, bare sett på et bilde! Sjokket traff meg som en dampveivals på vei over et lite pinnsvin som ante fred og ingen fare – akkurat som meg. Det ringte på døren!!

Herre min hatt! Det saftige uttrykket bare spratt ut over leppene mine. En gang tidligere har jeg tatt like mye i – da min kone fant ut at hun ville skille seg, og informerte meg om dette mens jeg fulgte med på eggene som stekte. Herre min hatt! sa jeg to da. Kunne du ikke ventet til eggene var ferdige?? Det var 10 år siden, og jeg har sluppet unna slike kraftutbrudd i disse årene. Utrolig forstyrrende å ha en kone! Vel, jeg summet meg. Gikk til døren. Utenfor sto det en dame, av alle ting. Jaja, det er vel knapt mer enn to-tre muligheter. Hun så på meg, studerte pysjamasen min nøye. Kanskje hun likte papegøyene? Eller strutsen? Jeg vet ikke.

«Hei», sa hun med dyp røst. Mitt navn er Klara. Klara Klok. «Jeg er kommet for å fortelle deg dype hemmeligheter om deg og ditt liv.»

«Jaha», sa jeg mens hjertet dunket febrilsk under apekatten på brystet. «Hvilke hemmeligheter tenker du på da?»

Hun kom inn i rommet, jeg rygget bakover. Fingeren hennes, med syv ringer på og en lang, rød negl pekte mot apekatten min:

«Jo», sa hun med dirrende røst: «du kommer til…