Jeg så lys. Veldig lite lys, men det var der. Definitivt. Det durte en plass, hørtes ut som noe ble langsomt knust mellom valser – noe jeg så på Youtube en gang, all slags metall ble langsomt knust i en svær maskin. Tenk om noen falt oppi der? Med beina sittende fast, mens de enorme jerntennene langsomt malte videre, oppover kroppen mens skriket langsomt forstummet. Minner meg om James Bond; den karen med tidenes tanngard i et par filmer på slutten av 70-tallet. Jeg så ikke de filmene da, jeg var godt under lovlig alder, men husker enda da denne skurken glefset og bet etter stakkars James. En replikk sitter enda:

Holly Goodhead: «Do you know him?»
James Bond: «Not socially. His name’s Jaws. He kills people.»

Han drepte folk. Med tennene. Blant annet. Nå lytter jeg intenst. Ikke at jeg tror han kommer inn til meg, nei, så vidt jeg vet er selve skuespilleren død nå. Og jeg tror ikke på gjenferd eller at karakterer fra filmer kommer ut i dette livet vi kaller virkelig. Nei, det skjer nok hos Stephen King iblant, men ikke her. Tror jeg. Lydene er intense enda, nå høres det ut som noe er fortært eller at jerntennene kan rulle fritt, det går fortere. Bilder raser gjennom hodet mitt. Scener hvor folk henger fast, hvor de blir tromlet sammen, knekker i alle ledd, blir til grøt. Ja, har sett noen splatter movies også. Lite sunt.

Lyset øker i intensitet. Kjenner at det verker bak øyelokkene. Er de limt igjen? Ørene fungerer, bedre enn de pleier. Lyder er påtrengende. Hysj! Hva er det??

Det er noe som kommer stille, så stille mot meg. Jeg kan høre det, som om sansene er skjerpet. Foreløpig bare hørselen. Det er nær nå. Kan jeg bevege meg? Treigt. Sirup. Øynene mine prøver å fokusere. Lyset strømmer. Langsomt kommer noe krypende mot meg, lydene blir tydeligere. Hva? Historier om mennesker som blir forgiftet, som aldri blir friske igjen, som dør raser gjennom meg da lyset blir så klart at jeg kan se hva som kommer. Den gjør seg klar – til å stikke. Eller bite? Alltid usikker på det. En svær kar. En av de største.

Jeg slenger dynen av meg. Herregud, på tide å stå opp. Langt på dag, og jeg hører at vaskemaskinen endelig har tromlet ferdig. Den stakkars humlen som kryper på dynen tar jeg med meg bort til vinduet, hvor lyset strømmer inn mellom gardinene. Øynene er fortsatt ørlite gjenklistret, det var en tøff kveld i går.

Heldigvis er det søndag, den kjedeligste dagen i uka. Ingenting som skjer.