«Hei, mister». Jeg snudde meg. Langsomt. Det er sjelden noen roper, og vanligvis er det ikke til meg. Så det var helt klart en liten begivenhet, noe å legge merke til i hverdagen. I dette landet hvor vi er så trauste, så stødige, så vant til at livet går på skinner – og at ingen hisser seg opp unødig eller hever stemmen i utrengsmål. Et spennende ord, utrengsmål, opprinnelig svensk og lite brukt nå for tiden. Det er interessant med språk, og jeg er tilhenger av å bruke det så riktig som mulig. Ingen pedant, å nei. Bare en opplyst borger med faste og bestemte meninger. Allerede hadde denne karen som ropte mistet poeng hos meg. Først den eplekjekke stemmen, det kunne høres på lang avstand at han ville selge noe, så dette ordet «mister» – ja, jeg er ikke motstander av nye ord i språket, dere ser at jeg selv brukte et som har kommet fra dette landet som aldri har tatt stilling til noe som helst. Sverige, kompronissenes fødeland. Jada, jeg skapte et nytt ord.

Kompronisser. Syns det var ganske kjapt levert, på gående fot som jeg var – i ferd med å snu meg rundt. Jeg så på denne gutten, knappe 20 år tippet jeg, pekte dramatisk på meg selv for å understreke at jeg kunne tenkt meg å bli tiltalt på en annen måte – men, også for å spørre på et vis om det virkelig var meg han hadde ment. Åpenbart. Han kom nærmere. Og nærmere. Sto ganske tett inntil meg nå, det er minst 50 meter innenfor min komfortsone, men jeg holdt ut. Var litt nysgjerrig.

«Mister», sa han opprømt – «nå har du to valg!.» Jaja, tenkte jeg det ikke. Enda en idiot. «Jaha», sa jeg, «hvilke spennende valg kan det være?» Jeg tenkte før han åpnet kjeften, ja – jeg tar i litt, at nå vipper livet hans dessverre uten at han vet det. Saken er at jeg makter ikke å høre at folk har «to valg» mer, uten at de faktisk har to valg! Jeg kan velge å gå til høyre eller venstre, eller rett frem. Det er verken to eller tre valg! Det er ETT valg, med tre alternativer. Jeg kan velge gul eller blå ballong. Sverige eller Norge. Jeg kan først foreta det ene valget og deretter det andre valget. Nå hadde denne ungdommen, som så frisk og veltrenet ut, et valg som han selv umulig kunne ha kjennskap til. Han kunne velge å leve eller dø.

«Mister», gjentok han irriterende. «Du kan gå videre og fortsatt betale alt for mye når strømregningen kommer, eller du kan høre på meg i fem minutter og spare minst 15 000,- i årlige strømregninger! Ja, jeg ser på deg at du har et stort hus, men du har sikkert ikke sjekket priser på mange år. Tar jeg feil?»

«Ja, gutten min», sa jeg halvhøyt mens jeg strakte den ene armen bakover til den hemmelige lommen som var innsydd i foret på den vide og ganske eksklusive frakken jeg hadde på meg. «Du tar feil på flere punkter», sa jeg mens jeg lot den lange kniven med det nyslipte bladet gli langsomt opp fra beltestedet hans og mot hjertet. «Jeg har ikke noe stort hus, jeg betaler aldri strømregning og jeg hater eplekjekke mennesker som vil selge meg ting jeg ikke ønsker – og som radbrekker det norske språket og den logiske sans!!»

Øynene hans sperret seg opp, de var lyseblå. Han ville skrike, men jeg kuttet raskt strupehodet hans med den andre hånden – gå aldri ut med færre enn to skarpe kniver har alltid vært mitt motto. Da han sank sammen i en blodpøl, så la jeg raskt frakken min over ham. Det var lite folk ute, jeg var rask og nå så det ut som han sov under en god og varm frakk. Boden hans var tom, livet hans slutt.

Jeg gikk langsomt videre – bak meg hørte jeg sirenene som økte i kraft og styrke. Gud hjelpe meg. Denne gangen tok jeg nok et helt galt valg, men det var i det minste ETT valg mellom to alternativ. Det tar jeg med meg.

Politibilen skrenset foran meg, og to politimenn hoppet ut. Jeg rakk å tenke at heldigvis er det ett menneske som aldri vil snakke om to valg mer, og at jeg håper verden har bedret seg når jeg en gang slipper ut igjen. Noen må gjøre en innsats. Denne gang ble det meg.