Dædalos og Ikaros fanget i labyrinten. Dædalos til sin sønn Ikaros: Vår flukt er hindret av jord og vann, men veien mot luften og himmelen er åpen.

^{Ikaros, første kapittel}

Gjennombruddet

Ikaros ble en suksess da den kom ut i 1957, på J. W. Cappelens forlag. Det er i utgangspunktet en selvbiografi, med oppdiktede navn, fra en reise Axel Jensen la ut på, gjennom Sahara, i 1953. Om vi skal tro boken, så var det ingen vanlig turistreise, han søkte intet mindre enn meningen med dette livet vi har her på jorden. Det er ingen liten oppgave, mange har reist ut gjennom årene og lett etter seg selv. I en samtale med Bobo – en utdannet lege – sier hovedpersonen:

Bobo snudde seg og så på meg med sitt halvt kyniske, halvt gutteaktige blikk. «Hva hadde du egentlig ventet å finne her inne?», spurte han.

Det ga et søkk i meg. Jeg visnet igjen.

«Meg selv antar jeg.»

Stemmen min var lav og flat. Jeg hørte hvor flat den var. Jeg følte meg helt flat innvendig også.

^{(Side 176)}

Mye har skjedd før vi kommer til denne erkjennelsen. Det starter med et intenst hat:

Jeg skubbet meg frem gjennom mylderet i rue Michelet. Jeg hatet rue Michelet. Jeg hatet mylderet og trafikken og asfalt-lukten og hele menneskeslekten. Jeg hatet det lettsindige desemberværet og de vippende skjørtekantene. (Side 35)

Han lengter bort. Langt bort. Ut å fly. Mot solen. Det sier seg selv at Sahara er en lokkende plass å reise dersom man er på jakt etter solen. Meningen med livet ligger kanskje mellom sanddynene og venter. Hvem vet? Det er bare en måte å finne det ut på:

Og midt i den retusjerte drømmeverden, lyste en plakat som virket mer løgnaktig og mer besnærende enn alle de andre; En thargi-kriger med lanse og sverd og skjold; hyllet i svarte, mysteriøse gevanter, sittende på en melkehvit kamel, speidende mot fjell som ikke ville gi slipp på solnedgangen. Og over hele den den falske aftenhimlen med mektige bokstaver:

TAMANRASSET

Og intet annet enn det.

^{(Side 35)}

Dette er opptakten til en fantastisk reise, hvor det dukker opp en rekke interessante personligheter. Drømmende menn, handlekraftige menn, forføriske kvinner (ja, kvinnene er som regel horer eller gift med menn som ikke tilfredsstiller deres dypeste lengsler – og følgen er at vår venn får dyp og god nærkontakt spesielt med en av disse), vitenskapelig anlagte menn og troende, religiøse menn. En del kyniske personer møter vi også, og her skilles det ikke på kvinner og menn. Boken er skrevet i sin tid, for å si det slik – men fikk skryt for å være nyskapende på flere vis, kanskje særlig språklig. Omtalen på baksiden er ikke snau:

Av og til føler jeg en trang til å slå i bordet i dette faget også. Herved slår jeg med fryd i bordet at siden Hamsun har ingen ungdom stått frem i norsk litteratur med større vilje og større rett til å være annerledes

^{Kjølv Egeland i Vinduet, sitert på baksiden av Ikaros.}

Siden Hamsun altså. Da tenkes det nok på romanen Sult i første rekke, den som var Hamsun sitt gjennombrudd. Det er ingen liten ære å bli tildelt. Jeg vet ikke om Axel Jensen har maktet å oppfylle disse forventningene som ble skapt den gang, men at han står sterkt i norsk litteratur er det ingen tvil om. Kanskje ikke på nivå med Hamsun – men, hvem gjør vel egentlig det? Axel Jensen har vært atskillig mer eksperimentell i sine bøker enn Hamsun noen gang var – eksempler er bøkene Epp (1965), Lul (1992), og Og resten står skrivd i stjernene (1995). Disse er science-fiction, interessant nok er de illustrert av Pushwagner. Han skrev også manuskript til en tegneserie som gikk i Dagbladet: Doktor Fantastisk – som vel var psykedelisk/surrealistisk i form.

Axel Jensen fikk ALS i 1992, en sykdom som fører til lammelser – og de siste årene av livet var han sengeliggende. Han skrev da om helsevesenet, Gud og Salman Rushdie i bøkene: «Gud leser ikke romaner og Den øredøvende stillheten, med utgangspunkt i fatwaen mot Salman Rushdie, og Pasienten i sentrum om sine egne opplevelser som pasient.» Kilde: SNL

Han døde i 2003.

Hva med Ikaros og meningen med livet?

Vi har alle så mange meninger. Si meg hva du mener, og jeg skal si deg hvem du er. Jeg mener, altså er jeg. Det vil si – hva er vi uten meninger?

Ganske tidlig treffer vår helt i boken en sjømann. Hvem dette er spiller liten rolle, sjømannen representerer det enkle livet, de mennesker som lever uten å tenke for mye over «meningen» med livet. Det er en annen betydning av mening:

Men min verden var langt borte fra sjømannens verden. Jeg var en dypsindig ung fyr som kalte seg selv filosof. Jeg hadde bestemt meg for å bli forfatter og ville leve et symbolsk liv, men jeg forsto ikke selv hva jeg mente med det. Jeg følte meg minst like sammensatt innvendig som disse smugene der bønn og kjøpt elskov gikk sammen i den mørke krydderluften.

^{(Side 19)}

Jeg beveger meg frem og tilbake i boken i dette lille essayet. Hovedgrunnen til at jeg kaller det meste jeg skriver for «essay», er at jeg forsøker å unngå å ha sterke meninger om det jeg leser eller skriver om. Det er et mål å gå inn i det universet forfatteren skildrer, leve der en stund – og se om det er noe jeg kan ta med meg ut igjen i den «virkelige» verden. I anførselstegn. Fordi – hva er virkeligheten? Banalt og tåpelig spørsmål? Ja, kanskje. Men, i boken møter hovedpersonen mange forskjellige virkeligheter, en del av disse krasjer sammen. Han antyder allerede i starten at han ikke tror helt på den glansede fortellingen om Sahara og Tamanrasset, men blir likevel overrasket av hvordan det virkelig er. Alle som har reist til eksotiske plasser har nok en lignende erfaring – det er ikke like edelt, opprinnelig og upåvirket av verdens kjas og mas som vi gjerne ville tro før vi reiste. Vi har bilder i hodet av verden. Noen ganger stemmer disse, andre ganger er de totalt og hårreisende feil. Han skriver videre:

Jeg blir ofte filosofisk. Herregud hvor deilig det er å bli filosofisk! Man tenker seg frem til en klarhet som ikke finnes. Man går i mumlende og halvveis øde streder og bedrar seg selv til å tro at det i menneske og samfunn virker to krefter med motsatt fortegn — driften mot Gud og avdriften tilbake til Dyret. Virkeligheten… Den uhyre sammenveving av alle faktorer. Bordellen og kirken. Halliken og presten. Horen og nonnen. Rocambule og Kristus…

Jeg vil dele noen av mine synspunkter med sjømannen. «Det hele er i grunnen ganske komplisert, ikke sant?», sier jeg.

Men matrosen stirrer bare bestyrtet tilbake.

«Jaha», sier han. «Jovisst, san. Det kan bli komplisert nok, ja. Du er vel studdent au du?»

^{(Side 19)}

Ingen samklang der. Senere treffer han mennesker som han opplever større samhørighet med. Blant annet en kar (Nerval) som i fem år har sittet med bena i kors på en stein og drukket stadig mindre geitemelk som eneste føde. På tidspunktet i boken er han nede på omtrent en halvliter til dagen. Målet er å leve som munkene i Tibet – eller guruene i Himalaya som han sier:

Til å være en moden mann med redslene i Sachsenhausen bak seg, hadde han de mest radikale og ungdommelige oppfatninger om menneskets muligheter. […] Om noen år ville han klare seg helt uten føde. Han ville tappe direkte av solenergien. […] Det hele kom an på åndedrettet. En elefant ble gammel fordi den pustet langsomt. Alle levende vesener hadde et bestemt antall åndedrett å leve med. Det gjaldt å ikke søle dem bort.

^{Side 125}

Han bygger seg en steinhytte like i nærheten av denne profeten, som egentlig ikke vil si noe som helst. Profeten vil ikke ha meninger, han vil bare være. Der føler han seg hjemme, blant ørkenens ville dyr:

Så langt tilbake jeg kan huske har mitt liv vært oppjaget, planløst og fullt av bisarre påfunn. Et sigøynerliv. [… ] Fra nå av blir livet regelmessig. Jeg blir bonde. Her vil jeg bo. Her vil jeg bygge. Og jeg blir heroisk av mitt stenhus.

Det er morgen.

^{(Side 130)}

Så er spørsmålet:

Blir vår venn lykkelig? Finner han seg selv i ørkenen? Her skal jeg ikke svare på det. Ikaros fløy mot himmelen, men kom for nær Solen. Han falt ned og druknet. Tittelen er ikke tilfeldig, selvsagt.

Boken er god, den er interessant som en tidsmessig referanse til det som senere ble «hippie-tiden»; motstand mot det materialistiske, drømmen om åndelig renselse og et liv i askese – eventuelt et liv uten hemninger. Enten- eller. Svart eller hvitt. Hore eller madonna. Krig tas opp via Sachsenhausen. Det er en kritisk bok, men med en undersøkende holdning – hva er virkeligheten og hva er «det gode liv?»

Jeg kan gjengi litt av hva den godeste vitenskapsmann og doktor Bobo sier:

Doktoren hadde snakket seg varm nå. Han var ikke til å stagge. Han trodde slett ikke at Nerval hadde funnet nøkkelen til livets gåte. Tvert imot, Nerval og hans likesinnede hadde sagt farvel til livet. De hadde forkastet sin menneskelighet fordi den ikke gjorde dem i stand til å høre gresset gro eller se de kosmiske stråler med det blotte øyet. Mon Dieu! Hvilken galskap! Kunne jeg høre ultralyd? Kunne jeg måle en gassarts trykk og volum med min hule hånd? Hva? Eh Alors! For å bøte på denne helt iøynefallende mangel ved den menneskelige natur, finner man seg en øde dal i ørkenen. Man er ikke så nøye på det, man spiser ikke stort, men drikker noen skvetter geitemelk i ny og ne. Storslagent! Man setter seg i skredderstilling og lar giftige slanger krype omkring på kroppen mens man venter på at Gud skal signe arbeidet. Virkelig storslagent var det! Pahh!

^{(Side 179)}

Ikke så imponert.

Hva er meningen? Det er vel ett av de spørsmål som vi mennesker har balet lengst med. Er det mening i religionen? I tilfelle – hvilken religion? Er det mening i jorden, naturen, det daglige livet? Er det meningen å HA meninger? Delta aktivt i samfunnet? Diskutere, kanskje krangle? Hva med krig? Er det rikdom? Vi har en kar som leter etter sølvgruvene til dronningen av Saba også:

Det var sølvet som fristet. Hvor kom det fra? Kunne jeg kanskje fortelle ham hvor alle sølvsmykkene kom fra? «Tuaregene vet det ikke selv engang», sa jeg. «Og hvis de vet det, vil de ikke ut med hemmeligheten.»

«But I know dat! I know dat secret, yes!» Schlumberlaum lente seg nærmere, pustet sur ånde på meg og hvisket at sølvet kom fra den gamle minen dronningen av Saba hadde i Hoggar. See? Zhe queen og Saba, yes?

^{(Side 150)}

Det er ambisiøst, men så godt skrevet at det er mulig å lese boken som en reiseskildring og ikke som en metafysisk avhandling. Hver leser på sin måte, og vi har alle meninger om det vi har lest. Selv om en bok som handler om «meningen med livet.»

Jeg kommer til å skrive mer om Axel Jensen. Han er knyttet til Leonard Cohen også. Alltid mye knask omkring disse kunstnerne.