Å skrive en historie som ingen vil lese? Hvor vanskelig kan det være? Vi skrivere, skribenter, forfattere, kall det hva du vil, har enormt mange regler som skal overholdes for å få til en leseverdig historie. Det er så godt som ingen grenser. Alt skal stemme på en prikk, være sannsynlig, ikke overdrives, være logisk sammenhengende, spennende, underholdende og jeg gir opp å nevne alt.

Du kan tenke selv: hva om jeg skrev en helt vill historie om at den jorden vi lever på ble skapt på bare seks dager? At en gud sa «bli lys» allerede første dagen – og fikk det til!, men skapte først himmelen den andre dagen og sol, måne og stjerner den fjerde dagen? Det vil si at først på fjerde dagen var det mulig å skille mellom dag og natt, for ikke å snakke om hvordan lys i det hele tatt var mulig før solen var skapt. Nei, det hadde blitt forvirrende og ulogisk, særlig om jeg fortsatte med å skape et menneske av bare jord eller leire, og så la det bli blåst liv i for å slik få en sjel. Senere knekker jeg et ribbein av denne mannen, og lager en kvinne av det. Står dette til troende, tro? Jeg hadde nok ikke turt å skrive det slik, jeg ville tenkt at det kunne ingen finne på å lese.

Eller hva med en historie der en ung, frisk jente faller ned i kaninhull i hagen, får beskjed om «drikk meg» og «spis meg», demonstrerer at hun intet har lært om å ta imot ting fra fremmede, krymper, vokser, krymper igjen – og møter snakkende spillkort som attpåtil er dronning, konge og kaninen vet hva? «Off with his head» er det eneste jeg kan tenke om en slik historie, fullstendig usannsynlig som den er.

For ikke å snakke om å dikte opp en liten gutt som plutselig kan hoppe fra planet til planet og som bor på asteroiden B-612. Av en eller annen grunn tilbringer han tid i ørkenen på jorden, hvor han forteller om livet sitt til en strandet pilot. Jada. Sannsynlig slumpetreff? Han forteller om planeter på størrelse med en mann og litt til, hvor det er en konge uten undersåtter, en forretningsmann som mener han eier stjernene og derfor må telle dem kontinuerlig, en lampetenner som følger en ordre han ikke vet hvor kom fra om å tenne en lampe hver morgen og kveld – smått irritert fordi hans planet spinner så fort at morgen og kveld kommer med ett minutts mellomrom. Ja, du skjønner? Hvem kan lese sånt tull?

Eller en helt usannsynlig historie om noen små vesener som lever under jorden i en slags hytter, elsker mat og drikke, tenker ikke på noen andre – før de plutselig er i sentrum og må redde verden? Fra trollmenn og det ytterste mørke. Alver, snakkende og gående trær, troll og fandens oldemor. Bare vas. Usannsynlig, lite troverdig, nesten på linje med «James Bond…»

Kanskje noe mer hverdagslig? Alle vet at ingen vil lese masse detaljer om et kjedelig liv hvor det skjer så lite at en tur til postkassen krever fire sider, og vasking av en trapp nesten hundre sider. At jeg av og til drikker, av og til gremmes, av og til lurer på om jeg er riktig vel bevart? Hvem vil lese det? Om jeg skrev seks fulle bind om intetsigende detaljer fra eget liv, så er det garantert at ingen engang ville kastet et blikk på makkverket.

Eller en fullstendig surrealistisk historie om en konge som blir dømt til å rulle en kampestein opp en fjellside til evig tid – fordi hver gang han når toppen, så ruller den ned igjen…hva gir du meg?

Likevel. Ved nærmere ettertanke. Disse historiene har blitt solgt i over seks milliarder eksemplarer. Tolket og lest i hundrevis av år. Til sammen.

Kanskje ER det vanskelig å skrive noe som ingen vil lese? Eller?