Englene. Det er mange av dem. Første gang vi hører om dem er i 1. Mosebok, etter syndefallet. Da trer de fram:

Han drev mennesket bort, og østenfor hagen satte han kjerubene og det luende sverdet som svingte fram og tilbake. De skulle vokte veien til livsens tre.

Om noen lurer, så er Han den vi kaller Gud. Det er enkelte mystiske setninger i 1. Mosebok, en av dem er at:

^{Nå har mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt.}

Hvem er «oss?»

Knausgård mener at det betyr Gud og kjerubene. Eller det vil si: Knausgård legger teoriene om englene i pennen til en mytisk forfatter som het Antonius Bellori – han skrev angivelig et verk som het Om englenes natur – det ble trykket i 1584, og ble aldri noen suksess i samtiden. Han var en typisk grubler, en ensom mann som trivdes i eget selskap – ikke ulik den berømte Hamlet som ble mesterlig skildret av Shakespeare noen år senere. Sterke meninger, men likevel søkende etter sannheten hele livet. Til sin død. Newton var av samme støpning, Descartes likeså. Det finnes mange av denne typen opp gjennom århundrene, skriver Knausgård. Vi kjenner igjen personer hos Dostojevskij og Hamsun også; ravende, halvgale unge menn med brennende hjerter. Det går sjelden helt bra med dem.

Noah – eller Noak – var også i samme kategori. En albino som ikke tålte dagens lys, han ble solbrent og fikk utslett etter få minutter i solen. Derfor holdt han seg innendørs hele barndommen. Spesiallagde klær gjorde at han kunne være ute korte perioder som ung mann og voksen. Han ble 600 år før han selv fikk sønner, så det var en tålmodig mann.

Bellori så to engler da han var liten gutt, de vasket seg i en elv. Antagelig var det de to kjente erkeenglene Michael og Gabriel. Livet hans vies til å finne disse to igjen. Det klarer han, i selvsamme øyeblikk som Michael utåndet i Gabriels armer. De gikk rundt som mennesker med vinger på jorden. Mye han skrev i boken sin var kjettersk:

Han ser den dype rødfargen i kappene deres, mettet av lyset fra fakkelen, han ser på det svarte metallet i brynjene og de skinnende slirene av sølv, han ser på den senkede armen og ildens gjenskinn i vannflaten. Han ser på de uutgrunnelige ansiktene deres, halvt skjult av mørket, han ser på de små strømvirvlene rundt støvlene deres, de lange, smale fingrene som er krummet om spydet, det bøyde håndleddet, og alt han vil, er å være i deres nærhet. Uten å tenke på hva han gjør, reiser han seg opp og begynner langsomt å gå nedover, hele tiden i skjul bak trærne og med blikket festet på de to skikkelsene, som ikke viser noe tegn på at de har hørt ham, men står der like ubevegelige.

Halvveis nede oppdager han vingene deres, og tenker det som har til nå bare har vært en uformulert anelse: det er to engler som står der i elven.

Dette setter sitt stempel på en ung gutt, særlig da de oppdager ham. I det hele tatt gir Knausgård i boken En tid for alt lange forklaringer på hvem de første menneskene var, hva engler er og hvor mange det er av dem, og ikke minst hva som skjedde med englene. De var mektige, nesten på linje med Gud, men falt på mange vis og paret seg blant annet med de jordiske kvinner – det ble da avlet kjemper som gikk rundt på jorden – også nevnt i 1. Mosebok. 

Dette var noen grunner til at Gud angret sitt skaperverk, og befalte den noe svake albino Noak å bygge en svær båt sammen med sine sønner:

Det var midtsommers tidligere det året at Gud for første gang hadde vist seg for Noak. Kledd helt i hvitt, med en bredbremmet hatt på hodet og ansiktet dekket av et slør, hadde han stått og arbeidet med bikubene sine under trærne i hagen. De tre sønnene hans, Sem, Ham og Jafet, som de siste ukene hadde holdt på med å kle ytterveggene på det snart ferdige hovedhuset, og nå sto i hver sin stige helt oppunder mønet på østveggen, snudde seg av og til og så på ham med en for dem ikke helt sjelden blanding av ærefrykt og lattermildhet i blikket: det fremmede ved farens skikkelse, som alltid var der, ble likesom forsterket når han iførte seg røkterutstyret og begynte å gli rundt blant bikubene med disse langsomme, nesten danseaktig utstuderte bevegelsene.

Da snakker altså Gud med Noak. Instruerer ham. Det blir dramatisk, vannet stiger langsomt i denne historien. Gradvis blir menneskene klar over hvor alvorlig det er i ferd med å bli. Århundrer hadde rullet siden Kain drepte sin bror Abel, og hele tiden hadde kjerubene trofast voktet Edens hage med sine brennende sverd. Abel var litt som «Peer Gynt», og ville utforske hagen – dvs lure kjerubene – mens Kain var mer engstelig og grublende. Til slutt drepte han Abel. Han var sjalu på Abel, som var en populær kar blant alle og som godmodig ertet den mer klønete broren. De var blant annet på dansefest, og vi kan kanskje lure på hvor alle menneskene kom fra på Kain og Abel sin tid. Da selve Syndfloden kom, var det naturlig mange mennesker, de hadde avlet i minst 1600 år.

Etter syndfloden får vi den videre utviklingen. Helt fram til vår egen tid, og måkene. Englene har falt og falt, helt siden Gud ofret seg selv på korset og døde har de også vært i villrede. Her er teorien at Gud virkelig ble menneske og døde på korset som Jesus. 

Fra middelalderen prøver englene å gjemme seg som uskyldige barn for å være trygge, og våre dagers bilder av kjerubene oppsto da. De utvikler seg senere til måker, det er Knausgård sin teori. 

Tro det eller ei. En fantastisk historie har Knausgård komponert, noen år før han ga ut Min kamp. Jeg synes han har en tendens til å bli veldig detaljert og historiene blir i overkant langsomme, men det er interessant å følge livene til de vi tidligere bare har lest kort om i Bibelen. Historien om Kain og Abel strekker seg godt over 100 sider i en bok på 560 sider.

Det spekuleres fritt, og mange tanker er originale, samt kjetterske vil jeg tro.

God lesning, og tenk på måkene. De er vår tids engler. Det er en tid for alt, inkludert måker.