Jaha du – hva er kunnskap? Jeg vet alt som er verdt å vite, tenker du kanskje. Eller er du mer som den gode, gamle Sokrates? Jeg vet ingenting, men i det minste er jeg klar over at jeg ingenting vet – og derfor er jeg den viseste mann i Hellas, ja, muligens i hele verden?

Sokrates var stygg som nøkken, det er det flere vitnesbyrd om. Likevel – det var den gang ikke nødvendig å være verken pen, høy eller velstående for å få et ry som ikke bare spredte seg i samtiden, men som helt til våre dager er blant de som skaper ærefrykt, ja – han sammenlignes gjerne med Buddha og Jesus. Han skrev ingenting selv, så langt vi vet. Det var samtalen som var viktig, å oppfylle det bud han hadde fått fra orakelet i Delphi: han tolket det som en frelsesgjerning, han var en jordmor som kunne forløse den indre guddommelighet, den sjelen vi alle har som vet svarene – bare vi slipper den fri. Og ikke lar den hindres av dogmatiske tanker, forstokkede følelser og idiotisk tenkning.

Ja, for beskjeden var Sokrates egentlig ikke. Om han var ydmyk? Tja, i ord var han ofte det på egne vegne – han kunne så enormt lite, egentlig ingenting, alle andre var så mye klokere enn ham. Trodde de. Helt til de satt forfjamset, nedbrutt og strippet for illusjoner etter en samtale med denne Sokrates som var så usedvanlig uvitende. Han kunne bare så vidt nok til å drive alle som påsto å vite noe fra skanse til skanse, helt til de altså nær gråten måtte erkjenne at de faktisk ingenting visste de heller. Fra det punktet var det mulig å bygge ny viten. Finne begreper, definere dem og bruke dem riktig.

Hva er kjærlighet? Hva er kunnskap?

Ja vel, så det vet han. Luringen. Det er mange rykter som svirrer når det gjelder Sokrates og kjærlighetslivet hans. Vi vet han var gift, med Xantippe. Om det var et lykkelig ekteskap? Vel, de lærde strides. Det sies blant annet:

Xantippe, levde på 400-tallet fvt. og var gift med Sokrates. Hun er tradisjonelt skildret som en hissig, trettekjær kvinne hvis luner Sokrates bar med sinnsro. I Platons dialog Faidon skildres imidlertid hennes fortvilelse over mannens forestående død.

_(SNL)

Han likte å omgås de helt unge gutter. Det er det liten tvil om, det er mer usikkert om han noen gang ga etter for lystene sine. Han var opptatt av å tøyle seg selv, og det gjaldt også for andre. Han var kjent for å være modig i strid, og kjempet i mange kamper for Athen. Tidvis falt han i dype tanker, og en berømt historie er at han ble stående rett opp og ned i over et døgn, før han «våknet», tilba solen og gikk for å legge seg. De største mytene vil ha det til at det var øsende, pøsende regnvær og at det skjedde i et felttog – altså en krigssituasjon. Hva han tenkte på er det ingen som har våget å si så mye om.

Når det gjelder dette utsagnet om at han kjenner «the art of love», så er en tolkning at det faktisk ikke gjelder det vi skulle tro – vi skitne mennesker tenker vårt – men, det skal være snakk om:

In fact, the claim is a nontrivial play on words facilitated by the fact that the noun erôs (“love”) and the verb erôtan (“to ask questions”) sound as if they are etymologically connected—a connection explicitly exploited in the Cratylus (398c5-e5). Socrates knows about the art of love in that—but just insofar as—he knows how to ask questions, how to converse elenctically.

_{Reeve, C.D.C.}

Det vil si «den sokratiske metode» (elenctically), som i praksis betyr å spørre så mye og så ofte om alt mulig at man til slutt blir dømt til å tømme et giftbeger. Slik Sokrates ble. Han nektet å unnskylde sin oppførsel, og døde for sin overbevisning. Som den første martyr? Han døde på opplysningens alter, kan vi kanskje si – litt pompøst? Dog, det er sant. Sokrates startet i praksis den vestlige kamp for å finne kunnskap. Det gjelder å elske spørsmålene. Å ikke godta noen sannheter før de er testet på alle mulige måter – for Sokrates gjaldt det muntlig. Han eksperimenterte ikke, det vil si at han drev ikke med naturvitenskap – selv om det påstås at han var interessert i dette i sin pure ungdom. Senere har han, berømt nok, sagt:

Hvordan eller hvorfor?

Ja, det er et av stridsspørsmålene innen vitenskapelig tenkning siden Sokrates levde ca 400 år før vår tidsregning som vi gjerne sier i dag – og ikke før Kristus. Det kan sjenere mange at vi bruker Kristus som utgangspunkt for hvilket år vi lever i. Derfor prøver vi å gå bort fra det, og være mer nøytrale. Noen mener nok at det er feil, og en fraskrivelse av vår kristne tradisjon. Det er en del av det moderne samfunn at vi kan frasi oss gudene, men det er ingen tvil om at det fortsatt er skummelt å være alt for kjepphøy mot anerkjente profeter og guder. Det har vi skremmende eksempler på også i dag – særlig knyttet til Muhammed. Det er utenfor tema her.

Sokrates kjente allerede den gang på at det var farlig å gå imot gudene i og med at han ble dømt til døden blant annet for å forderve ungdommen og gudløshet – det siste er ørlite motsigende ettersom han også ble dømt for å spre lære om andre guder, nærmest en enhetlig gud. Han måtte dø, og dette bildet viser en mulig scene slik den er skildret i skrifter fra den tiden- han var omgitt av venner, og drakk frivillig begeret med gift:

_{Sokrates død av Jacques-Louis David . Falt i det fri (Public domain)}

Hva med i dag?

Hvor mye som har endret seg, spør du? Ja, sannelig om jeg vet. Teknologisk har selvsagt enormt mye endret seg. Vi mennesker har i økende grad blitt flinke å spørre HVORDAN? Svært mye av den naturvitenskapelige og teknologiske utvikling bunner i dette spørsmålet. Hvordan kan vi forbedre verden vi ser omkring oss? Hvordan henger den sammen? Hvilke lover styrer? Hvordan kan vi best utnytte naturen? Hvordan fungerer vi mennesker? Kan vi forklare kjærlighet biologisk?

Jeg har nettopp lest boken Hva annet er også sant av Frode Nyeng. Den tar for seg forskjellige filosofiske tanker innen vitenskapsteori. Han sier der:

Å sukke oppgitt over at noen sier noe dumt er vesensforskjellig fra å hikke, slik å riste på hodet for å signalisere et nei er vesensforskjellig fra å ha tics som gjør at hodet rister. Hvis vi sier at formål og intensjoner «i grunnen bare er» fysiske eller psykiske størrelser i en kjede av årsaker som bevirker atferd, mister vi strengt tatt grunnlaget for å skille mellom slikt som sukk og hoderisting på den ene siden og hikke og tics på den andre.

Han fremhever teorier som gjerne vil forklare – som vil spørre HVORFOR noe skjer. Hva er meningen? Det er noe som er meningsløst å spørre om dersom vi forsker på Corona-viruset. Å foreta et dybdeintervju med et virus har ingen til dags dato klart. Det sprer seg, og vi prøver å finne ut hvordan det skjer, slik at det blir mulig å stoppe spredningen. Slik er det med det meste av forskning innen naturvitenskap. Det er viktigere å vite hvordan en medisin virker enn hvorfor. Selv om det kanskje kan gli litt over i hverandre:

Hvorfor ble du syk? Fordi jeg fikk et virus. Hvorfor ble du frisk? Fordi jeg fikk rett medisin. Det er likevel en annen type spørsmål enn å spørre: hvorfor ønsker du helst å være frisk?

_{Kilde: Sofaskribenten…}

Når vi skal undersøke hva som er viktig for mennesker, eller hvordan et demokrati fungerer – så blir det fort snakk om å bruke tilsvarende hvorfor som det siste: Hvorfor følger du regler i samfunnet?

Det kan være en smule forvirrende å skille på disse. Vi kan finne ut hvordan et demokrati er bygget opp, med institusjoner, frie valg, ytringsfrihet og mye annet. Det forklarer en god del, men er fortsatt kun en beskrivelse av «noe», det forklarer lite om hva som gjør at vi mennesker velger å danne demokratiske samfunn – eller hvorfor vi ikke gjør det, og danner et diktatur i stedet. Utfordringen er (blant annet) når vi forsker på mennesker:

Det kan altså oppstå nye måter å tenke på som kaster om kull de referanserammene fagfolk forutsetter når de designer adferdsendrende tiltak. Utilsiktede effekter av styrings- og kontrolltiltak er alt annet enn uvanlige, og vi kan si at de setter grenser for en vitenskapeliggjøring av menneskelige forhold etter naturvitenskapelig mønster.

Vi kan si det med Charles Taylor, fra hans bok Autentisitetens etikk, som er en av de mest markante tenkere innen hermeneutisk filosofi (ja, det er å regne som en filosofisk retning i dag, ikke kun tolking av tekster):

Han mener at det å forske på mennesker må skje ved hermeneutisk metode, fordi vi er befengt med fri vilje og meningsfylte handlinger. Det er ikke like lett å forske på mennesker som på virus, fordi vi forandrer mening, kan komme i trass og velger gjerne noe helt annet enn det som er forutsett.

Vi tolker oss selv kontinuerlig. Så tolker forskerne oss. Så vil forskerne gjerne fortelle hva vi egentlig tenker og hva vi er styrt av. Det blir til sammen trippel hermeneutikk. Det sier noe om at det er komplekst å forske på mennesker – vi er mennesker alle sammen, inklusive forskerne. Taylor sier også at våre følelsesbegreper, som skam:

beveger seg uunngåelig i en hermeneutisk sirkel…det er essensielt ved det at vi identifiserer denne følelsen som skam at den kan relateres til en slik situasjon og gir opphav til slike tendenser. Men denne situasjonen kan i sin tur bare identifiseres i relasjon til de følelsene som den vekker, og handlingstendensene er rettet mot et mål som på samme måte ikke kan forstås uten at vi referer til den opplevde følelsen.

Har du følt skam noen gang? Vel, det er noe å tenke over. Hvordan forske på følelser? Hvordan forske på mennesker? En situasjon som oppleves skamfull: er den lik for alle? Hva er forskjellen på å gjemme seg av ren og skjær skamfølelse og å gjemme seg fordi man frykter en innbruddstyv? Ja, vi vet nok forskjellen selv – men, hvordan forske på det med å bare bruke HVORDAN? Vi må nok bruke HVORFOR også…

Jeg får lese videre. Jeg kan ingenting, og det vet jeg!