Helt fra de ekstra gamle tider, helt tilbake til den gang de store, greske tenkere trådde marken i Athen – det vil si, jeg vet ikke egentlig hvor store de var, mange påstår at Sokrates var temmelig liten av vekst – men, du forstår sikkert hva jeg mener, så har det vært snakk om språkets betydning.

Det er essensen av retorikk, og i det større bildet kommunikasjon – det at vi forstår hva vi selv og andre sier. Det finnes uendelige mengder av nettopp kommunikasjon, og retorikk, som handler om det å forstå og bli forstått. Det er ikke enkelt. Hadde det vært enkelt, så ville det vært skrevet og sagt mye mindre om våre forsøk på å bli kjent med hverandre, informere hverandre og overbevise hverandre. For det vil vi ofte. Du og jeg har enkelte behov, ønsker og drømmer, noen (Nietszhe var en av dem) påstår at vi også har en «vilje til makt». Den er nok ikke like sterkt utviklet hos alle, men i bunn har vi et ønske om å få viljen vår, at folk oppfører seg slik vi ønsker. Dette prøver man gjerne å slipe de verste kantene av ved hjelp av oppdragelse og kultur – vi blir forsøkt lært at det kan være gunstig å la andre slippe til også, og at vi ikke kan forvente at alle omkring oss skal gjøre akkurat som vi vil. Selv om vi mener oppriktig at det vi vil, ja det er det alle burde ville. Da ville nemlig verden blitt perfekt.

Både Biden og Trump har nok denne viljen til makt. De vil at alle (de fleste) andre skal ville det samme som de vil, jeg skriver dette for å gni det skikkelig inn. I taler er det et ofte brukt «knep»: gjentagelser. Nesten til det blir plagsomt. Da husker vi det etterpå. Fordi forskning viser, som det retorisk heter, at folk flest er ekstremt demente (og det er snilt ment) når det gjelder å huske muntlig tale. Så mye som 75% kan være glemt dagen derpå, og etter en uke husker vi knapt hvem som talte. Med mindre det ble sagt noe minneverdig. Jeg vil ta noen eksempler fra Biden sin tale og sammenligne med noen uttalelser i Trump sin tale fra 2016. Uten å bruke retoriske faguttrykk her; det vil jeg gjøre i en annen sammenheng, i en mer analysepreget gjennomgang. Her vil jeg bare løfte frem noen interessante ting:

To make progress, we must stop treating our opponents as our enemy. 

We are not enemies. We are Americans.

The Bible tells us that to everything there is a season — a time to build, a time to reap, a time to sow. And a time to heal.

This is the time to heal in America.

^{Taleutdragene er hentet fra CNBC.com}

Vi legger merke til ordet «WE», som er brukt i starten av talen: «We the people» har vunnet. Her legges det enda mer vekt på at «we» er ett og det samme, det er ingen fiender. Alle er amerikanere. Biden henviser her til et bibelsitat, som underbygger det han ønsker å få frem. Det er nå tiden for å lege sårene, å gjøre USA friskt igjen. Vi kan undre oss over hvilke tider Biden henviser til her: vi er kommet til «healing» nå, «build», «reap» og «sow» har vært. Det må vi tro ut av sammenhengen. Slike sitat er sjelden ment å henvise til noe faktisk, noe som har skjedd i virkelighetens verden – det er ment som en kilde til visdom, en autoritet som forteller oss at tidene skifter. Det er fort gjort å tenke på Jesus i denne sammenheng, han ville også la sårene gro. Slike sitater gir assosiasjoner, og i USA er det aldri feil å vise til Bibelen. Enten man snakker til Demokrater eller Republikanere. Det er en annen tone enn Trump sitt kjente slagord: «Make America great again», men vi kan undres på hva forskjellen egentlig er. Biden sier:

And that is what our Administration will be about.

I sought this office to restore the soul of America. 

To rebuild the backbone of the nation — the middle class. 

To make America respected around the world again and to unite us here at home.

It is the honor of my lifetime that so many millions of Americans have voted for this vision. 

Hvordan skal vi forstå dette? Biden ønsker å gjøre USA respektert igjen, bygge opp middelklassen – som er selve ryggraden i nasjonen. Til og med sjelen. Det skal åpenbart være noe annet enn det Trump klarte, vi må nesten gå ut i fra at USA er ødelagt nå, og at Biden skal redde nasjonen. Slik sett mente de nok begge det samme da de tiltrådde som presidenter. USA er ødelagt, det trenger meg og min politikk for å bli det det engang var. Biden er klar på at landet ikke trengte Trump, så i den forstand må vi tro at Trump tok feil. Han var ikke den rette medisinen, selv om han selv trodde det. Trump sa i sin vinnertale i 2016:

I mean that very sincerely. Now it is time for America to bind the wounds of division, have to get together. To all Republicans and Democrats and independents across this nation, I say it is time for us to come together as one united people.

^{Utdrag fra Trump sin tale er hentet fra CNN.com}

Han takket først Hillary Clinton for et godt gjennomført valg, og for hennes enorme bidrag til nasjonen. Hun tapte, og Trump vant. Trump ser stort på det, og sier altså at nå, nå skal nasjonen lege sine sår som en følge av splittelsene som har vært, nå skal USA bli en samlet nasjon. One united people. Han har også et fint sitat noe lenger ut i talen, som virkelig viser at han er en mann for de som lider:

The forgotten men and women of our country will be forgotten no longer.

Så, hva skjedde?

Hvorfor kan Biden på mange måter gjenta mye av det Trump sa for fire år siden? Begge skal bygge landet opp igjen, begge vil kjempe for alle amerikanere, begge vil bygge broer og ta seg av de som lider. Biden utdyper:

And to all those who supported us: I am proud of the campaign we built and ran. I am proud of the coalition we put together, the broadest and most diverse in history. 

Democrats, Republicans and Independents. 

Progressives, moderates and conservatives. 

Young and old. 

Urban, suburban and rural. 

Gay, straight, transgender. 

White. Latino. Asian. Native American. 

And especially for those moments when this campaign was at its lowest — the African American community stood up again for me. They always have my back, and I’ll have yours.

I said from the outset I wanted a campaign that represented America, and I think we did that. Now that’s what I want the administration to look like.

Jeg tar med noen ord fra Donald Trump i 2016:

No dream is too big, no challenge is too great. Nothing we want for our future is beyond our reach.America will no longer settle for anything less than the best. We must reclaim our country’s destiny and dream big and bold and daring. We have to do that. We’re going to dream of things for our country, and beautiful things and successful things once again.I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone. All people and all other nations.We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.

Det er altså ikke manglende ambisjoner som har vært problemet for Trump heller, mye i talen høres flott ut. Hvorfor tror vi mer på Biden i dag? Vel, det kan handle om noe som kalles for ETHOS på fint. Det er et ord som kommer fra Aristoteles, og det handler om hvem det er som taler. Hvorfor skal vi tro på deg? I dag kan Trump prøve å si det samme som han gjorde for fire år siden, og mange av oss vil humre og le. Gjorde han USA «Great again?» Fikk de stemmeløse en stemme, for eksempel gjennom pandemien? Klarte han å inngi tillit i det internasjonale samfunnet? Var utenrikspolitikken hans preget av samarbeid og respekt?

Vel, det er ufint å pirke i noe som antagelig var godt ment da det ble sagt – når vi nå vet mer om fasiten. Jeg tror nok Trump vinner den folkelige «retorikk-kampen», fordi det er mye som tyder på at han langt i fra var helt ærlig i alt han sa. Folkelig er retorikk ofte oppfattet som noe i nærheten av løgn, det å lure oss til å tro noe vi ikke vil. Det ødelegger imidlertid ETHOS, og det er vanskelig å bygge opp igjen. Vi vil sjelden tro på det samme to ganger dersom det har vært mislykket i mellomtiden. Det klarer kun kommunistene, tror jeg – litt småfrekk der, men det er noe sant i det mener jeg. Noen mennesker beholder troen uansett.

Utrolig nok også i USA, for tross alt stemte flere mennesker på Trump denne gang enn i 2016. Så dette med kommunikasjon og retorikk fortsetter å forvirre. Hvorfor skjer det? Hva er det som gjør at nær 50% av befolkningen stemmer på Trump i 2020? Det finnes det nok ikke noen enkle svar på.

Dette var bare en liten sludring over noen punkter, uten å gå dypt inn i problematikken. Jeg tar med noen ord fra Biden som avslutning:

Now that the campaign is over — what is the people’s will? What is our mandate?

I believe it is this: Americans have called on us to marshal the forces of decency and the forces of fairness. To marshal the forces of science and the forces of hope in the great battles of our time. 

The battle to control the virus. 

The battle to build prosperity. 

The battle to secure your family’s health care. 

The battle to achieve racial justice and root out systemic racism in this country.

The battle to save the climate.

Jeg nevnte gjentakelser. Er det noen som finner det ovenfor? The battle – ja, riktig. Kampen, nesten krigen, for å bekjempe det onde og redde det gode. Er det da slik at vi kan slutte ut fra ordlyden at det har vært motsatte tendenser i den foregående perioden? Det er lett å være enig i det dersom man støtter Biden. Det er en måte å retorisk argumentere for at motstanderen egentlig var ond, og vi er gode.

Litt som «NÅ var du fin på håret», underforstått: «Endelig har frisøren gjort en god jobb.»

Biden ser tross alt bedre ut på håret enn Trump. Det er min oppriktige mening.