Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, sto han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk: «En,» sa geitekillingen.

« Én,» sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.
« Hva gjør du for noe?» sa kalven.
« Jeg teller meg,» sa geitekillingen. – « Skal jeg telle deg også?»
« Hvis det ikke gjør vondt, så,» sa kalven.
« Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?»
« Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang,» sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:
« Jeg er én, og du er to, 1-2.»

^{Kilde: Alf Prøysen: Geitekillingen som kunne telle til 10}

Liker Trump å telle?

Det kan virke slik. Noen vil si han har telt penger hele livet, og nå teller han stemmekveg. Om og om igjen. Eller, det vil si, han teller strengt tatt ikke selv. Han vil at andre skal telle. Han ser bare på resultatet, og det likte han ikke. For den utrente kan det se ut som Biden vant valget i 2020. Trump vet bedre:

_{Trump’s active undermining of the election results has real world consequences. His head of the General Services Administration has failed to allow Biden’s transition teams to enter agencies to prepare for taking over on Jan. 20, and his Attorney General William Barr told prosecutors to investigate allegations of voting irregularities before results are certified, ignoring 40 years of precedent to not interfere during an election and prompting the department’s top elections prosecutor to resign.}

_{^{Kilde: Time.com}}

Han vil ikke godkjenne valget, og hindrer dermed den vanlige overgangen fra en president til den neste. En overgang som har lange tradisjoner. Det er nok «typisk» Trump – han liker best å følge de reglene han lager selv. Jeg minnes denne presidenten som forretningsmann, kvalmende rik, og som skummel siste instans i programmet «The Apprentice». Det gikk i flere sesonger, og særlig første sesong var en suksess – med over 20 millioner seere i snitt og fire Emmy-nominasjoner (uten å vinne):

_{A vast conspiracy of well-connected insiders had colluded to rob Donald J. Trump of a prize that was rightfully his (or at least that is what he thought). The year was 2004. And then 2005.}

_{Mr. Trump never forgot the injustices, so years later he used Twitter to vent his anger at a rigged system that he believed had done him wrong.}

_{“Which is worse and which is more dishonest,” he asked his followers in 2014. “The #Oscars or the Emmys?”}

_{^{Kilde: NYtimes.com}}

Det er klart at Trump skulle vunnet. Han var tross alt nominert, og da er det kun konspirasjoner som kan ta fra ham seieren. Det er nok et karaktertrekk ved Trump: han hater å tape og elsker å vinne. I tillegg er han skrudd sammen slik at selve tapet ser ut til å være noe utenkelig. Det må være andre som er skyld i det, ikke ham. Dette mener jeg kun ut i fra kjensgjerningene: han skylder på alt annet enn seg selv nå i 2020, og har beviselig fulgt samme taktikk tidligere. Mange ganger. Selve programmet var faktisk morsomt å se på noen ganger. Etter hvert ble jeg lei, og gradvis fulgte tv-seerne etter. Populariteten dalte frem til 2015, da Trump egentlig ble sparket selv: You’re fired! sa NBC. De likte dårlig at han snakket nedsettende om immigranter fra Mexico i den republikanske nominasjonsprosessen i 2015. Det er neppe noe som overrasker, vi har hørt en rekke underlige uttalelser fra Mr. Trump de senere årene. Likevel, «The Apprentice» ble en personlig suksess:

Han ble rik. Igjen. For Trump har vært rik flere ganger, og gått dundrende konkurs like mange ganger. Hvor han sto finansielt da han entret det hvite huset i 2016 er uklart, men blant annet Forbes mente han var god for over 3 milliarder dollar. I så tilfelle den rikeste presidenten som har klatret inn der. Det minner meg om en bok jeg kom over en gang i tiden: Trump. Tenk som en milliardær. Gitt ut i 2004, og oversatt av Hegnar Media i 2006. Bokens første ord er:

Ja, hvem har ikke lyst til det? Boken ble populær over hele verden, og Trump skriver ganske personlig om alt han har opplevd og opplever i et heseblesende liv. Han sier interessant nok videre:

Milliardærer bryr seg ikke om sannsynlighet. Vi følger ikke sunn fornuft, og vi gjør ikke det som er vanlig eller forventet. Vi følger visjonen vår uansett hvor sprø eller idiotisk andre synes den måtte være.

Hvorfor er vi da overrasket i 2020?

Trump gjør som han alltid har gjort, og til og med slik han har anbefalt. Jeg kan for moro skyld telle til ti jeg også, og sette opp Trumps ti bud for å lykkes:

Hvorfor trodde noen at han ville være annerledes som President? Dette ble skrevet i 2004. I hans egen bok.

Innledende Ethos

Det jeg har tatt for meg her, er en av tre mulige former for ethos. Aristoteles regnet bare med det som skjedde i selve talen, da måtte ethos bygges underveis, og taleren måtte vise at han var klok og forstandig, med god karakter og stor velvilje overfor tilhørerne. Det er den fagtekniske delen av ethos. Så har det utviklet seg gjennom årene, og vi har nå innledende, avledet og endelig. Jeg vil ta for meg alle tre, og startet her med innledende.

Den innledende ethos er det vi vet om taleren før han begynner. Hans levnet, hans liv, det vi vet om karakteren, hva han gjør, nesten hva han tenker. Enkelt kan vi se for oss at du kommer inn i et selskap – ja, helst før Korona – og blir presentert for to personer. Du får vite at den ene er professor i lingvistikk og den andre er rørlegger og synger på fritiden. Hvilke forventninger til samtalen får du med hver enkelt?

Det er publikum som bestemmer om taleren har høy eller lav ethos. Det er ikke noe objektivt, og jeg mener Trump demonstrerer at det heller ikke finnes noen klar oppskrift på hvordan man får ethos.

I dagens samfunn er det blitt vanlig med spin-doktorer, altså folk som skal bygge opp en karakter, gi en korrekt image eller det vi kan kalle innledende ethos. Alle politikere på toppnivå har som regel noen som skriver taler for dem, driller dem før de skal møte journalister, sørger for at de deltar på arrangement som kan fremme det rette synet på dem. Det er lite tilfeldigheter i dag. Derfor har denne delen av ethos blitt stadig viktigere. På Aristoteles sin tid fantes det ikke media, alt skjedde på direkten fremfor store folkeforsamlinger, og utover det gikk det helst rykter om en person. Sjelden ble de sett av mengden utenfor selve talesituasjonen. I dag vet vi det meste om de vi ser på talerstolen, i hvert fall kommende presidenter. Åpenbart er det ikke alltid at vi tar hensyn til det vi vet, og også i dag er det mulig å overbevise på talerstolen – enten på fjernsyn, radio eller på store arrangementer. Vi lar oss bevege, og kan glemme det vi vet fra før – eller tilgi det.

Når det gjelder Trump, så er mye uavklart ennå. Jeg vil se videre på hva som kan ha bestemt hans ETHOS i befolkningen – han ble president en gang, og flere stemte på ham den andre gangen enn den første. På tross av at vi (veldig mange) er sjokkert over handlinger og uttalelser. Noen må like det han gjør. Han er handlekraftig, han er direkte og iblant sier han de rette tingene. Han er den lille mann og kvinnes representant, han står for den amerikanske drømmen. Sier han selv. Han sa den gang etter seieren i 2016:

It is a movement comprised of Americans from all races, religions, backgrounds, and beliefs, who want and expect our government to serve the people — and serve the people it will.

Working together, we will begin the urgent task of rebuilding our nation and renewing the American dream. I’ve spent my entire life in business, looking at the untapped potential in projects and in people all over the world.That is now what I want to do for our country. Tremendous potential.

I’ve gotten to know our country so well. Tremendous potential. It is going to be a beautiful thing. Every single American will have the opportunity to realize his or her fullest potential.

The forgotten men and women of our country will be forgotten no longer.

^CNBC

Poenget er: Trodde vi på dette? Trodde velgerne hans på dette? Trodde han selv på det? Det som foregår i selve talen er avledet ethos, omtrent det som Aristoteles mente. Det skal jeg se nærmere på en annen gang. Til sist vil jeg se på resultatet: det endelige ethos. Hva står han igjen med etter fire år? En grunn til å studere ledere som Trump, er at mange av oss helst vil unngå at de får makt. Da er det viktig å forstå hva som tiltrekker mennesker til slike mennesker. Opp gjennom tidene har det vært mange autoritære ledere som har utviklet seg til diktatorer. Trump forsøkte, blant annet ved å nekte å fratre som president. Likevel – han er like populær. Er det behovet for den sterke mann (eventuelt kvinne) som viser seg?

Vel, vel. Geitekillingen hadde stor nytte av å lære å telle, kanskje Trump har det også?:

Men da ble hanen redd. «Kom og hjelp,» gol hanen. «Skuta synker ! »Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: «Er det noen av dere som kan telle?» «Jeg kan !» sa geitekillingen. «Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.» «Skynd deg å telle!» sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen. «En for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1 ­ 2 ­ 3 ­ 4 ­ 5 ­ 6 ­ 7 ­ 8 ­ 9 ­ 10.»

«Hurra for geitekillingen! » ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre bredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, sto geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

Kanskje Trump har lest Alf Prøysen og vil stå igjen som tellemester? Så ikke skipet synker…det er ikke alle som får være med i det samfunnet Trump ønsker seg.