Ja, er Gud død? Er det i det hele tatt mulig å vite om han (eller hun) har levd noen gang? Det er jo ikke slikt vi skal gå rundt å tenke på til daglig, men i den senere tid har jeg nærmest blitt pålagt å tenke på dette. Fordi jeg holder på med den pokkers utdannelsen min, forhåpentlig ferdig til sommeren. Ja, pokkers skriver jeg. Fordi livet var enklere før. Nå har jeg lest og lest alt som er obligatorisk, og mer til. Jeg har i grunnen alltid likt å lese, det er ikke det. MEN, et stort men; det er slitsomt å lese på akademisk vis. Det blir aldri ferdig. Side opp og side ned, som er et merkelig uttrykk all den tid jeg aldri har prøvd å lese opp en side, men la gå. Gud er død! skriver Nietzsche en gang på 1800-tallet. Denne merkelige mann som led av diverse alvorlige sykdommer og til slutt omfavnet en hest på gaten fordi den ble pisket – da var det slutt. Mannen var gal, og de siste årene av livet gjorde han ingenting. Kan vi stole på en slik mann? Mange fornektet at det kunne være sant – selvsagt lever både Gud og Jesus. Ja, de gjør kanskje det – men, hva betyr egentlig det? Og hva mente egentlig Nietzsche? Til det siste – det er ingen vits i at jeg gir noen egen oppfatning av den saken, det er blitt tolket av langt klokere hoder enn meg i de siste vel 130 år siden dette ble skrevet. Kan hende er det litt ironisk at Nietzsche skrev denne frasen i teksten «Der tolle Mensch» («Det gale mennesket») fra 1889, samme år som han etter den tids ordbruk ble sinnssyk. Han havnet først på sanatorium, ble så pleiet i syv år av moren før hun døde og deretter tre år av søsteren inntil han selv døde i 1900. Han regnes som et av de største genier i filosofihistorien, og det støtter vel opp om det gamle ordtaket at det er kort vei fra geni til galskap. Det skal jeg ikke gå nærmere inn på denne gang.

I våre dager er biologen Richard Dawkins en av de som skriker høyest at Gud er død! I den grad jeg skal tro noe om Nietzsche, så er det at han tenkte mer på selve Kristendommen med stor K enn egentlig Gud med stor G. Det gjør også Dawkins – han utvider det nok også mer enn Nietzsche og siterer Robert M. Pirsig, som skrev Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel: «Når en person lider av en vrangforestilling, kalles det sinnssykdom. Når mange mennesker lider av en vrangforestilling kalles det religion». Det er utgangspunktet hans, og han erklærer seg for en stolt ateist – og anbefaler at alle andre også gjør det. Vel og bra, men lite sannsynlig spør du meg. Mennesker har hatt religioner så langt tilbake vi har vært i stand til å finne tegn til menneskelig liv. De utvikler seg, forandrer seg – og deler seg. Det er nesten organisk om man ser på det historisk – en skog av religioner har vokst fram, og i dag kan vi velge og vrake etter beste evne. Som regel ender de fleste med den religionen de er vokst opp med, gjerne etter noen justeringer. En god del bytter også religion i voksen alder, og noen sier som Dawkins at det ikke finnes noen form for Gud. Han eller hun er død. De er helhjertede ateister. Årsaken til denne kampen nevner Dawkins ganske tidlig i boken, og jeg siterer hele avsnittet:

_{Tenk deg, som John Lennon, en verden uten religion. Tenk deg at det ikke fantes selvmordsbombere, 11. september, 7. juli, korstog, heksejakt, Kruttsammensvergelse, deling av India, israelsk/palestinske kriger, serbiske/kroatiske/muslimske massakrer, forfølgelse av jødene som «Kristus-mordere», nord-irske «problemer», «æresdrap», elegant kledde tv-predikanter med velfrisert hår som narrer lettlurte folk til å gi fra seg pengene sine («Gud vil at du skal gi til det gjør vondt»). Tenk deg at ingen taliban-gerilja sprengte eldgamle statuer, at ingen ble offentlig halshogd for blasfemi, at ingen kvinnehud ble pisket fordi den ble vist frem.}

_s1-2

Ja, tenk deg om verden var slik Dawkins drømmer om. Hvem vil ikke det? Jeg tror han tenker feil, men det skal jeg utdype i en akademisk oppgave – pust, pes, les. At alle blir ateister løser neppe de verdensproblemene han er innom. Hvorfor ikke? Det er det store spørsmålet jeg vil hente noen svar på fra blant annet katolske biskoper, prester og vitenskapsmennesker som er religiøse. Det siste er helt uforståelig for Dawkins, og han jobber også hardt i boken for å «bevise» at Einstein ikke var religiøs på den måten han selv mener, og at Hitler og Stalin ikke var ateister. Det ville på mystisk vis ødelegge teorien til Dawkins. Han går ellers høyt og lavt, og er naturlig særlig opptatt av vitenskap med vekt på Darwin og det «naturlige utvalg». Jeg er rimelig nøytral, men en respekt for hvert enkelt menneske sin rett til å tro akkurat hva de vil gjør nok at jeg misliker tonen til Dawkins, uten at det har noen innvirkning på den akademiske drøftelsen. Neida, selvsagt ikke. Vi er alle helt objektive og nøytrale når vi drøfter vanskelige spørsmål. Selvsagt er vi det.

Dette var bare en liten start på min blogging igjen – eller skriving. Min MUSE har befalt meg å skrive minst 500 ord daglig. Det tror jeg at jeg nå har klart. Opprinnelig var Musene gudinner fra den greske mytologien, så det er passende at jeg adlyder. I den forbindelse tør jeg ikke være noen ateist.