_{For at samfunnspakten skal være mer enn en tom formel, inneholder den altså, uten at det uttrykkelig er nevnt, den ene forpliktelsen som alene kan gi kraft til de andre, nemlig at enhver som nekter å adlyde allmennviljen, skal bli tvunget til det av helheten.}

_{^{(Rousseau 2001, s 20)}}

I denne teksten vil jeg ta opp en av de store tenkere på 1700-tallet: Jean-Jacques Rousseau. Det er ingen tvil om at han hadde stor innvirkning på mange mennesker i den tiden han levde, og i årene frem mot og like etter den franske revolusjonen. Det gjaldt de fleste mennesker, i og med at flere av skriftene hans var på det vi i dag ville kalt bestselgerlisten. De er nok ikke det i dag, men Rousseau leses ennå – ikke minst fordi han var en tidvis strålende forfatter, selv om det etter eget utsagn var motvillig; det meste han skrev var for å forsvare seg mot feiltolkninger og angrep på hans teorier. For det var utallige angrep, og både boken Emile og Om Samfunnspakten ble brent på bålet i Sveits og Frankrike, hovedsakelig av religiøse grunner.

Jeg vil her ta utgangspunkt i de to skriftene, som ble skrevet omtrent samtidig og kom ut i 1762. Det er mange som har influert Rousseau, og det er ikke alltid så enkelt å finne ut hvem og nøyaktig hvordan – fordi han skrev i liten grad på akademisk vis slik at kilder ble oppgitt på en etterrettelig måte. Han var en mann som likte å provosere, som levde store deler av livet i utkanten av samfunnet – selv når han var midt i samfunnet, så var han ikke en som gled naturlig inn i selskapslivet. Snarere tvert imot, og mye av det kan leses i hans berømte Bekjennelser. Dette verket er også regnet som et av tidenes viktigste når det kommer til selvbiografiske tekster. I dag kan vi tenke på Marcel Proust og hans monumentale verk På sporet av den tapte tid, mer hjemlig har vi Karl Ove Knausgård med Min kamp og i mindre format Knut Hamsun og hans Paa gjengrodde stier (jeg tenker da på antall sider og ikke en rangering). Fra tidligere tider er det ofte Augustin og hans Bekjennelser det sammenlignes med. Denne siste er det nok trolig at Rousseau har lest, men helt sikkert er vanskelig å være fordi han i hovedsak var en autodidakt som helt bevisst leste svært variert. I etterordet til Emile, så skriver Hans Kolstad angående Rousseau sitt ønske om å bli lærer: «Rousseau var ikke desto mindre vel forberedt på en slik oppgave. Han hadde nytt godt av privatundervisning av forskjellige velgjørere og ferdes i et oppegående og moderne intellektuelt miljø. På egen hånd hadde han i flere år gjennomført grundige og systematiske studier». (Kolstad 2010, s 634) Han hadde sågar utviklet sin egen studiemetode, noe som ikke er så rart sett i lys av at han senere utviklet en oppdragelsesmetode beregnet på hele verden. En viktig del var å lese bredt og variert – det var nødvendig for å unngå å kjede seg, og deretter holde fagene fra hverandre for å få en analytisk tilnærming slik at han: «…unngikk å lage forhastede slutninger à la kunnskapens tre hos Descartes». Til sist bestrebet han seg på å ikke sammenligne teorier, men studere hver forfatter nøye for seg og ikke: «…sammenligne dem for å finne sammenfall eller motsetning mellom dem». (Kolstad 2010, s 634) Det kan vi nok si at ikke er helt i tråd med dagens akademiske verden, og sikkert heller ikke på den tiden ettersom han tok seg bryet med å presentere sin egen metode flere plasser i bøkene. På variert vis, som det sømmer seg en fritenker.

Jeg vil drøfte til slutt hvordan Rousseau kan oppfattes i dagens samfunn, og hvilke lærdommer vi kan trekke av ham – og hva vi ikke bør videreføre. Helt uttømmende blir det naturlig nok ikke, det vil være konsentrert om enkelte særlig viktige meninger som Rousseau hadde. Den ene er da «allmenviljen» og den andre kan vi kalle «oppdragelse». Jeg går inn på hver av dem først i mer detaljer. Underveis vil det trekkes inn flere tenkere som Rousseau omtaler løpende i tekstene sine; særlig John Locke, Thomas Hobbes, Charles Montesquieu og Voltaire (kunstnernavnet) vil være sentrale. I dagens samfunn vil jeg se på mer generelle trekk og ikke sammenligne spesielt med noen nålevende tenkere/filosofer. Det vil bli brukt mer fagartikler, avisartikler og det jeg anser som mer alminnelige tanker om hvordan et samfunn bør være i dag – typisk menneskerettigheter, parlamentarisme, representasjon, enkeltindividet mot Staten, vindmøller, Covid-19, diktatur, krig. Undervisning. Flerkulturelt. Særorganisasjoner (mot Rousseau sine tanker). Internett. Klima/miljø og naturretten. I teorien kan Rousseau sine tanker påvirke det aller meste, kanskje illustrert ved at han både ses som ansvarlig for revolusjon fulgt av kommunisme og elitestyre grensende til diktatur og tyranni.

Emilie – oppdragelsesbok eller filosofisk hovedverk?

_{Søker vi da sannheten oppriktig? La oss ikke feste lit til det vi har fått med fra fødselen, til fedrenes og prestenes autoritet, men la oss sørge for at alt de har lært oss siden barndommen, blir gjenstand for fornuftens og samvittighetens ransakelser. Det hjelper lite om de roper: «Undertrykk fornuften!» Det kan også den si som vil bedra meg. Jeg trenger grunner for å undertrykke min fornuft.}

_{^{(Rousseau 2010, s 371)}}

Han skriver videre om det håpløse prosjekt det er å undersøke alt som er sagt og skrevet gjennom mange hundre, ja tusener, av år for å finne ut hvilke deler som er sanne. Det er på et vis en tvilende holdning som nærmer seg René Descartes fundamentale skepsis til alt. Måten Descartes deretter bygget opp hele sin teori var derimot Rousseau ingen tilhenger av. Den ble bygget opp med mange sannheter, begrunnet i det som Descartes til slutt ikke kunne tvile på; han er fordi han tenker, eller det kjente Cogito, ergo sum. Descartes startet forsiktig: «Like a man who walks alone and in darkness, I resolved to go so slowly, and to use so much circumspection in everything, that if I did not advance speedily, at least I should keep from falling.” (Descartes 1637, s 181) Det er skummelt å sette seg ned for å undersøke alt man har lært og trodd på, selve fundamentet for ens eget liv og samfunnet som helhet. Dette er opplysningstidens begynnelse, og den som kanskje setter mest preg på fortsettelsen er Immanuel Kant og hans «An Answer to the Question: What is Enlightenment?», hvor han starter med:

_{Enlightenment is the human being’s emergence from his self-incurred minority. Minority is inability to make use of one’s own understanding without direction from another. This minority isself-incurred when its cause lies not in lack of understanding but in lack of resolution and courage to use it without direction from another. Sapere aude! [dare to be wise] Have courage to make use of your own understanding! is thus the motto of enlightenment.}

_{^{(Kant 1784)}}

Det kan virke underlig at Kant var inspirert av Rousseau, det er ytre sett vanskelig å tenke seg to personer som er mer forskjellig – både i utseende og livsførsel. Kant beveget seg i et område på noen få kvadratkilometer hele livet omkring Köningsberg, og i Wikipedia kan vi lese: «Kants tilværelse er berømt for det absolutte fravær av dramatiske eller spektakulære begivenheter». Likevel sies det at Kant hadde et maleri på soverommet, og at det var et bilde av Rousseau – i forordet til Om samfunnspakten skriver Ellen Marie Krefting at Kant har uttalt: «jeg må lese Rousseau til skjønnheten ved hans uttrykk ikke lenger distraherer meg; først da kan jeg oppfatte ham med forstanden». (Krefting 2001, s XIII) Rousseau reiste rundt hele Europa, og ertet på seg de fleste berømtheter. Muligens traff han aldri Kant. Merkelig nok traff han aldri Voltaire heller, som tidvis var på motsatt side som en innbitt motstander. De brevvekslet. Dette er for å indikere at Rousseau skrev i en tradisjon, inspirert og påvirket av samtiden og nær fortid.

Rousseau er her opptatt av mangfoldet innen religion spesielt, og dette følger etter en lang bekjennelse fra en prest, som kalles «Den savoiske kappelanens trosbekjennelse.» Hvor mye av denne som er Rousseau sine egne tanker er uvisst, men det var nok mange som regnet med at Rousseau her dekket seg bak en angitt «hederlig geistlig», som fortalte sin historie til en ung mann på flukt – som viste seg å være Rousseau selv: «Jeg er lei av å tale i tredje person, og det er overflødig umake, for De forstår godt, kjære medborger, at denne stakkars flyktning er meg selv.» (Rousseau 2010, s 324) Denne viljen til å undersøke alt er sentral for Rousseau. Han ønsker å bringe det videre til sin elev, men samtidig passe på at Emile ikke lærer noe som ikke passer til den alderen han til enhver tid har. Samfunnet dytter kunnskap inn i hodet på unge mennesker i den tro at de må lære alt fortest mulig av teoretisk viten, mens Rousseau holder hardnakket på at barn er barn og må få utvikle seg naturlig: «Jeg ber dere, kjære lesere, om å legge merke til – i dette eksempelet og i tusenvis av andre – hvordan man stapper barnas hoder fulle med ord de ikke er i stand til å forstå, og samtidig tror at man har gitt dem en fremragende undervisning». Det var revolusjonerende på 1700-tallet, og til en viss grad er det kanskje det også i vår tid. En sentral tanke er nok innbakt allerede i starten av denne trosbekjennelsen: «For meg er det nok å vise deg hvordan jeg tenker i all mitt hjertes enkelhet. Lytt til ditt eget hjerte mens jeg snakker, det er alt jeg ber deg om» (Rousseau 2010, s 326). Å vise hvordan verden henger sammen går igjen i mesteparten av Emile. Det skiller seg fra Locke, men intensjonene kan nok være ganske like. Locke skriver i «Some Thoughts Concerning Education» om vanskeligheten som oppstår ved at barn er så forskjellige av natur – noen livlige og noen mer sedate, og at særlig de livlige gir utfordringer: «…and he that has found a way how to keep up a child’s spirit, easy, -active, and free; and yet, at the same time, to restrain him from many things he has a mind to, and to draw him to things that are uneasy to him; he, I say, that knows how to reconcile these seeming contradictions, has, in my opinion, got the true secret of education.” Ønsket er å utdanne flest mulig livlige, uten å knekke dem underveis, for slik å få «…able and great men…» (Locke, 1693).

Den høres i utgangspunktet ut som et godt alternativ til den institusjonaliserte oppdragelse, og målet er et fritt og lykkelig menneske. Kan det oppnås ved hjelp av Rousseau sine metoder? Jens Bjørneboe med sin Jonas og Alexander Kielland med Gift har hatt innflytelse på skoleverket, og det vi gjerne kaller for «dannelse» – noen kaller det hjernevasking, som begge disse forfattere antyder. Jeg kjenner ikke skolesystemet i detalj på Rousseau sin tid, men det kan virke som det var temmelig rigid – i hvertfall blant de velstående og rike. Idealet til Rousseau er jo gjerne de fattige, som lever et helt annet og lykkeligere liv enn de rike:

_{En av de rikes ulykker er å bli narret i alle ting. Det er ikke til å undres over at de anser alle mennesker for dårlige. Det er rikdommen som forderver dem, og ved en rettferdig gjengjeldelse er de de første til å føle manglene ved det eneste middelet de kjenner. Alt blir gjort på en dårlig måte hos dem unntatt det de gjør selv, men de gjør nesten aldri noe selv.}

_{^{(Rousseau 2010, s 44)}}

Det som nok skiller Locke og Rousseau aller mest, er viljen til å se barn som barn – og ikke små voksne. Det fører til at fornuft ikke skal introduseres før barna er klare til det, det vil si i hovedsak rasjonell, teoretisk tenkning. Rousseau skriver i bok fem, som er om Sophie og da kvinners oppdragelse i hovedsak, men som også inneholder generelle standpunkt: «Misbruket av bøker dreper vitenskapen. Ved å tro man vet det man har lest, tror man også at man er fritatt for å lære det». (Rousseau 2010, s 586) Dette sies i forbindelse med reiser, og det å da oppleve verden – som er viktig, men man trenger ikke reise over alt: «Har man sett ti franskmenn, har man sett alle». (s 587) Jeg går ikke her inn på kvinners oppdragelse, der var Rousseau temmelig tradisjonell selv for sin egen tid, men som Mary Wollstonecraft senere skrev i sin A Vindication of the Rights of Women, så lyttet mange kvinner til ham likevel på grunn av at det han skrev tross alt var vakkert skrevet om kvinner. Wollstonecraft selv tok et kraftig oppgjør ved denne siden av Rousseau, men var ellers enig på mange andre punkter hvor han skrev om mennesket og dets utvikling. Særlig var de enige om at barn måtte få en offentlig skolegang. Rousseau skrev i “Discourse on Political Economy” (1758): «Public education, therefore, under regulations prescribed by the government, and under magistrates established by the Sovereign,. is one of the fundamental rules of popular or legitimate government.” Så hensynet til alle mennesker var tydelig hos Rousseau, han klarte bare ikke å frigjøre seg fra tanken om den fundamentale forskjellen mellom kjønnene – som selvsagt var helt naturlig på 1700-tallet.

Den eneste boken Emile får lese i sin ungdomstid, er: «Hva er dette for en fabelaktig bok? Er det Aristoteles? Er det Plinius? Eller Buffon? Nei, det er Robinson Crusoe». (Rousseau 2010, s 216). Den tilstanden Crusoe befinner seg i, på en øde øy, er den tilstand ut fra Emile: «…skal bedømme alle andre». Det er fordi: «Det sikreste middel for å heve seg over fordommer og foreta sine egne vurderinger på grunnlag av tingenes virkelige forhold, er å sette seg i et isolert menneskes sted og dømme alt slik dette mennesket ville ha dømt med hensyn til egen nytte». (s 216). Emile er en utrolig rik bok, hvor Rousseau presenterer det aller meste av sin tenkning og filosofi. Den er ikke spesielt realistisk, og det var han nok klar over – det er et ideal som skildres, en form for utopi:

_{De lærdeste holder fast ved det som er viktig for mennesker å kunne, men uten å ta hensyn til hva barn er i stand til å lære. Alltid leter de etter den voksne i barnet, men uten å tenke på hva et barn er før det blir voksent.  Det er først og fremst dette spørsmål jeg har viet meg til, slik at man kan nyttiggjøre seg mine observasjoner., selv om hele min metode skulle være feilaktig og bygd på fantasier.}

_{^{(Rousseu 2010 s 14)}}

Oppdragelsen til Rousseau er omstridt i dag: «Pity poor Émile! He is subjected in Rousseau’s work to the most extreme form imaginable of what today would be called child-centered or progressive education.” (Gray 2009). Dette kommer jeg tilbake til i «Dagens samfunn».

Allmennviljen

_{Jeg vil slutte dette kapitlet og denne boken med noen ord som bør tjene som grunnlag for hele samfunnssystemet: Den grunnleggende pakten ødelegger ikke den naturlige likhet, men setter tvert imot en moralsk og legitim likhet i stedet for den fysiske ulikhet naturen kan ha skapt mellom menneskene. De kan være ulike i kroppsstyrke og åndskraft, med de blir alle sammen like gjennom avtale og lov.}

_{^{(Rousseu 2001, s 25)}}

Rousseau viser jevnt over stor respekt for det faktum at vi mennesker er ulike på mange måter, men samtidig er vi likere enn vi kanskje tror. Det er viktig å være nøye med begreper når man leser Rousseau, fordi han bruker ikke alltid ord og begreper på samme måte som andre gjør, tvert imot kommenterer han ofte at de brukes feil – som når han innfører sine skiller mellom «stat», «suveren», «makt», «folk», «statsborgere» og «undersåtter.» Tidligere hadde man «bystat», men Rousseau skriver i en fotnote: «Nåtiden har nesten fullstendig glemt den rette betydning av dette ordet, de fleste forveksler en by med en bystat, og en byboer med en statsborger.» (Rousseau 2001, s 18, fotnote 4). Han skriver også: «Alle mine tanker henger sammen, men jeg kan ikke fremstille alle på en gang». (s 37) Dette er nok et svar på kritikk han fikk allerede i samtiden, fordi stilen hans var preget av løssluppen fantasi, burlesk humor, vidd, kunnskap og ikke minst paradokser. Det siste kan vise seg når han skriver om lovgivning: «I lovgivningsarbeidet finner man altså samtidig to faktorer som kan synes uforenlige med det: På den ene siden har vi et tiltak som ligger over menneskelige evner, og på den annen side en myndighet som ikke eksisterer – og som skal sette det første ut i livet». (s 43)

Slike utsagn er ikke umiddelbart enkle å forstå, og det vrimler av lignende vanskeligheter og tilsynelatende motsigelser hos Rousseau. Her vil jeg forsøke å få et klart bilde av det han kaller «allmenviljen», som er helt grunnleggende når en stat skal styres på best mulig måte. Han stiller selv mange spørsmål: «Men så kan man spørre: Hvordan kan et menneske være fritt og samtidig være tvunget til å bøye seg for en vilje som ikke er hans egen?» (s 109) For meg er det et svært viktig spørsmål, og jeg mener at dette fortsatt er minst like viktig som på 1700-tallet. Han spør også: «Hvordan kan motstanderne være frie, og samtidig undergitt de lover de ikke har samtykket i?» (s 109) Her er vi inne på sentrale menneskerettigheter, særlig hensynet til individet og ytringsfrihet. Selv skriver han at formålet med Om Samfunnspakten er: «Jeg vil undersøke om det i den borgerlige samfunnsorden kan finnes noe legitimt og sikkert prinsipp for statslivet, når jeg tar menneskene slik de er og lovene slik de kan være». Dette fører ham til den berømte åpningen i første bok: «Mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker». (Forord, s 6) Det tyder på at Rousseau har kikket seg nøye om i samtiden, og at han ikke har likt det han så. Det er liten tvil om at hans idealer ligger langt tilbake i tid, særlig de greske bystater og Romerriket er kilder han øser av. Det gjelder også hans barndoms by, Geneve, som får gode skussmål: «Og hver gang jeg tenker over regjeringsformene, er jeg lykkelig over at mine undersøkelser gir meg nye grunner til å elske styreformen i mitt eget land». Det landet var ikke særlig stort, og i praksis flyktet vel Rousseau fra det. Senere brente de bøkene hans. Det er en lengsel tilbake til naturen, som er et motto som ofte tillegges Rousseau. Store norske leksikon sier om det: «Tilbake til naturen» er et uttrykk som med urette tillegges Jean-Jacques Rousseau, trolig på grunn av en setning i romanen Émile (1762): «Alt er godt fra skaperens hender, alt forkvakles under menneskets hender». (Kolderup 2021)

Hva han nøyaktig sa er kanskje ikke så viktig, men det er nok rett at Rousseau ikke egentlig ville at vi alle skulle gå i retur så og si. Han hadde et syn på mennesket som var positivt, i motsetning til flere andre tenkere på samme tid eller like før. Hobbes og Locke tok begge utgangspunkt i en naturtilstand for å utforme sine idealsamfunn, men den var annerledes enn hva Rousseau så for seg. I sin bok Sivilisasjonens sykdommer, så skriver Jean Starobinski: «La oss minne om at Rousseau både i sin kulturfilosofi og i sin politiske filosofi nektet å gå inn for ganske enkelt å «vende tilbake til naturen». For å oppdra og utdanne Èmile må man fullføre denatureringen av ham». (2003, s 80) Dette har sammenheng med at Starobinski skriver om den homeopatiske helbredelse som består i å fordrive «ondt med ondt». Sivilisasjonen var syk ifølge Rousseau, det er et fall fra en god naturtilstand og ned i «…moralsk oppløsning og borgerlig trelldom…» (s 83). Her legger Starobinski vekt på det melodiøse ved Rousseau; hans nyting av harmonien i musikken, og siterer fra et av hans verk som heter «Melodiens enhet»:

_{Harmonien, som egentlig burde kvele melodien, gir den liv, forsterker den og bestemmer den. De forskjellige delene er ikke sammenfallende, men bidrar til én og samme virkning; og selv om hver av dem later til å ha sin egen sang, hører man bare én og samme sang strømme ut fra alle disse delene når de samles. Det er dette jeg kaller melodiens enhet.}

_^(s90)

Dette kan minne om allmennviljen i praksis i et samfunn. Starobinski knytter det til Rousseau sin opera «Milde Jesus» fra 1752, hvor det er forsøkt å vise hvordan en opera skal være for det franske folk, som er helt ute av stand til å lage god musikk, det er det italienerne som kan: «Det er i dette prinsippet om melodiens enhet, som italienerne har følt og fulgt uten å kjenne det, men som franskmennene hverken har fulgt eller kjent…» (s 91). Her kan vi ane bruddet med flere av de kjente opplysningsfilosofene, deriblant Voltaire. Rousseau ble kjent for et vinnerskrift, i 1749, som het «Har vitenskapen og kunstens fremgang bidratt til å foredle moralen?», noe han svarte et ganske overraskende nei på. Tvert imot, mente han. Det moderne spillet var han sterkt imot, og sivilisasjonen var som å spille på et teater – og han advarte senere mot teater som underholdning i «Brevet til d’Alembert», det vil bare føre til at menneskene kommer enda lenger bort fra seg selv. Det er ikke mulig å gjenerobre uskylden, men:

_{Samfunnstilstandens refleksivitet må dyrkes til det ytterste. Det splittede mennesket, som er trenet i å reflektere over seg selv, må vende blikket så langt innover som mulig for å finne det godes kilde. Den finnes nemlig i de dypeste, autentiske følelsene.}

_{^{(Forord, XX)}}

Dette krever en form for oppdragelse som skiller seg fra det aller meste, noe han da har skissert i Emile. Det krever også et helt spesielt samfunn, hvor alle er en del av «allmennviljen». Denne viljen er basert på noe som hverken Hobbes eller Locke fant i naturtilstanden: «Det finnes altså en medfødt rettferdighetssans og dydens prinsipp i sjelens dyp, og på tross av våre egne leveregler dømmer vi i pakt med dette våre egne og andres handlinger som gode eller onde. Det er dette prinsipp jeg kaller samvittigheten». (s 358) Vår medfødte omtanke for hverandre gjorde at vi levde ganske fredelig i naturtilstanden, og dannelse av samfunn var mer tilfeldig hos Rousseau – ikke en inngåelse av noen kontrakt som hos Hobbes eller basert på naturlover som den sterkestes rett og heller ikke slik som Locke så det: «The state of nature was inherently unstable. Individuals would be under constant threat of physical harm. And they would be unable to pursue any goals that required stability and widespread cooperation with other humans”. Hobbes var adskillig mer negativ, og beskrev livet i naturtilstanden som: «ensomt, fattig, fælt, brutalt og kort.» (Leviathan, 1651). Rousseau skriver i Emile: “Det finnes i naturtilstanden en faktisk og uforgjengelig likhet, fordi det i denne tilstanden er umulig at forskjellen mellom ett menneske og et annet er stor nok til gjøre den ene avhengig av den andre». (s 286). Ulikhetene øker deretter, og for å bøte på disse så må det inngås en form for samfunnspakt som i motsetning til Locke betyr: «…at individene går opp i en felles enhet, et politisk legeme – et felles jeg. Bare ved at fellesskapet fungerer som et jeg, kan en få lover som ikke er urettferdige, ettersom ingen har interesse av å skade seg selv». (Krefting 2001, s XXX).

Hva er allmennviljen og Suverenen?

Det finnes altså en rent borgerlig trosbekjennelse, og det er suverenes sak å fastsette de enkelte punkter i den. Disse punktene er ikke religiøse dogmer, men uttrykk for en følelse av samhørighet, og uten dem er det vanskelig å være en god borger og en trofast undersått. Suverenen kan ikke tvinge noen til å tro på dem, men han kan drive enhver som ikke tror, ut av staten. Han kan drive dem ut, ikke fordi de er gudløse, men fordi de er samfunnsudugelige, fordi de ikke er i stand til å føle en varm kjærlighet for lov og rettferdighet, og ute av stand til å ofre sitt liv for plikten, om det skulle bli nødvendig. Og hvis noen offentlig har anerkjent disse dogmer, men allikevel bærer seg ad som om han ikke tror på dem, da skal han bøte med livet. (Rousseau 2001, s 141-42) Dette er harde ord for den som ikke innordner seg. Rousseau var religiøs, men ikke imponert av den kristne lære:

_{Men det er galt av meg å tale om en kristen republikk. De to ordene utelukker hverandre. Kristendommen forkynner bare trelldom og avhengighet. Ånden i den er altfor fordelaktig for tyranniet til at det ikke alltid vil utnytte den. De sanne kristne er skapt til å være slaver.}

_{^{(Rousseau 2001, s 140).}}

Det kan være vanskelig å finne et skille her på det sivile dogmet som Rousseau hevdet og det han kritiserte i religionene, særlig Kristendommen. Han skriver om selvkjærlighet som utvikler seg til egenkjærlighet, hvor den første er naturlig og bra mens den andre fører til at vi sammenligner oss med andre på uheldige måter. Å forfølge særinteresser er svært uheldig i et samfunn, og Rousseau avviser at det kan skje og mener derfor at de som avviker ikke forstår sitt eget beste: «Det er derfor Rousseau kan si at folk i enkelte tilfeller må ‘tvinges til frihet’, tvinges til å følge allmennviljen» (Krefting 2001).

Har vi da et demokrati? Det kommer jeg inn på nedenfor i «Dagens samfunn».

Dagens samfunn

_{Hvor finnes det moderne folk som med sin altoppslukende griskhet, med sitt urolige sinn, sine intriger, sine stadige indre forflytninger og sine ustanselige omveltninger i eiendomsforholdene som kunne holde liv i en slik forfatning bare tyve år uten å velte hele staten over ende?}

_{^{(Rousseau 2001, s 118)}}

Rousseau ser seg som nevnt rundt i sin egen samtid, og finner i likhet med de aller fleste som vi kan kalle opplysningsfilosofer lite som er verdt å ta vare på. Det var endring som var normen på den tiden, og forkastelse av gamle sannheter som manifesterte seg i samtiden. Rousseau var kanskje den som sto for det største likhetsprinsippet, og Karl Marx skal ha være inspirert av tankene hans, sammen med mange andre revolusjonære: «Få skrifter, selv politiske, har satt så dype spor etter seg i moderne politisk historie, på godt og vondt. Verken den franske revolusjon, 1800- og 1900-tallets viktigste ideologiske bevegelser eller de siste 50 årenes frigjøringsbevegelser i den 3. verden ville vært de samme uten Om samfunnspakten av Jean Jaques Rousseau.» (Krefting 2001, s IX).

Spørsmålet er hva vi ser i dag? Kunne vi ikke skrevet under på det innledende sitatet her? Det virker kaotisk; vi ser på TV, surfer på Internett, hører litt på radio og politikere prater om verdier uten helt å leve som de preker alltid. Det er vel som det alltid har være, bare med en enda mer utviklet sivilisasjon og med tekniske nyvinninger som selvsagt var ukjent på 1700-tallet – om vi ser bort fra folk som da Vinci og Newton, samt andre genier som i hvertfall tenkte på ting som ennå ikke eksisterte. Det gjorde de mest markante tenkere innen politikk og pedagogikk også på 1600- 1700-tallet, særlig nevnt Hobbes, Locke, Rousseau, Kant og Montesquieu. Når det gjelder sistnevnte, så er det nok slik at han har hatt mer praktisk påvirkning enn flere av de andre. Det er særlig læren om maktfordelingen som har vært brukt av svært mange land. Makt må deles i: «…tre uavhengige institusjoner, en lovgivende (folkevalgt), en utøvende (Kongen) og en dømmende.» (Berg, Thorsen 2021). Dette utviklet seg i Norge da parlamentarismen ble innført og den utøvende makt fikk sitte så lenge den folkevalgte bestemte. Regjeringen må ha tillit i Stortinget for å regjere.

Rousseau sine løsninger er mer uklare, selv om han også er opptatt av at makt ikke skal misbrukes og at folkets vilje skal følges. I praksis så nok han for seg små bystater, hvor det var mulig med hyppige folkeavstemninger for å få bekreftet allmennviljen. Han diskuterer den romerske ordning omfattende i Om samfunnspakten, og mente at den i hovedsak var vellykket fordi den var velorganisert. Ut fra at det ikke alltid er idyll i en stat, så innfører Rousseau noe han kaller for «Tribunatet». Dette skal være «…et mellomledd mellom fyrsten og folket…», og er sterkt fordi «…det kan hindre alt…». (Rousseau 2001, s 124-125) Det må ikke bli tyrannisk, eller sette lovene ut av kraft. Rousseau ser nytten i dette, men skriver så: «Det beste middel til å sikre seg mot at de som har et så farlig embete, får for stor makt, er det ennå ikke noe statsstyre som har oppdaget». (s 126) Dette, og en god del andre uttalelser, gjør at Rousseau sitt arbeid virker uferdig og vanskelig tilgjengelig dersom en stat ønsker å styre etter det. Det er metafysisk fundert i «Allmennviljen», og det er vanskelig å forstå at dette kan sette mennesker fri uten at de til dels blir hjernevasket. Slik sett minner det om Staten av Platon, hvor de aller fleste diktere var bannlyst og folkene var delt i bestemte klasser, med bestemt undervisning for å bli riktige borgere. Der var det dog fornuften som satt i høysetet, mens Rousseau fremmer følelsene. Når det gjelder sensur, så skriver Rousseau: «Folk er alltid glad i det som er vakkert, eller det de synes er vakkert, men nettopp i den vurderingen er det man kan feile. Det gjelder altså å gi en rettesnor for vurderingen». (s 130) Dette kan minne om George Orwells 1984, og dermed alle autoritære og diktatoriske system som er laget for «folkets beste», ofte uten at folket selv får bestemme hva som er best for dem. Rousseau bruker finere ord enn de fleste og er en meget god skribent, så det er som Kant sa ovenfor vanskelig å trenge ned til hva han egentlig mener. Det ligger nok mye av dette i det han skriver: «Sensuren holder sedene oppe ved å hindre at folkemeningen blir fordervet, og det sørger for at meningene er rette gjennom kloke anvendelser, og stundom ved å presisere dem hvis de ennå er usikre». (s 131) Dette liker nok makthaverne i Kina og Nord-Korea, men i det vi nå kaller den frie verden er det vanskelig å svelge.

Det som jeg anser viktig hos Rosseau, er likevel viljen til at mennesker skal få være forskjellige – uten at det skal føre til de enorme ulikhetene han så og som vi ennå har, og særlig har hans syn på at barn er barn og ikke små voksne satt spor i pedagogikken helt til våre dager. Peter Gray er som nevnt tidligere en som kritiserer Rousseau kraftig, men han gjør det også fordi det faktisk er mange som følger tankene til Rousseau: «He is referred to frequently in education texts as the originator of child-centered, natural means of education». (Gray 2009). Det er mye Gray ikke er enig i, og jeg skal ikke liste alt her. Hovedsaken er det håpløse i at en ung gutt skal nærmest fotfølges av en eldre mann – som i hovedsak gir «negativ opplæring» i den form at gutten skal forstå hva som er rett og galt av seg selv, men da må han holdes unna mange fristelser og forsiktig ledes av en som ikke gir inntrykk av å lede. Det resulterer i at Gray skriver: «The master controls the boy constantly, not through orders but through what two centuries later Skinnerian psychologists would refer to as ‘behavioral engineering.’” Dette er for Rousseau et utslag av at «De voksne eksisterer ikke, bare barnet er» (Rousseu 2010, s 643). De voksne er indoktrinert i samfunnet, mens barnet ennå har mulighetene i seg – «Det er «perfektibelt», i stand til å forbedres». (s 643). Det trenger hjelp, men ikke pådytting av kunnskap. De fleste barn har en periode hvor de sier eller viser at «Jeg klarer selv!», og det følger Rousseau opp i praksis ved å utforske sammen med barnet, vise det verden slik den er og la barnet lære av seg selv. I dag kan det minne om «Steinerskolens» prinsipper. Man kan undres litt over konklusjonen til Gray, etter å ha gått igjennom fire ankepunkter mot Rousseau:

_{Rousseau’s fundamental error, and that of essentially all modern educators, is the belief that the secret to education lies in the capacities of the teacher. It does not; it lies in the capacities of the children. Children educate themselves.}

_{^{(Gray 2009)}}

Jeg tror det står fast at Rousseau har påvirket både pedagogikk og dels psykologi i måten å se mennesket på, særlig som barn – men, også som voksne med den søkingen innover han gjorde særlig på seg selv. Å avdekke masker er noe som er fundamentalt ennå for mange, og det å komme ut av skapet, være seg selv, bli den du er og andre lignende måter å vise oppriktighet på, være ærlig på, er nok noe som kan spores tilbake til Rousseau. At det er viktig å passe på individets rettigheter samtidig som Staten skal ivaretas, kan vi se både av vindmølle-debatter i dag og ikke minst Covid-19 situasjonen. I begge tilfeller finnes det mennesker som protesterer mot det samfunnet ønsker via sin Regjering og sitt Storting. Er dette «allmennviljen»? Det er ikke så lett å avgjøre, vårt moderne samfunn minner nok mest om de samfunn Rousseau avviste i sin tid.

Om demokratiet sa han: «Hvis det fantes et folk av guder, ville det danne et demokrati. En så fullkommen styreform passer ikke for menneskene».

_{^{(Rousseau 2001, s 71)}}

I en artikkel i Morgenbladet angående brudd/svikt i demokratiske lover, så skrives det: «Det heter i Grunnloven paragraf 2 at denne loven skal «sikre demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene». Det siste året har vi sett flere endringer som svekker både demokratiet og rettsstaten i Norge. Utviklingen bekymrer oss».

Den er satt i pennen av Hans Petter Graver, Benedikte Moltumyr Høgberg, Erik Holmøyvik, Christoffer Eriksen og Anine Kierulf. Det er ledende jurister i Norge, og de påpeker åtte endringer under Covid-19 epidemien som ikke har fulgt de prinsipper vi bør legge vekt på i vårt samfunn. Jeg tror Rousseau kunne vært enig i det følgende: «Faren er at summen av endringer fører oss ut på et skråplan hvor det blir stadig vanskeligere å sette grenser mot nye inngrep Stortingets og offentlighetens mulighet til å utøve demokratisk kontroll med lovgivningen og forvaltningen». Jeg er ikke sikker på løsningen ville vært mer demokrati – Rousseau ville muligens innført Tribunatet her. Jeg tror Rousseau er viktig også i dag, men han må leses nøye. Det er en mengde fine og vakre tanker i bøkene hans, men de kommer hulter til bulter og må tolkes nøye. Det er også uferdige verk i egne øyne han har skrevet. Om samfunnspakten avsluttes med hva han ikke har skrevet om: «Det ville omfatte folkerett, handel, krigs- og erobringsrett, privatrett, statsforbund, forhandlinger, traktater osv. Men alt dette utgjør et nytt emne, som er alt for omfattende for mine begrensede innsikter. Jeg burde alltid holde meg til det som ligger meg selv nærmest.» (Rousseau 2001, s 143)

Kanskje er det løsningen? Vær deg selv nærmest – eller erkjenn deg selv! (enkelte mener dette er den korrekte oversettelsen av skriften over inngangen til orakelet i Delphi – og ikke «kjenn deg selv!») Det vi skal ta med oss til slutt, er utsagnet helt mot slutten av Om samfunnspakten hvor han regner opp positive og negative dogmer – og finner kun ett negativt:

Hva de negative angår, finnes det etter min mening bare ett: det er intoleransen»

_{^{(s 142)}}

Dersom vi får en slutt på intoleranse, så er mye gjort – spørsmålet er om Rousseau egentlig har de rette teoriene for å klare det. Jeg tror ikke det, det er mye han ikke tolererer, men vi skal ta med det positive og glemme det negative – det privilegiet har vi med historiens forfattere når kunnskapen skal brukes og ikke kun leses.

Litteratur

Berg, Ole T.; Thorsen, Dag Einar: Montesquieu i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. desember 2021 fra https://snl.no/Montesquieu)

Descartes, René. 1637. Discourse on Method, s 181

Eriksen, Trond Berg. 2003. «Starobinskis Rousseau». I Sivilisasjonens sykdommer, 5-9. Oslo: Kagge forlag.

Graver, Hans Petter, Benedikte Moltumyr Høgberg, Erik Holmøyvik, Christoffer Eriksen og Anine Kierulf. «Ledende jurister med varsko: Demokratiet og rettsstaten i Norge svekkes». Morgenbladet, 9. desember 2021. https://www.morgenbladet.no/ideer/2021/12/09/ledende-jurister-med-varsko-demokratiet-og-rettsstaten-i-norge-svekkes/

Gray, Peter. 2009. «Rousseau’s Errors: They Persist Today in Educational Theory”. Psychology today. https://www.psychologytoday.com/us/blog/freedom-learn/200902/rousseau-s-errors-they-persist-today-in-educational-theory

Kant, Immanuel. 1784. “An Answer to the Question: What is Enlightenment?”

Kolderup, Trude: tilbake til naturen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. desember 2021 fra https://snl.no/tilbake_til_naturen)

Kolstad, Hans. 2010. «Barnet og borgeren. Rousseau som oppdrager». I Emile, 627-656. Oslo: Vidarforlaget

Krefting, Ellen Marie. 2001. «Drømmerepublikken». I Om samfunnspakten, IX-XLII. Oslo: De norske bokklubbene.

Locke, John. 1689. “Second Treatise, §§ 149, 155,168, 207–10, 220–31, 240—43”.

Locke, John. 1693. “Some thoughts concerning education”.

Rousseau, Jean-Jaques. 1762/2010. Emile. Oversatt av Kirsten Marianne Bessesen. Oslo: Vidarforlaget.

Rousseau, Jean-Jaques. 1762/2001. Om samfunnspakten. Oversatt av Haakon Hofgaard Halvorsen. Oslo: De norske Bokklubbene.

Rousseau, Jean-Jaques. 1758. “Discourse on Political Economy”.

Starobinski, Jean. 1989/2003. Sivilisasjonens sykdommer. Oversatt av Kjell Olaf Jensen. Oslo: Kagge forlag.