But to blame a person is not just to act in certain ways. To blame a person is, at least in large part, to adopt certain attitudes or make certain judgements.

^{(Hieronymi 2004)}

Gitt et subjektivistisk utgangspunkt og rammeverk for moralen blir det vanskelig, for ikke å si håpløst, for en person å rette kritikk mot en annen person for å ha gjort noe moralsk galt.

^{(Gamlund 2021, s143)}

Det er etter min oppfatning en interessant tanke at dersom vi alle skulle ha våre helt egne oppfatninger om hva som er moralsk riktig, så kan vi heller ikke kritisere noen for at de har andre meninger om hva som er rett og galt enn hva vi selv har. Det kan føre til anarkistiske tilstander, hvor alle gjør akkurat som de vil uten å tenke på konsekvensene for andre mennesker (eller dyr). Sett i verdensmålestokk så er det klart at vi alltid har hatt tilfeller av maktmisbruk som da det ble utført ble oppfattet som en naturlig følge av en overlegen moralsk utrustning – særlig koloniseringen, men også inkvisisjonen og for den del forfølgelse av de kristne, Holocaust, minoriteter i Norge og andre land samt en rekke invasjoner av andre land – som Russland er eksempel på i dag. Alle har, er min påstand, gjort dette i navnet av sine egne moralske regler. I forhold til minoriteter i Norge, så var det snakk om å tilpasse og integrere: «Fornorskingspolitikken må sees på bakgrunn av den økende nasjonalfølelsen i Norge i siste halvdel av 1800-tallet». (SNL) For at Norge skulle bli en nasjon av noenlunde enhetlig tenkende mennesker, så måtte samene gjøres norske. I de senere år er denne trenden brutt kraftig, og vi har etter hvert en stor gruppe stolte samer i Norge. Som ikke har helt de samme verdier og holdninger til alt som den alminnelige nordmann er ventet å ha. Samfunnet er nok i ferd med å slå sprekker når det gjelder enhetlig tankegang, og kanskje ser noen det som en fare – mens andre ønsker det velkomment som en mulig frigjøring av individer og minoriteter. Menneskerettigheter er blitt et symbol særlig etter 1948, og §1 i menneskerettighetserklæringen slår fast: «All human beings are born free and equal in dignity and rights. They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of brotherhood.” (UN.org)

Hva betyr egentlig det? Det vil selvsagt føre for langt å forsøke å tolke seg frem til alle mulige implikasjoner for våre liv ut fra denne første paragrafen i det som er unikt i vår menneskelige historie; lovfestede rettigheter som er ment å være universelle og som dermed alle nasjoner er ment å følge i forhold til sine innbyggere. Det er ikke vanskelig å finne mange eksempler på at idealet er høyere enn den praksis vi ser i en rekke land i verden i dag. I tidligere tider var det et annet syn på undertrykkelse – blant annet ble det ikke sett på som undertrykkelse av noe som helst å eie slaver, det var en rettighet både i Amerika og i flere andre land. Kvinnen var aldri undertrykt, hun måtte bare holde seg på sin rette plass og ikke ta til motmæle mot det mannsdominerte samfunnet hun levde i. Kyskhet, og strenge seksuelle normer når man først utførte noe kjønnslig, var normen – og er det ennå i flere samfunn, ikke minst i deler av USA. Dette er ikke eksempler på «act towards one another in a spirit of brotherhood”, eller at alle mennesker er “born free and equal in dignity and rights”. Bakgrunnen for disse reglene er blant annet en lang historie med revolusjoner, kriger, undertrykkelse og diskriminering – særlig aktuelt etter den 2. verdenskrig. Det som kanskje er mest interessant i denne sammenheng, er første del av paragraf 2:

Everyone is entitled to all the rights and freedoms set forth in this Declaration, without distinction of any kind, such as race, colour, sex, language, religion, political or other opinion, national or social origin, property, birth or other status.

^(UN.org)

Det åpner opp for at vi mennesker skal kunne ha subjektivistiske oppfatninger, og fritt kunne uttrykke disse. Grensene er gitt ved for eksempel «rasismeparagrafen» i Norge: «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler». Det er også andre bestemmelser i kapittel 20 i straffeloven angående forstyrrelse av offentlige ro, orden og sikkerhet. Vi har ikke lov til å plage andre unødig, og mest interessant her så har vi plikt til å forsøke å hindre lovbrudd: «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke å avverge et lovbrudd eller følgene av det, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig, og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at lovbruddet er eller vil bli begått».

Det siste er relevant i forhold til blant annet boken til Espen Gamlund: Kunsten å moralisere, hvor han skriver: «Så hva bør vi som privatpersoner gjøre når andre opptrer på en måte som vi har god grunn til å hevde er umoralsk eller som strider mot etablerte normer for rett og galt? (Gamlund 2021, s14-15) Jeg skal ikke behandle den boken inngående her, men jeg synes den er interessant både i forhold til hva som må regnes som ren høflighet og hva vi har anledning til å kritisere med det som Hieronymi kaller «the force of blame» i sin artikkel «The Force and Fairness of Blame».

Hva tjener det til å være moralsk i et samfunn?

Et av de mest kjente bildene på et godt fungerende samfunn er «Kardemomme by», hvor den eneste loven sier: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og ellers kan man gjøre hva man vil». Dette er en normativ lov, man skal være grei og snill. Det er grunn til å hevde at den ikke er en særlig liberal lov, selv om man altså kan gjøre «som man vil». Det avhenger av at man følger det som Rousseau kalte «allmennviljen» for at man skal få lov å gjøre sine ting. Det er mye i dagens samfunn som jeg innbiller meg ville bli sett på som negativt av den som i kraft av sin moralske styrke ser seg nødt til å irettesette store deler av byen og særlig dens tre røvere: Tante Sofie. En av hennes to viser starter slik:

Å huffamei å huffamei, jeg er så sint så fy!!

For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by!

Hvis bare alle var som jeg – så ville alt bli bra

Men ingen andre er som meg – å langt i langt ifra

HUFF!

^(Genius.com)

Hennes moral må følgelig være strengere enn det som blir hevdet som byens lov. Det er ikke nok å være «grei og snill», det kreves noe mer. Politimesteren må være streng, trikkeføreren alvorlig, barna må få mer ris, og null godteri og kake, og røverne kan selvsagt bare vente seg trøbbel om de møter tante Sofie – noe vi vet de fikk da de var dumme nok til å røve henne. Kanskje minner denne lille byen om et godt fungerende borettslag, som Gamlund skriver en del om i sin bok. Det er regler som skal følges, og det er berettiget å klandre de som ikke følger reglene. Hvor strenge disse reglene er vil nok variere fra borettslag til borettslag, og det er ikke tvil om at Roy Narvestad i Tertitten Borettslag trekker på en del stereotype oppfatninger om den regelridende vaktmester eller den ansvarlige for ro og orden i manges sinn. I forhold til grunnleggende menneskerettigheter kan disse reglene virke mindre viktige, men det er selvsagt slik at vi alle skal leve sammen i et samfunn og derfor bør ta tilbørlig hensyn til hverandre. Å bruke menneskerettighetene som grunnlag for å moralisere over andres oppførsel i et borettslag eller på et kjøpesenter kan virke noe i overkant, slik Gamlund gjør:

I den liberale tradisjonen i politisk filosofi er det bred enighet om at retten til tankefrihet og retten til ytringsfrihet er grunnleggende moralske rettigheter. Retten til å moralisere er avledet av disse grunnleggende moralske rettighetene, og denne rettens rekkevidde (dvs. hva rettighetene er en rett til) sammenfaller med rekkevidden av retten til tankefrihet og retten til ytringsfrihet.

^{(Gamlund 2021, s72)}

Det er i utgangspunktet riktig, vi er beskyttet av lover for å kunne både tenke og si hva vi vil – men, det er viktig at andre mennesker også er beskyttet av de samme menneskerettighetene til å gjøre og si hva de vil. Å moralisere på tanker er vanskelig, men vi moraliserer på uønsket oppførsel og uønskede ytringer. Ikke minst SoME og WOKE-bevegelsen viser det, samt at det er gjenkjennelig nok til å skrive barnebøker og lage humor ut av det. Dette skriver Gamlund en del om, særlig i kapittel 5. Jeg skal som nevnt ikke gå nøye gjennom boken her, jeg vil bare poengtere at det må utvises forsiktighet i utøvelsen av moralisering for ikke å bryte med andres menneskerettigheter – særlig aktuelt fordi blaming har en «force» som kan virke ødeleggende på individer. Formålet om at alle bør oppføre seg skikkelig, kan i enkelte tilfeller bidra til å ødelegge andres liv. Grensegangen her er ikke enkel; alle vil gjerne at det er en form for moral i samfunnet de lever i, samtidig som de færreste setter pris på å bli irettesatt når noen mener at de oppfører seg galt. Gamlund illustrerer blant annet dette med å «skille mellom to ulike typer av normer; relasjonsbestemte normer og universelle normer». (Gamlund 2021, s77) De siste minner om grunnleggende menneskerettigheter som vi alle bør (eller skal) følge, og som derfor alle kan mene noe om og kritisere dersom de ikke følges. Hvor ukontroversielle slike universelle normer egentlig er kan nok diskuteres, men det er et mål for en fredelig verden at en del slike må eksistere. Påstanden til Gamlund er «at de fleste moralske normer ikke er relasjonsbestemte», som betyr «at alle i de fleste tilfellene er i posisjon til å fremme moralsk kritikk av andres oppfatninger, holdninger, handlinger og praksiser». (Gamlund 2021, s78) Dette er antagelig et punkt hvor det ikke hersker universell enighet mellom moralske filosofer, og jeg skal se litt nærmere på Hieronymi sine synspunkt nedenfor.

Hva er «The Force of Blaming”?

Examining these issues, I will suggest that much of the special force of blame is found in a set of judgements – most centrally, the judgement that a person failed to show proper regard for others.

^{(Hieronymi 2004)}

Det er altså snakk om relasjoner, at vi lever i et samfunn hvor vi er forventet å ta hensyn til hverandre. Men, det er ikke nødvendig å legge noen form for rettferdiggjøring av våre reaksjoner på hverandres utidige oppførsel til grunn. Hieronymi refererer til P.F. Strawson sine tanker om at “the conditions of moral responsibility, understood as the conditions that render certain interpersonal attitudes appropriate, neither need nor admit of an ‘external’ (metaphysical or utilitarian) justification”. Hun leter etter “The Force”, og er opptatt av om det å klandre andre moralsk kan være urettferdig i visse tilfeller. Utgangspunktet er det hun kaller «The target charge of unfairness», som lett kan bli forvekslet med andre synspunkt på at blaming kan være feil. Her gjelder det at personen «showed disregard but claims that blaming the wrongdoer is nonetheless unfair, because imposing the characteristic force of blame is unfair, under the circumstances (because the person couldn’t have done otherwise, etc)”. Et enkelt eksempel er dersom noen trør deg hardt på foten i en buss. Første reaksjon er sinne, og du vil helst brøle til den personen. Så ser du at det er en far som måtte handle raskt for å støtte sin sønn som plutselig besvimte. I den bevegelsen tråkket han på foten din. Da prøver du vanligvis å bite i deg sinnet, og kanskje heller hjelpe synderen. Vi har evne til å tilgi når gode grunner viser seg. Grunnen til at mange tenker seg dette, er at «Blame, unlike mere description, carries a characteristic dept, force, or sting. It is this characteristic force that can render it unfair». Det er slik vi ofte tenker, særlig kan en vanskelig oppvekst være relevant når vi avgjør om det er rettferdig å klandre noen – som gjenspeiles i straffesaker og kalles «formildende omstendigheter» i straffelovens §§ 78 og 80.

Hieronymi argumenterer for at dette ikke har noen logisk sammenheng. Hun sammenligner med det å bli regnet som en lite troverdig person (distrust). Det kan være mange grunner til at en person har kommet i en slik situasjon, men det er egentlig irrelevant i forhold til om folk flest likevel kan behandle vedkommende som en utroverdig person: «If a person is unreliable or untrustworthy, that force is rightly in place; it is not unfair to distrust such a person…» (Hieronymi 2004) Det samme gjelder da for «a familiar and identifiable set of attitudes one might adopt towards a wrongdoer, which I will call resentment and indignation” – her er hun forsiktig i formuleringen, som spiller på Strawson sine utlegninger om «reactive attitudes»; som er de følelser som gjerne oppstår i oss når vi føler oss urettferdig behandlet (sinne, irritasjon, såret, skuffet eller annet). Et hovedpoeng synes da å være: «Second, and relatedly, while it seems clear enough that blame can be fair or unfair, justified or unjustified, it is unclear how an affect, itself, could be rendered unfair”. (Hieronymi 2004) Følelsene våre kan ikke dømmes som urettferdige, men vi kan justere dommen vår basert på nye opplysninger – som i tilfellet med tråkk på foten. Hun skiller mellom judgment og justering av denne dommen på grunnlag av informasjon, og skriver at «Reasons which bear only on whether a judgment is useful or pernicious are thus reasons for managing that judgement, not reasons by which you directly make or revise it”. Hvorvidt «blaming» er en form for straff diskuteres også, og det er noe jeg kommer tilbake til senere. Det kan åpenbart oppleves slik for den som blir utsatt for media – både aviser og sosiale. Vi tar oss ikke alltid den nødvendige tiden til å samle kunnskap, og dømmer ut i fra følelser. Følelser kan ikke i seg selv være urettferdige, de «er» bare.

Urettferdigheten ligger da i denne “second-order judgment”, som er en rasjonell avgjørelse som ligner på det som gjøres i en rettssak. Vi bør tenke oss om når det gjelder å uttrykke alle våre moralske dommer om andre mennesker, det kan gjøre mer skade enn nytte. Eksempelet hennes er at en ond demon vil la noen lide forferdelig «if you arrive at a true judment of some remote bit of mathematics». Du bør altså unngå å søke informasjon om denne matematiske sannheten – som kan sammenlignes med å søke etter informasjon som strengt tatt ikke er vår sak, noe Datatilsynet også er opptatt av. Vi skal ikke vite alt om alle. Det at vi ikke vet alt, bør også lede til en viss forsiktighet når dommer uttrykkes, men Hieronymi mener da at selve dommene er basert på våre følelser og dermed ikke noe vi kan for – eller noe som kan være urettferdig i seg selv: «Judging is fair where justified. Further, I have suggested that the force of judgment is generally deserved where the judgment is accurate» (s29)

Poenget hennes synes å være at når vi klandrer, så er det ikke i forhold til noen objektiv norm, men «I resent you because your action or attitude communicated disrespect or disregard for me” (s15) En konklusjon etter en diskusjon av forskjellige synspunkter som hevdes i den moralske litteraturen, er da: «Rather, the significance of moral failure, I suggest, is to be found in importance of standing in certain relationships with others: call them relationships of mutual regard”. (s16) Å stå i forhold til andre mennesker er særdeles viktig for oss, og det er i den sammenheng vi vil korrigere andres oppførsel eller tale. Å bli tiltalt moralsk setter dette forholdet i fare, og denne frykten for å falle ut av det gode selskap ligger bak «the force of blame». Jeg skal ikke gå dypere inn i spesielt teksten fra Hieronymi nå, den er lang og med en mengde omfattende fotnoter. Det er derfor stor fare for at jeg ikke klarer å tolke alt riktig enn så lenge, men må lese flere ganger igjennom. Det synes klart at hun kommer til noenlunde samme konklusjon som Strawson, bare langs en annen vei. De reaktive følelsene behandles grundig, men det får utstå til en annen gang, de er på linje her slik jeg tolker det. Vi reagerer moralsk på grunn av våre følelser, og ikke på grunnlag av etiske normer – som står dels i motsetning til Gamlund og andre som ønsker et etisk og moralsk regelverk som vi kan dømme ut i fra. Strawson er kanskje den best kjente filosofen som hevder at determinisme er uten betydning for våre moralske dommer, mens mange frykter determinisme fordi det vil frata oss ansvar som moralske subjekter som kan dømmes for sine handlinger. Dette er en nokså dyp og langvarig «konflikt» innen moralfilosofi, som jeg ikke drøfter nærmere her.

Høflighet og moral

Forskjellen på høflighet og moral kan kanskje spores i det som ble uttalt før pandemien om at i Norge håndhilser vi og viser ansiktet, særlig fra FrP og Sylvi Listhaug. Under pandemien endret det seg radikalt. Vi kan ikke fotfølge alle brudd på høflighet, da ender vi nok i det som Alfred Archer er bekymret for i «The problem with moralism»: «The problem, I will argue, is that by engaging in moral critiscism when it is unwarranted, we downgrade the force of legitimate moral criticism”. (s5). Vi reagerer, ofte med følelser, på det vi mener er moralsk galt. Hieronymi oppfordrer vel til at vi tenker oss om før vi uttrykker oss. Akkurat det er nok Gamlund også enig i, selv om det nok er forskjeller på ham og Hieronymi. At det er relasjoner det er snakk om er de kanskje enige i, og det er en del snakk om følelser i boken til Gamlund også, men i tillegg en henvisning til generelle normer for moralsk god oppførsel. Noen av eksemplene kan virke som det er mer snakk om høflig opptreden; for eksempel at fører av bil bør vise takknemlighet dersom de ytes en tjeneste, og at heis i kjøpesenter bør reserveres de som virkelig trenger den – i samme kategori kommer nok å reise seg på bussen, snakke for høyt om andre og vurdering av hva som er greit å si til vertene i et middagsselskap. Høflighet og hvite løgner smører vår felles omgang med hverandre, men er det brudd på moralske regler å være uhøflig?

Jeg vet ikke. Det er tidvis et brudd på høflighet å være moralsk, som Gamlund er inne på. Særlig når man fremstiller seg selv som moralsk høyverdig og dermed kan korrigere andres oppførsel.