For dersom dere tilgir menneskene den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere.

^{(Matt. 6, 12.14)}

Hva er tilgivelse, og hvem kan utføre dette? Helt klart har det vært en sentral del av vår kristne tradisjon å snakke om tilgivelse. Vi er syndige, og trenger tilgivelse. Det er en status vi har i kristendommen, og det varierer hvordan den blir behandlet. Utgangspunktet er at Gud ofret sin enbårne sønn for at menneskene skulle befris fra sine synder, og kunne oppnå evig liv: «For God so loved the world that he gave his one and only Son, that whoever believes in him shall not perish but have eternal life». Vi fortsetter likevel å synde. Den katolske tradisjon praktiserer å skrifte for presten, som gir en passelig straff og syndsforlatelse. Det er også beskrevet av Luther: «Skriftemålet omfatter to stykker: Det ene at man bekjenner synden, det andre at man mottar avløsningen eller syndsforlatelsen av vår skriftefar som av Gud selv, og ikke tviler på dette, men fullt og fast tror at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen». (Den lille katekisme) Jeg skal ikke her gå inn på den kristne versjon av tilgivelse, den kan i prinsippet kun utføres av Gud eller i det minste i nær kontakt med Gud. Hva er tilgivelse når vi er i den sekulære verden? Hvilken belønning oppnår vi ved å tilgi, og hva betyr det for den som blir tilgitt? Kanskje har det regelrett betydning for vår helse:

Practicing forgiveness can have powerful health benefits. Observational studies, and even some randomized trials, suggest that forgiveness is associated with lower levels of depression, anxiety, and hostility; reduced substance abuse; higher self-esteem; and greater life satisfaction.

^{https://www.health.harvard.edu/mind-and-mood/the-power-of-forgiveness}

Det er klart at vi mennesker ofte opplever situasjoner som gjør oss irriterte, sinte, leie eller sorgfulle. Det kan forårsakes av mye forskjellig; blant annet naturkatastrofer og annet som ingen mennesker kan noe for. Det er utenfor temaet her å behandle tilfeller hvor det ikke er noe å tilgi – det kan også gjelde når mennesker er involvert, men på det området er det diskusjoner. Espen Gamlund har skrevet en doktorgrad om tilgivelse (A Change of Heart– lenke), hvor han tar opp et alternativt syn på når det kan være riktig å tilgi både andre og seg selv – eller be om tilgivelse. Han skriver at det er en økende interesse for å undersøke hva tilgivelse er, og på sett og vis løsrive det fra de teologiske rammene. Hensikten med doktoravhandlingen er: «to consider more closely some issues and problems in what I call ‘the moral philosophy of forgiveness’”. (s10) Det gjøres ved hjelp av tre artikler som har en innbyrdes sammenheng uten at de direkte argumenterer for en spesiell hypotese. Av disse vil jeg se nærmere på den som er gjengitt i kapittel 4: «Forgiveness without blame». Det er da utgangspunktet at den vanlige oppfatning er at det bare er noe å tilgi når det som er gjort er uten frigjørende elementer: «In moral philosophy it is widely assuemed that there is only something to forgive in cases of unexcused and unjustified wrongdoing. I call this the standard view». (s13) Åpenbart skiller det seg fra teologisk tenkning, særlig da den kristne tradisjon – hvor vi er syndere uansett. I praksis nærmer det seg nok noe, fordi det er gjerne handlinger eller syndige tanker som må bekjennes i et skriftmål. Det er vel særlig mangelen på gode unnskyldninger som dominerer i den kristne tenkningen. Men, det er mulig å bli tilgitt om angeren er tydelig nok. Dette var dominerende i mange århundrer, og det sekulære kom ikke inn før opplysningstiden hadde gjort sitt på 1700-tallet. Etter den tid har det nok gått i bølgedaler, og vi har fortsatt sterke religiøse samfunn hvor mye fortsatt er syndig. Samfunnet har imidlertid plassert religionene i hovedsak på det private området, og moralen hevdes nå primært av et omfattende lovverk i det offentlige rom. Det finnes likevel elementer av fordømming, som vi særlig ser når kjendiser, politikere eller idrettsutøvere gjør noe som mange oppfatter som umoralsk. Da gjelder det vanligvis å «legge seg flat» så raskt som mulig, for å bli tilgitt. Etter hvert har de fleste lært dette, og som en bagatell kan nevnes Ingrid Landmark Tandrevold som ganske uventet vant sølv på siste distanse i VM – og i den forbindelse kom til å banne på direktesendt TV. Hva hun sa er ikke viktig, men hvordan hun håndterte det er interessant. Hun var raskt ute og sa at hun angret dypt, at det aldri ville gjenta seg og nesten hele gleden ved seiersseremonien forsvant for henne fordi hun bare tenkte på det hun hadde gjort. Det medførte altså en lidelse for henne å oppføre seg så umoralsk, og antagelig rakk hun å bli tilgitt av de fleste før det utartet. På lignende vis må de som vant mye i VM forklare seg i forhold til premiepengene – det er ikke helt stuerent å tjene penger på idrett, og det er om å gjøre at det vil brukes på noe fornuftig. Å gjøre riktig når man ber om tilgivelse er også sentralt, noe saken med Sylvi Listhaug viste da hun en kort periode var justisminister. Hun måtte be om tilgivelse flere ganger fra talerstolen, og likevel endte det med hennes avgang. Den var frivillig, men det er lov å tenke seg noe press: «– Det har vært helt opp til meg selv om jeg skulle stå hele veien ut, eller om jeg skulle trekke meg, skriver Listhaug». (NRK- lenke) Hvor grensene skal gå i det offentlige er en svært interessant diskusjon, men ikke så relevant akkurat i denne teksten. Jeg nevner det fordi dette med moral og synd er virksomt også i et sekulært samfunn. Vi dømmer, altså er vi.

Gamlund tar opp eksempler som spenner fra å måtte bryte et løfte om middag til sin kone fordi ens syke mor trenger hjelp til at et lite barn blir drept av uansvarlig sjåfør og nødvendigheten av å torturere et uskyldig menneske for å hindre at en bombe dreper mange tusen uskyldige. Det er forskjellige moralske teorier som spenner fra det absolutte – særlig Kants kategoriske imperativ – til det mer pragmatiske som ser ut til å være Gamlund sitt syn. Han sammenligner dels med de rettslige krav til å bli dømt, hvor det skilles mellom objektivt og subjektivt ansvar, og bedømmelsen baseres på at «In both moral and legal considerations of responsibility, three degrees of or levels of blameworthiness are distinguished: ‘intention’, ‘recklessness’ and ‘negligence’». (s131) Man kan være både objektivt og subjektivt ansvarlig, men her er det graden av subjektivt ansvar som er mest interessant. Det vil si om en person må frikjennes både fra «blameworthiness», og dermed også fra skyld som kunne ført til at tilgivelse blir aktuelt. I «the standard view» er dette ganske klart, men Gamlund ønsker å problematisere dette synet, og velger å se på tilgivelse i lys av Wittgenstein sine tanker om familielikhet i språklige begrep; «it is more fruitful to think of forgiveness as coming in to play in a variety of contexts and situations». (s133) Det er jeg enig i er fruktbart, men det kan samtidig være interessant å ta med hva Wittgenstein sa om religion, etikk og moral: «My whole tendency and I believe the tendency of all men who ever tried to write or talk Ethics or Religion was to run against the boundaries of language. This running against the walls of our cage is perfectly, absolutely hopeless”. Å lete etter faste holdepunkter innen etikk, religion og moral er dermed håpløst, men han sa videre: «What it says does not add to our knowledge in any sense. But it is a document of a tendency in the human mind which I personally cannot help respecting deeply and I would not for my life ridicule it”. (A lecture on Ethics, 1929) Det er klart at Wittgenstein på mange måter var en slags «antifilosof», og Knut Olav Almås skriver: «I den grad Filosofiske undersøkelser er et oppgjør med Tractatus, er den også et oppgjør med moderne filosofi og de tilnærmingene til språk som preger moderne filosofi». (Forord til Filosofiske undersøkelser, 2003) Det er derfor en interessant vri å benytte seg av språkspillet til Wittgenstein i en undersøkelse om tilgivelse. Gamlund lager på sett og vis sitt eget språkspill når han skriver: «For my part, I defend a version of moderate deontology which claims that the duty not to harm innocents is pro tanto, meaning it may be justifiably overridden if the harm is great enough». (s137) Det gir en åpning for at løsningen kan ligge et sted imellom «act-utilitarian and the absolut deontologist» når det gjelder slike moralske dilemma som «Ticking Bomb Case». I slike tilfeller kan offeret «reasonably reject» grunngivelsen av at tortur var nødvendig, og dermed «legitimately claim that there is something to forgive (or not to forgive)».

Det følger en diskusjon av begrepet «pro tanto», som Gamlund definerer i forhold til normer og plikter: «This means that they are more or less weighty reasons or considerations that have a particular claim on our attention”. De kan bli tilsidesatt gitt omstendighetene, for eksempel da at uskyldige mennesker ikke skal lide og at mennesker skal brukes som et mål og aldri et middel. (Kant) Det er klart at i dette dilemmaet blir konen til terroristen brukt utelukkende som et middel, og vi er dermed langt utenfor Kant sine tanker. Gamlund henviser til Kant, og mener at han i flere tilfeller nok overdriver pliktene – for eksempel til aldri å lyve. De fleste vil nok være enig i det, men samtidig står særlig tanken om menneskets verdighet sterkt. Selve eksempelet ville nok i lys av menneskerettighetene også vært vanskelig å akseptere: «Your right not to be tortured or treated in an inhuman or degrading way is absolute. This means it must never be limited or restricted in any way”. (Lenke) Det påvirker ikke eksempelet som sådan, i forhold til å illustrere poenget med det nær umulige valget, og det er klart at den type dilemma har vært vanlig gjennom historien – det mest klare eksempelet er kanskje beslutningen om å bombe Hiroshima og Nagasaki for å få slutt på 2. verdenskrig. All krig vil i prinsippet bety at uskyldige ofres, da vi vanskelig kan si at enhver menig er skyldig nok til å bli skutt eller bombet i hjel. Å bombe to byer var likevel en helt ny eskalering av hva som kunne tolereres for «the greater good». Å sette til side slike prinsipper er en svært vanskelig avgjørelse, og dersom man skal godkjenne det som en mulighet at uskyldige skal lide eller dø for å redde en større mengde uskyldige, så har man en utfordring i forhold til at alle andre virkemidler må være gjennomtenkt og at fremtiden er svært vanskelig å spå- det er ikke garantert at bomben vil drepe så mange som antatt i og med at vi ikke vet hvor den er før terroristen har tilstått, og vi har ingen garanti for at torturen av konen vil føre til en tilståelse – terroristen kan lyve eller velge å forbli taus. En mann som er i stand til å planlegge og plassere en atombombe slik at den dreper fleste mulig kan også være i stand til å utholde torturen av en kone han ikke har delt dette med. Han må ha et stort apparat bak seg, da slike bomber ikke kan lages på gutterommet slik Breivik gjorde. Slike forutsetninger kan selvsagt tas bort fra selve eksempelet, men må nok innføres i en virkelig situasjon.

Diskusjonen angående «pro tanto» er i forhold til Neil Levy, som kan se ut til å ha en annen oppfatning av begrepet enn Gamlund. Det kan oppnås enighet dersom Levy sin «categorical wrongness» betyr omtrent det samme som Gamlunds «pro tanto wrong» – altså at det ikke forsvinner selv om det blir regnet som «outweighed» i den spesielle situasjonen, som altså terroristen og bomben er et eksempel på. Gamlunds poeng er: «even if a duty is outweighed in some specific circumstances, the duty retains its general strength and for that reason it continues to have a claim on our attention”. (s143) Det gir også grunnlag for å be om tilgivelse fra den som utførte handlingen eller å gi tilgivelse fra offeret. Kriteriet er at «the politician actually has willingly chosen to carry out an action that harmed an innocent person”. (s143) Han er altså objektivt og subjektivt skyldig i en handling – med den presisering at han hadde “a justification for his action”. (s 143) For offeret kan det selvsagt være vanskelig å tilgi, selv om hun skulle forstå det rent fornuftsmessige som ligger i å hindre et større onde. Hun er kanskje ødelagt for livet, da det ikke er lett å komme seg fra tortur, særlig når man selv er uskyldig. Det er klart at om alle hadde fulgt Kant, så ville det ikke blitt et tema fordi terrorister og krig ikke fantes. Det er nok dog noe naivt å håpe på.

Jeg behandler ikke her «self-forgiveness» eller «mitigating excuses», jeg siterer bare fra konklusjonen til Gamlund: «In this paper, I have argued for an alternative view according to which there is something to forgive in certain cases where a person has an excuse or a justification for her action”. (s154) Jeg har helt sikkert ikke ytet noe rettferdighet til totalen av Gamlunds syn, jeg har kun prøvd å gå inn på enkelte hovedpunkter. Det er interessant at tradisjonelle syn blir utfordret, og jeg er temmelig trygg på at det ikke finnes så mange fasitsvar på det etiske og moralske området – inkludert tilgivelse som fenomen. I den grad jeg er kritisk, så er det til tanken om at fundamentale menneskerettigheter kan settes til side dersom situasjonen er alvorlig nok. Jeg er imidlertid usikker på hva som nøyaktig er Gamlund sin tanke, og velger å tolke det mest mulig positivt.