Ondskapens problem

Ondskapen. Finnes den? Det virker kanskje som et underlig spørsmål, det er for mange helt åpenbart at ondskapen eksisterer – særlig for katolske prester. I hvert fall hevdes det i boken til Åge Rønning, som er kalt Kolbes reise. Den handler til en viss grad om konsentrasjonsleirene under krigen, særlig i Tyskland og Polen. Vi kjenner grunnrissene, de fleste av oss. Seks millioner drepte jøder, et ufattelig antall. I boken gjengis noen referater fra rettsakene mot de som styrte disse leirene, en av dem Rudolf Hess, som ganske stolt kunne fortelle: «Jeg hadde ledelsen inntil 1. desember 1943 og regner med at i det minste 2 500 000 fanger ble henrettet og utryddet der ved å bli gasset eller brent. I hvert fall en halv million til brøt sammen av sult og sykdommer, noe som skaper en sluttsum på vel 3 000 000. Dette representerer mellom 70 og 80 prosent av alle dem som ble sendt til Auschwitz». Selvsagt er dette et eksempel på den rene ondskap. Samtidig er det mennesker som utfører dette. Hvordan skal vi se for oss at ondskapen fungere? Tar den bolig i enkelte mennesker? Eller ligger det latent i oss alle? Det liker vi ikke å tro, det må være godhet også i verden – og de fleste mennesker gjør tross alt lite galt, i hvert fall sett i forhold til slike grusomheter vi snakker om her. Vi lever våre liv, ikke feilfritt og vanligvis ikke uten å gjøre mangt og mye vi angrer på, men normalt vil samvittigheten vår hindre oss i de store sakene – vi vet hva som er galt og hva som er rett, i det minste i hovedtrekk. Tvil kan oppstå, det kjenner vi til.

Åge Rønning er nok ukjent for de fleste, men Jo Ørjaseter skriver i et etterord: «Med Kolbes reise i 1982 brøt Åge Rønning fram i forreste rekke blant våre diktere. Både kritikere og publikum var enige om det. Han fikk Kritikerprisen for boken og ble gjort stas på». Likevel har han ikke slått helt gjennom i den norske virkeligheten, i hvert fall var han ukjent for meg helt til jeg tilfeldig kom over denne boken. Etter å ha lest den, så økte interessen min for Rønning – og jeg kommer nok til å lese flere bøker av ham. Det er alvor i bøkene, og han var selv katolikk. Prosjektet kan minne litt om Jens Bjørneboe, men sistnevnte var atskillig mer hardtslående og heller ikke troende på samme måte. Bjørneboe var nok religiøs, men det var mer som en indre opplevelse og innenfor eller i nærheten av Rudolf Steiner sin tro. Den katolske kirke opponerte Bjørneboe mot, og betegnet nok den som like ond som mye annet gjennom verdenshistorien. Likevel – han skrev også om ondskapen, og tok muligens sin død av det. I hvert fall ble han utslitt, og tok selvmord til slutt. Rønning døde av mer naturlige årsaker; de siste årene var han sterkt preget av sykdommen Multippel Sklerose (MS), og satt i rullestol. Det preget naturlig også skrivingen, som ble stadig mer tettpakket. Jeg ser frem til å lese mer av ham, selv om det er ondskapens problem som behandles. Verden er ikke enkel.

Hovedpersonen er en ganske ung jente, eller kvinne – hun har passert tretti år, men kan virke naiv i mange spørsmål og lever et liv som omflakkende journalist/skribent med flere menn inne i bildet. Det nevner jeg fordi det ikke er gjort forsøk på å gjøre henne til noen dydig nonne, snarere tvert imot, selv om hun en liten periode ble tatt for nonne, da hun bodde på en billig albergo i Roma: «Det var så kaldt at jeg hadde lånt en sid, sort ullkappe av en av de søstrene som var der,» som noen oppfattet som en nonnekappe. Jeg oppfatter Rønning slik at han tillater at andre mennesker lever livet sitt, men samtidig skal det være mulig å bekjenne sine synder og få tilgivelse. Det siste er illustrert ved at Molly Ki Jennings i de siste dagene får betro seg til en irsk prest på et sykehus i København. Ki er en signatur hun brukte som journalist, en liten pynting på navnet. Ingenting av navnet er helt ekte, Molly er et kallenavn og Jennings er eksmannens etternavn. Vi får på et vis ikke vite helt hvem denne unge kvinnen er. På sykehuset kommer mesteparten av fortellingen fram, mens hun ligger og venter på døden. Bakgrunnen er en polsk prest, pater Kolbe, som ofrer sitt eget liv på vegne av en tilfeldig utplukket i en straffeaksjon – ti mennesker skal drepes fordi en klarte å rømme. En av det utvalgte trygler og ber, fordi han har kone og barn. Kolbe melder seg da frivillig til å sperres inne «i en mørk betongbunker for å sultes i hjel». Syv døde, Kolbe og to andre måtte drepes med giftsprøyter. Han ble 47 år. Dette ønsker å Molly å skrive om. Kolbe ble saligkåret 17.oktober 1971, og paven sa: «Den salige Maximillian Kolbe representerer på en måte alle de skjulte ofre som ble gjort i denne barbariske tiden».

Selve handlingen går jeg ikke nærmere inn på, men det er samtidig slik at jeg skriver om bøker som interesserer meg i forhold til det budskapet de prøver å formidle, og det er spennende for meg å se hvordan bøkene er lagt opp – det vil si på hvilken måte forfatteren velger å få frem historien. Det er derfor ikke slik at jeg vil holde igjen av hensyn til en fremtidig leser, men samtidig vil jeg ikke gjenfortelle historien i detalj. Det er temaet som er mest interessant, og her er det altså ondskapens problem. I boken er ondskapen representert ved en person, som Molly møter flere ganger. Det er konkret. Muligens ikke helt troverdig, selv den irske presten tviler på at Molly faktisk har møtt ondskapen – eller Djevelen – i egen person. Men, hva vet vi egentlig om dette? Dersom vi tror på Gud, et liv etter døden, engler og jomfrufødsel, hvorfor ikke da også Djevelen? Vi kjenner fra Bibelen at Jesus møtte Satan, som han også kalles, og ble forsøkt overtalt i ørkenen: «At the time, Satan came to Jesus and tried to tempt him. Jesus having refused each temptation, Satan then departed and Jesus returned to Galilee to begin his ministry”. Det er en sentral del av kirkehistorien, og hendelsen er nevnt og beskrevet i tre av evangeliene (Lukas, Markus og Matteus). Det er trolig at Rønning har dette som et bilde på den fristelsen, eller tvangen, som Molly blir utsatt for. Hun skal ikke skrive om heltemodige handlinger i konsentrasjonsleirene – det gir håp, og håp er ikke noe Djevelen ønsker. Som Ørjaseter skriver: «Så lenge det er håp er ikke alt tapt. Ikke for Ki, ikke for oss. Og i dette ligger lyset i Kolbes reise, den grunnleggende optimismen i boken. Det onde kan være så overmektig det bare vil, og det godes representanter uanselige, men så lenge det fins levende vitnesbyrd om at det gode er til og kan kjempe, er også håpet levende, og slaget ikke tapt».

Det er selvsagt den evige kamp for mange. Det avhenger av en viss tro, man må tro både på Jesus, eller det Gode, og på Djevelen eller det Onde. I denne boken er den katolske tro sentral, og de mener at Jesus virkelig møtte Satan: «The Catholic understanding is that the temptation of Christ was a literal and physical event». Hvis det kun er mennesker som gjør faenskap uten påvirkning fra andre krefter, så er kanskje kampen håpløs – da vil det alltid være mennesker som Hitler og Hess. Historien viser vel at det er slik, og fremtiden vet vi lite om. Med mindre vi tror. På et system som gir en forklaring.