Han pustet ut. Langsomt. Med et lite stikk av dårlig samvittighet. Uten grunn, tenkte han, det var fortjent nå. Jentene så på ham, de var allerede klare til å vinke ham av gårde. Blikket hans søkte Olivia, som sto bak jentene og så på ham med de rosa leppene trukket ut slik at rynkene og smilehullene viste ekstra godt. Glansen i øynene minnet om barndommen – en barndom som han husket med gode følelser. Trygt. Ingen rikdom, men det som vi gjerne kaller kjærlighet. Kanskje forslitt, men likevel. Det er en kjerne der, noe som eksisterer mellom mor og sønn. Noe som ingen kan ta bort. «Mor,» sa han. «Jeg kommer tilbake søndag kveld og henter jentene», og tenkte allerede på ørelappstolen hjemme, platene han hadde kjøpt og ikke fått spilt ennå, en bok av Stephen King som han gledet seg til å lese. I fred og ro. Han vurderte å slå av telefonen, men visste at det ikke var mulig. Tenk om noe skjedde?

Det var lenge siden nå. De to jentene var blitt mye større på disse fem årene, han klarte knapt å følge med på utviklingen. Sandra var blitt ni år, og opptatt av Lego. Marit allerede tolv, og nærmet seg tenårene farlig fort. Sminke var blitt interessant, og klær viktigere enn mat. Aktive jenter, som han etter beste evne prøvde å ta vare på. Alene. Heldigvis med god hjelp fra de aldrende foreldrene, som var svært forståelsesfulle når han trengte tid for seg selv. Ennå var det uvanlig at en mann tok seg av barna på fulltid, og innimellom merket han at det ga ekstra kred, særlig hos damer i samme situasjon – mange var vandt til fedre som hadde stukket av da ansvaret ble tyngende, og satte pris på en far som tydelig elsket sine to døtre. Ikke at det hadde resultert i noen forhold av betydning, det strakk seg til en og annen middag og kanskje litt ømhet og gode samtaler. Flere var blitt gode venner, men det var noe som var ødelagt. Slik føltes det. Jentene var nok.

På vei hjem. Han stoppet i en liten lokalbutikk, drevet av innvandrere. Det var mange som ble drevet av innvandrere nå, tenkte han. I grunnen greit, det var ofte litt billigere og iblant spennende matvarer som ikke var vanlig i «norske» butikker – han tenkte det i anførselstegn, fordi det var vanskelig å si helt sikkert hva som var norsk nå. I våre dager. Han hadde aldri vært spesielt opptatt av hvem som var norske, men samtidig så han en utvikling som var urovekkende. Hva med tryggheten? Et samfunn som ikke har faste verdier, blir utrygt. Han ville at jentene skulle føle seg hjemme i Norge. Det vil si at de kjente igjen det som de lærte tidlig i barndommen også i samfunnet. Han brukte tid på å lese om andre land og nasjoner – eller kulturer. Både historisk og moderne. Utviklingen i våre dager gikk mot at minoriteter skulle få større rettigheter, mer respekt. Ikke galt, selvsagt. Problemet er hvor grensene skal gå. Når er det nok? Det vil si at han mente overgrep var umoralsk og feil uansett. Det mener nok de fleste, utfordringen er hva som defineres som overgrep. Et eksempel er religiøse grupper. Han hadde lest at Jehovas vitner mistet statsstøtten, til store protester. Det var selvsagt kjekt å leve av statlige midler, og iblant er nok kontrollen alt for slakk. Tankene fløt alltid i mange retninger, det var både en svakhet og en styrke mente han selv. Kreativitet fordrer en viss elastisitet, en evne til å ikke låse seg fast i tidligere sannheter. Hva som er mulig er ikke spikret fast, det hadde han personlig erfart mange ganger. Ikke minst da han tok livet av kona. Det vil si i metaforisk forstand – hun var plassert i en mental institusjon uten mulighet til å komme ut i dette livet.

Han kom hjem. Låste opp, gikk inn døren. Det var deilig å være alene. Det hadde han alltid likt. Ned i kjelleren, hvor han lette seg frem i et halvmørke. Visste hvor fryseboksen sto. Da han kjente kulden slå imot ham fra den åpnede boksen tok han hånden ned i lommen. Trakk opp den avlange pakken, omkring fire centimeter lang, og la den forsiktig ned i det kalde rommet. Han lukket boksen, etter at han hadde funnet det som skulle være middagen i dag. Deretter gikk han langsomt bort til kjellertrappen, og famlet langs veggen til han fant rekkverket. Lys var ikke riktig her nede, det var best at det var mørkt. Han løftet føttene vekselvis, slik det er naturlig når man skal gå opp en trapp. Det gikk fint denne gang også.

Kap 1

«Hva er det egentlig med døde filosofer?» Hun så spørrende på meg. Jeg vred på kroppen, den føltes plutselig litt ubekvem, som om den ikke passet meg helt. Hva skal jeg svare på et slikt direkte spørsmål? Luften var kjølig, det drev noen skyer langsomt forbi på den ellers blå himmelen. Jeg mintes et annet spørsmål jeg fikk for mange år siden. Hvorfor er himmelen blå, var den en nysgjerrig liten jente som spurte en gang vi satt på en buss og jeg ante fred og ingen fare. Det er et slikt spørsmål vi slutter med når vi blir voksne, tenkte jeg. Jeg var nesten voksen, det vil si i alder og ikke i sinn, med mine den gang 34 år. Hun som spurte, var fem. Jeg så ut vinduet, og registrerte at himmelen ganske riktig var blå. Den gang som nå. Jeg har aldri funnet det korrekte svaret, den gang svarte jeg at himmelen var blå fordi det passet best med den gule solen og det grønne gresset. Verden er selvsagt fargekoordinert, det vet du jo er viktig lille venn. Ja, men. Og så hadde vi det gående. Jenta som nå lå på siden av meg var ikke fem, hun var mye eldre enn det. Hvor gammel er ikke så viktig i den større sammenheng, hun var ferdig med livet sitt. Bare at hun ikke visste det selv ennå. Jeg trakk meg i øreflippen, rynket pannen, og prøvde å gi et seriøst svar. Døde filosofer ja. Jeg leser en del som er skrevet av folk som nå er døde. For lenge siden. De aller fleste dør, det er enkelte myter om de som angivelig lever evig – som den evige jøde, vampyrer og kanskje hekser og trollmenn. Uansett er det mange som er overbevist om at sjelen vår lever videre når vi dør fysisk. Det er også vanskelig å forstå. Ikke bare for de som er fem. Å teste det er neppe mulig, selv om det finnes nok av eksempler på mennesker som mener de har dødd og kommet tilbake. Det snakkes da om et lys, en tunnel og stort sett en god følelse. Noen har blitt redde også. Det interesserer meg, særlig fordi jeg etter hvert har brukt kniven på en del. Jeg håper selvsagt at de får en god opplevelse av å bli drept, men det er ikke derfor jeg dreper. Jeg sa ikke dette til henne, jeg sa at døde filosofer som huskes i dag stort sett har hatt svært interessante tanker som fortsatt preger hverdagen vår. Å tro at vi har oppdaget alt de siste femti årene er ikke bare naivt, det er rett og slett dumt. Jeg hørtes nok ut som en tulling. Hun så på meg med de grønne øynene, lattermild. Rusket meg i håret, kilte meg med et strå på pannen. Du tenker for mye, sa hun. Lev livet. Ja, jeg anerkjente poenget. Jeg hadde truffet henne tre måneder tidligere. På biblioteket av alle mulige plasser. Hun gikk ikke i de samme hyllene som meg, det var mest krim og samtidsbøker hun leste. Bøker med handling. Jeg leste stort sett bøker uten handling. Likevel traff vi hverandre da jeg lette etter bøker av Camus og Sartre. De har skrevet bøker som står i den skjønnlitterære avdelingen, hvor hun også gikk og lette etter noe lesverdig, gjerne tilfeldig fortalte hun meg. Det var en oppdagelse å lese nye forfattere, hun likte å utforske sa hun. Fantastisk, sa jeg.

Marit Olsen. Et kjedelig navn. Det var ikke hennes feil. Olsen er på topp tre listen av navn i Norge. Hun var opptatt av fakta. I 2018 var det 48 375 mennesker som het Olsen. Marit var ikke like populært, fornavn er noe som velges av foreldrene – og som alt annet er det motepreget. Tidlig i forrige århundre var det populært, nå er det en kommende dronning som har det i navnet. Ellers var populariteten sterkt fallende. Likevel er det over 24 000 som heter Marit, enten alene eller i kombinasjon med et annet navn. Totalt sett hadde hun alltid følt seg anonym, oversett av andre. Helt siden barneskolen. Det hang nok sammen med at det ikke bare var navnet som var kjedelig. Hun var en lesehest, skoleflink og brukte briller. Det er en klisjé selvsagt. Som alle klisjeer er det mye sannhet i den, barn er opptatt av andre ting enn det intellektuelle. Å være med i gjengen, den populære gjengen, krevde noe annet og noe mer enn å være flinkest på skolen i alle de kjedelige fagene. Biblioteket hadde alltid vært hennes venn, og nå tenkte hun at det var underlig hvordan livet kunne utvikle seg. At hun skulle treffe Arne på biblioteket. En nerd. Mer enn henne, i forhold til Arne levde hun et spennende liv hadde hun tenkt første gang. Nå lå hun på siden og kikket på ham. Leende. Han virket utilpass her i skogen. Han snakket om døde filosofer. Hun likte når Arne la ut teoriene sine. Hun følte seg trygg. Hun undret seg iblant over at han var så opptatt av døden, men det er vel ikke uvanlig for de som elsker filosofi. Hun hadde funnet ut at Arne hadde hele verden inni hodet sitt. Den ytre verden interesserte ham ikke. Eller i det minste mye mindre enn folk flest. Det var behagelig, han spurte om hennes indre tanker og la lite vekt på utseendet hennes. Selv om hun ikke var stygg, det tenkte hun alltid selv som en liten trøst, så var hun likevel klar over at få gutter hadde snudd seg etter henne i ungdomstiden, og i voksen alder gjorde hun ikke noe forsøk på å være attraktiv. En grå mus er et fast uttrykk som passet godt på henne. Med jobb i kommunen. En helt vanlig jente og en helt vanlig kvinne. Tross alt er de fleste slik. Hun så på Arne. Lo litt. Han smilte. Han lå på siden, slik at de hadde ansiktene mot hverandre. Den ene hånden hans var bak ryggen.

Jeg så på henne. Så troskyldig. Så søt. Nesten synd å se skrekken i ansiktet da jeg trakk frem kniven jeg hadde festet bak på ryggen. Det var det øyeblikket jeg levde for nå. Når de oppdaget den virkelige Arne, den som vanligvis var gjemt i det indre. Hun sprellet. Jeg siktet på den tredje knappen i den kjedelige blusen hun hadde på seg.

Kap. 2

Han kikket i bokhyllene. De sto som en ramme rundt stuebordet, som hadde seks stoler. De ble sjelden brukt. Med jentene spiste han på kjøkkenet, som regel rask frokost og en litt lenger middag – de var ellers opptatt med flere aktiviteter, noen trengte de å bli kjørt til mens andre gikk de til på egen hånd. Særlig besøk hos venner. Han var fornøyd med jentene. Selvsagt ville han nok vært det uansett, men det var behagelig at de klarte seg så bra som det så ut. Den eldste, Marit, var i ferd med å bli tenåring. Pappa var ikke like kul, og mye av det han sa fikk motstand nå. Hun var skoleflink, det hadde hun egentlig etter både ham selv og moren. Særlig moren var intelligent, men med sine skavanker. En dårlig psyke var en av dem. Angst. Da han først ble kjent med henne, det er over tretti år siden kom han på, så var hun en aktiv jente med mange venner. Han ble tiltrukket av energien, den smittende latteren og ikke minst utseendet. Ikke at hun var så usedvanlig pen, men hun hadde et ansikt og en kropp som lyste friskhet og et sunt begjær – i det minste håpet han det. Hun var ikke spesielt høy, men fylte ut klærne på en måte som i hvert fall skapte et begjær hos ham. Bedre var han ikke i den alderen, sent i tenårene. Det handlet mye om kropp. Jentekropper. Han husker at de prøvde å gjemme seg i garderoben til jentene etter en gymtime- han og en kamerat. De lukket seg inn på et lite kott, og forsøkte å se ut nøkkelhullet. Det sitret i det lille kottet. Jentene kom inn og begynte å kle av seg. Det gjorde ikke saken noe bedre, og de kjempet om nøkkelhullet så stille de bare klarte. Verre og verre desto mindre klær jentene hadde på seg, og da noen av dem begynte å gå mot dusjen så tok det vi kan kalle nysgjerrigheten, men som var et åpenbart begjær etter å se nakne kropper, overhånd og de presset sånn på hverandre at døren til kottet ga seg. De ramlet ut, til allmenn oppstandelse og hyl fra et dusin jenter. Det ble ikke flere nakne kropper, men en påkledd gymlærer og marsj opp til rektors kontor. Straffen ble en uke i det som ble kalt obs-klassen, altså elever under spesiell observasjon eller som trengte ekstra hjelp i skolearbeidet. Det var først og fremst kjedeligere der. Fysiske avstraffelser var forbudt på sene 70-tallet, så det handlet om å gjøre tilværelsen litt mørkere og vanskeligere for de som fikk opphold i den klassen. Ikke noen alvorlig straff, det var egentlig verre å bli kjent som sniken, som den som måtte gjemme seg i en garderobe for å se nakne jenter. Andre klarte det på bedre vis, vi hørte rykter om nakenhet og intimitet som egget fantasien – og en jente måtte plutselig reise til Oslo og ble borte i nesten et år. Vi ante grunnen.

Jaja, det var lenge siden. Oppveksten inneholder et lappeteppe av ydmykelser og flauhet. Iblant kjennes det som om det er alt den inneholder, men han husker også gode episoder, snev av lykke, opplevelser som han kan tenke tilbake på og bli glad av. Det føles bare som det i beste fall er trådene som holder teppet sammen. Mesteparten er lapper. Uten trådene ville alt falt fra hverandre i bare ulykke, og det er mulig at han ikke ville hatt tretti år etter ungdomstida å tenke tilbake på. I de verste periodene tenkte han at livet var noe herk, noe som ikke var verdt å samle på. Andre så ut til å ha det strålende, mens han selv hadde problemer og utfordringer hele tiden. I voksen alder har han vært på nok seminarer som skal motivere til å forstå at problemer ikke eksisterer – alt er en utfordring som må løses og håndteres på proaktivt vis. Til å spy av. Det er blitt en profesjon, ofte er det snakk om aldrende helter, folk som har prestert ut over det normale. Enten innen idrett, eller de har dratt til Nordpolen eller Sydpolen, klatret i Himalaya, dratt på oppdagelsesferd i Amazonas eller vært underholdning på TV i beste sendetid. Uansett, på et eller annet vis har de klart å markedsføre at de, nettopp de, kan hjelpe kommuneansatte, næringslivet og til og med frivillige organisasjoner til bli motiverte. Til å bli handlingens korsfarere, ikke nøle i kampens hete, men kjempe seg frem tross alle utfordringer – ikke problemer, nei, problemer finnes ikke – og til slutt seire. Nå målet. Passere alle delmålene. Ledere henrykkes, setter opp planer. Motiverer sine ansatte ved å lede flokken. Være gode eksempler. Alternativet er den mye stil, den enkelte organisasjonskonsulenter tar frem – ikke lede, men støtte. Være baktropp, samle opp de som faller, de som ikke klarer å henge med. Det er et valg som må tas. Hvilken ledertype vil du være? Han har selv vært leder. Det er ikke noe som frister lenger. Han kikker nøyere i bokhyllene. Finner fram musikk. Klassisk eller blues, helst uten vokalister om han skal lese. Det forstyrrer. Fordi han liker å lytte til tekstene. Nå vil han helst lese. En helg uten barn. Det er de enkle tingene som lokker, det som er komplisert å få til med to jenter i aktive aldre. Innimellom er det små pauser, men roen til å sette seg ned med en bok kommer sjelden. Om kvelden er han vanligvis for trøtt. Så nå ser han på alle de bøkene som er ulest. Altfor mange.

Det er en av Houellebecq han ikke har lest, denne forfatteren med det kompliserte navnet som han knapt husker og nesten aldri klarer å skrive riktig. Det betyr mindre, forfatteren er en fransk rockestjerne som provoserer de fleste samtidig som han også imponerer. Det er ganske enkelt språk, i hvert fall i oversettelsene til norsk. Det betyr lite, historiene fortelles med en innlevelse og fantasi som er unik. Den uleste boken er Underkastelse, en han har gledet seg til å lese. Det handler om et valg i Frankrike, hvor muslimene blir mektige. Noe i den retning. Han er interessert i problemet. Må vi underkaste oss her i den vestlige verden? Det er et vanskelig spørsmål, og Houllebecq svarer neppe noe entydig på det. På vei ut til kjøkkenet passerer han speilet. Ja, speilet. Det de fikk i bryllupsgave en gang. Ganske tåpelig. Hvem vil ha et speil som de ikke har valgt selv? Jaja, det henger i den lille gangen. Han går ut av stuen og inn i en liten gang, hvor døren til kjøkkenet er. Det er et gammelt hus med mange rom. I speilet ser han en mann. Det er nok ham selv, og det er selvsagt et billig triks å la ham se seg selv. Uansett ser han en nokså slank kar, omkring 180 centimeter og med mørkeblondt hår. Øynene er blå, med noen rynker som viser at han innimellom både har smilt og ledd. Tror han. Kledd i dressbukse og pologenser. Han går fort videre, det er enkelte detaljer han ikke liker å dvele ved. Som arret. Et minne om det som skjedde.

Når startet det egentlig? Det er vanskelig å huske, antagelig er mye fortrengt.