For romanen Fiolinane ble Leikvoll tildelt Nynorsk litteraturpris. Han ble også nominert til Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris for samme bok. I 2010 ble han tildelt Sigmund Skard-stipendet og Bjørnsonstipendet.

^{Kilde: Nrk/kultur}

Denne lille boken ble også nr. 4 på en kåring av tiårets beste bøker hos Bok365, og den omtales slik: Grotesk bok på fjerdeplassen. Det er jeg enig i. Den er grotesk. Som alt annet, så har ordet «grotesk» flere betydninger; det kan bety underlig, overdrevet og grovkomisk. Andre betydninger er ekstrem; sjokkerende. For kuriositetens skyld er det også navn på en skrifttype…

Det siste er mindre viktig, det er en skrifttype som brukes sjeldent i bøker – mer i overskrifter, reklame og annet som skal fremheves. Den er enkel og tydelig, uten fiksfakserier. På et vis er boken til Leikvoll også det, det er ikke en komplisert historie vi får. I utgangspunktet. Det handler om en ung gutt, som åpenbart lever på en slags søppelfylling en gang i fremtiden. Det sies ikke når, og det sies lite om resten av verden – den eksisterer, fordi det kommer et fly og slipper ned pakker med mat og medisiner en gang i løpet av boken. Det skjer med nokså jevne mellomrom forstår vi, fordi klanene pleier å slåss om disse pakkene. Gutten sin far er en leder slik vi forstår det i en sterk klan som vanligvis vinner. Han ser opp til faren, vil gjerne bli som ham – og er svært glad i morfaren som koser med knoken til sin avdøde kone.

At gutten misforstår hva knoken er, har sammenheng med at det eneste de ser ut til å spise er nettopp knoker – eller vasne kjeks. Hvor disse knokene vanligvis kommer fra er litt uklart, det er en stor begivenhet å ha en knoke med noen kjøttslintrer på. Antagelig er det hunder eller andre dyr – også rotter er god mat. Moren er ikke like populær, og hun skildres blant annet på denne måten:

Mor gjekk klynkande ved sida av, pressa eine knyttneven inn i munnen, beit på han og stønte og kikka seg omkring om nokon såg at vi bar noko så ungt og hjelpelaust til eit skur der dette vesle skulle ligge aleine. Far ga mor eit lite spark då ho begynte å rugge på underlivet att, ho bykste bort og peip litt, men kom tilbake, kava seg stadig meir opp. Her og der sette ho seg ned og pressa kjapt ut ein skvett med væte, spente raskt tørr sand over den vesle, mørke flekken, klynka meir og pressa neven djupare inn i munnen.

⁽¹⁴⁸⁾

Det er ingen idyll som skildres. Mor er vei mot stupet, en undergang – mens far er i økende grad lei av henne og livet slik det har blitt. Han har mistet den ene datteren tidlig i boken, og nå er det datter nummer to som er syk av en ukjent og smittsom form for betennelse. Den spiser opp kroppene innvendig fra, og lager til slutt huller i huden. Det er ikke pent. Selv uten bilder. Vår unge helt kjemper mot demoner på alle kanter, sulten gnager konstant – og mon ikke han har et snev av sykdommen selv?

Dystopisk. Ja. Det er det absolutt. Denne historien inneholder alle varianter av «grotesk» også. Den er fantastisk, overdrevet i sin grusomhet, sjokkerende i alle sine detaljer og ekstrem. Den har også en grovkornet humor, men den kan være vanskelig å oppdage for sarte sjeler. Jeg har lest litt om Leikvoll:

Leikvoll mente selv at bøkene hans har humor, og da nettopp i måten karakterenes kropper beveget seg på. Han moret seg over den pussige løpestilen til personene i debuten, og over hvordan den utkledde gutten i «Songfuglen» sitt kvinnesamfunn sprader rundt i altfor trange truser. Om ikke humoren hans var like iøynefallende for leseren, var den altså åpenbar for dem som kjente ham.

^{Kilde: Dagsavisen 19.juli 2015}

Det må letes etter humoren, men den er der. I det makabre. I det aldeles håpløse livet som leves. Hva hver enkelt av oss synes er morsomt varierer selvsagt kraftig – det vet jeg, med min dårlige humor. Det er underfundig, hver og en av oss kan velge hvordan vi ser på følgende samvær mellom vår gutt og bestefaren:

Eg satte meg i den varme sanden ved sida av skrotten. Såg meg rundt, såg skuret hans, glasa og døra stod opne, såg den korte stien opp hit, såg fotspor, såg dei tørre og sprokne føtene, såg knoken han gøymde under dei. Der stansa auga mine og stirde til han nikka og smilte, men då eg ville dra knoken fram, erta føtene hans meg, og eg måtte kile dei, fekk dei til å løfte seg raskt opp i lufta slik at handa kom seg inn under fotsolane og fekk grep om knoken. Eg børsta litt jord og sand bort, bles litt på han. Bestefar pirka litt i han med tærne sine, men eg sette knoken mot munnen og gnog og reiv i kjøtet. Han la handa si på skallen min, ein varme breidde seg utover mens eg togg, fylte meg med ei trygge eg berre kjende hos han, eg togg kjøtet mørt og la det i fanget hans, han greip det og førte handa mot munnen sin, smatta og saug. Kjøtsafta gjorde han sikkert godt, men slik var det å bli gammal, alt måtte gjerast annleis, alt endra seg, ingenting sto i ro, ingen kom for å bli verande.

Då storesyster var storesyster, forstod eg ikkje at alt var i rørsle, men no da storesyster ikkje lenger storesyster var, forstod eg det.

⁽⁴²⁾

Det er mange detaljer i boken, skildret på finurlig vis. Gutten får tak i en vakker kule, hvor sollyset og månelyset skinner i mange farger – en skatt som må gjemmes for moren så hun ikke bytter det bort i noe vas. Eller en knoke. Denne hemmeligheten har han sammen med faren, og grunnen til at de fikk denne vakre og unike stenen, var at faren lot en fremmed mann voldta den døde storesøsteren rett før de skulle slenge henne i jorden. Alle går rundt nakne i denne verden, og noen trenger åpenbart en følelse av nærhet, uansett hvordan tilstanden ellers er til det utpekte offeret. Gutten tenker på storesøster iblant:

Eg tenkte på korleis ho hadde lege aleine mens graut taut ut av hól i huda på henne, korleis far hadde stått i døropninga og sagt at det var berre til å legge henne utanfor, det var likevel ingen sjanse for henne no som ho sprakk, når ikkje huda heldt saman, var vi ingenting lenger, ho kom ikkje til å klare natta eingong, hadde far sagt, og vi la storesyster ned ved skithaugen og lét henne ligge der i sin eigen róte. (148)

Slik går dagene. Alle venter på å dø. Det er ikke noe unikt, selvsagt – problemet her er hvilket liv som kan leves fra fødsel til død. Det er ikke stort å skryte av, men alle gjør så godt de kan. Det er rått og brutalt, men også vakkert. Bestefar forteller videre om knoken til bestemor:

Sanden og hendene mine har slipt han så glatt, sa han, for knoken låg først i jorda, sanden pussa og slipte all den tida bestemor var borte for meg, eg måtte vente ei lang stund på å få noko av henne tilbake, men no stryk eg knoken kvar kveld.

Bestemor låg på ein stad eg ikkje visste om, eg hadde aldri møtt henne, ikkje før eg no låg og strauk på ein knok etter henne. Denne knoken var ein del av hoftene, sa bestefar, ein del av det leddet som bevegde seg aller mest kvar gong ho lét meg vere glad i henne, og utan slike ledd finst ikkje kjærleik, sa han.

Eg spurde kvar han jorda henne, men han ville ikkje seie, ho låg på ein stad ingen visste om, ikke ein eller annen stad på fyllinga der folk trakka, eller i nærleiken av der andre budde, der menneske luska og snoka omkring eller huka seg ned på ein skithaug.

Så vart det stille, han lét meg stryke aleine på knoken, han var slipt glatt og glei lett mellom fingrane mine, han var hard, men god å ta på, det fanst ikkje nokon skarpe fliser som stakk. Eg gav knoken til bestefar, kjende på handa hans at han heldt han hardt, det vart stille mellom oss, berre vinden bles sand mot skurveggane.

^(50-51)

Leikvoll vil mye med boken. Jeg undret meg senest i gårsdagens korte innlegg her på bloggen: finnes det historier som ingen vil lese?

Dette er helt klart en historie som en god del vil kvie seg for å lese, og det er fullt forståelig. Andre synes det er en historie som krever en plass blant de aller beste bøkene som er gitt ut i Norge. Det er ingen tvil om at Leikvoll var en kritikerfavoritt – det er ikke alltid det fører til en leserfavoritt. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange som leste bøkene, men deler av familien hadde utfordringer:

Anette gikk mange turer hit med broren. Nå lener hun seg mot berget som er blitt varmt i formiddagssolen. Hun forteller at hun leste alle bøkene straks de ble utgitt.

– Jeg syntes jo at de var ganske drøye, da. Men det syntes jo alle. Jeg ble overrasket over at så svarte ting kunne komme fra ham. Og nesten litt sint på ham også. Hvordan kan du skrive noe sånt? tenkte jeg. Vi kjente ham jo mest som varm og god.

^Dagsavisen

Leikvoll døde brått og uventet i 2014. Han hadde en hjernesvulst hele livet, men dødsårsaken er litt uklar.

I gamle dager spilte fiolinene opp til dans, det gjør de ikke lenger:

Boken er spesiell. Jeg likte den. Jeg kan ikke med lett hjerte anbefale den til alle, men det er viktig å lese bøker som river i oss også. Det er mye klokt i den. Nøyaktig hva Leikvoll ville si er nok umulig å komme frem til, men jeg vil lese mer av ham for å få et mer utfylt bilde. Jeg tenker at han har hatt et prosjekt, noe viktig å få frem – og at han neppe var en lykkelig og harmonisk mann. Det er gjetning, selvsagt. Vi skal aldri tro at bøker er selvbiografiske (ikke at Leikvoll bodde på en søppelfylling, men tanker og følelser) uten at det er sagt tydelig, men på et tidspunkt tenker gutten i boken:

Eg visste ikkje om nokon som hadde vore der oppe før, eg skulle bli han som dei sa hadde vore øvst på høgdedraget, dei kom til å sjå annleis på meg, sjølv far kom til å sjå meg på ein heilt annan måte enn før, eg skulle få ein kunnskap dei ikkje hadde, til og med bestefar skulle bli forundra over kloke ting eg skulle seie og tenke. […] Eg skulle heller ikkje kjenne meir verk og det store såret dei sa eg hadde på ryggen, skulle trekke seg tilbake og forsvinne, for eg var sonen, og søner var meint å vare.

^(173-174)

PS: Jeg gir av prinsipp ikke terningkast eller lignende til denne type bøker – altså skjønnlitterære verk som har ambisjoner om mer enn å underholde leseren. Disse bøkene vil oppfattes forskjellig fra leser til leser, og det er ikke min oppgave å bedømme en leseropplevelse. Terningkast «fester» seg. Krim, spenning og lignende får vanligvis et terningkast. Jeg kan ta med juryens begrunnelse da han fikk «Nynorsk litteraturpris»: