Dan Brown skriver om religion, i all hovedsak. Det er ikke alt han er enig i om vi skal tro at bøkene også forteller noe om hva han personlig mener. De fleste bøkene handler om noe som er gjemt, mistet, oversett – eller hvilken etikk og moral vi bør ha i et samfunn. I Det tapte symbol (The Lost Symbol) fra 2009 så handler det egentlig om alt dette. Vitenskap kontra religion. Skal vi tro på fornuften, som mange liker å kalle den vitenskapelige delen av samfunnet – eller skal vi tro rett og slett. På det mystiske, det religiøse, det vi kaller overnaturlig. Eller det vi kaller religion. 

Hva er overnaturlig? 

Det kan virke som et dumt spørsmål, men så har jeg alltid hørt at det ikke finnes dumme spørsmål – bare idiotiske svar. Eller noe sånt. Vi liker å kalle det overnaturlig som ikke harmonerer verken med vitenskap eller den anerkjente religion i det samfunnet vi lever i. Jesus og Gud er ikke overnaturlig i et kristent samfunn, men tro på astrologi og spådomskunst vil være det. I tidligere tider ble de som praktiserte visse «kunster» lett brent på bålet. Vanligvis ble de kalt hekser eller trollmenn. Selv vitenskapsfolk ble truet med det den gang kirken sto sterkt i samfunnet. En av de siste som måtte avsverge sin tro, var Galileo Galilei, som blant annet hevdet det kjetterske og utenkelige at jorden kretset rundt solen og ikke motsatt. Han hevdet mange andre ting også som var uforenlige med det som ble ansett som sannheten på 1600-tallet. Hans påstand om at den tidligere Copernicus hadde rett var en direkte årsak til at han ble innkalt til Inkvisisjonen og tiltalt i 1633. Der

...måtte han avsverge læren om at jorden beveger seg, knelende og iført bare skjorten foran en forsamling av kardinaler og prelater i dominikanerklosteret Santa Maria Sopra Minerva. Galilei ble derpå dømt til livsvarig fengsel og til å be de syv botssalmer én gang i uken i tre år. At Galilei umiddelbart etter dommen skal ha mumlet «Eppur si muove» (men den beveger seg likevel), er en legende som er fremkommet senere.

^{Kilde: SNL}

At jorden beveget seg rundt solen var altså kjettersk og overnaturlig på 1600-tallet. Det var ikke i tråd med den sanne lære. Slik har det vært mange tilfeller av gjennom århundrene – å hevde noe annet enn den allmenne tro og oppfatning i samfunnet er farlig. I dag blir det mest latterliggjøring, om man da ikke gjør noe direkte ulovlig. 

Bakteppet

Uten å gå mer i detaljer, så er dette en stor del av bakteppet i Dan Brown sine romaner – hva er sannheten? Hvorfor ble det ene mer troverdig enn det andre? Det er som kjent mange som mener Bibelen ikke inneholder det sanne budskapet om Jesus – det ligger i skjulte skrifter som er blitt tatt vare på eller som forsvant. En del er funnet i de siste hundre årene – blant annet Dødehavsrullene og de gnostiske/apokryfe skriftene. Jeg skal ikke gå nøye inn på det her, de som vil lese om dette kan blant annet lese Dan Brown – men, da er det fantasi i tillegg til en del fakta – ellers finnes det flere samlinger av disse på norsk. Et eksempel er Apokryfe Evangelier av Einar Thomassen (oversetter, professor i religionsvitenskap) og Halvor Moxnes (professor i teologi) – de er intervjuet av Alf van der Hagen, som spør:

Av innholdsfortegnelsen leser vi bl.a.: Thomasevangeliet, Maria Magdalenas evangelium, Peters-, Bartolomeus-, Nikodemus- og Det hemmelige Markusevangeliet, Jakobs protevangelium, Thomas’ barndomsevangelium og tre fragmenter av ukjente evangelier. Hva var kriteriene for utvalget?

Svaret er at de har forsøkt å ta med de viktigste skriftene som ikke er en del av Bibelen, og forskjellen på gnostiske og apokryfe skrifter er at noen apokryfe er gnostiske – det vil si at gnostiske skrifter er nærmest som en egen religion. Det er funnet mange gamle skrifter som ikke tilhørte den retningen, og de kalles som regel apokryfe. Utover det er det ganske likt. Jeg vil nevne to de tar frem:

Til slutt har vi med to senere evangelier som særlig skildrer Jesu nedfart til helvete. Denne dramatiske fortellingen om hvordan Jesus forskrekker underverdenens fyrste, redder alle de avdøde og fører dem inn i paradiset, har fått stor betydning for både kunsthistorie, salmetradisjon og folkelig fromhetsliv.

^{Kilde: Bokklubben.no}

Det er altså slik at vi skal være forsiktige med å tro at alt er slik vi er vant til at det skal være. Det finnes stadig ny informasjon, og et hovedtema i boken til Dan Brown – Det tapte symbol – er at all kunnskap egentlig finnes i gamle skrifter. Alt vi gjør i våre dager er å oppdage den på ny, gjennom vitenskapen. Det illustreres ved at en av hovedpersonene – Katherine Solomon – er en vitenskapskvinne litt som Dana Scully i X-files, hun som i starten hoderystende er vitne til den galne Fox Mulder sine krumspring for å bevise at grønne menn fra Mars (eller hvor som helst, og med hvilken som helst farge…) eksisterer. Dette skillet er populært i mange serier og filmer, og i samfunnet vårt er det stadig kilde til konflikt. Vitenskap er selvsagt viktig, det bringer verden framover. Samtidig skal vi kanskje være litt ydmyke. Det er som regel budskapet fra de som er mer humanistisk og religiøst tenkende – det KAN være at vi ikke får vite alt gjennom det som nå er tradisjonell, vitenskapelig tenkning. I denne boken diskuteres temaet flittig og omfattende. Katherine forsker på, og har fått bekreftet, at sinnet vårt kan bevege verden, vi kan forme de materielle omgivelsene våre. Alt en kilde til å bli brent på bålet, hadde hun forsket på dette på 1600- tallet. Det ville nok vært blasfemi. Broren, som er frimurer, støtter henne – og han er den som vokter og tror på gammel kunnskap. Intet er nytt under solen, er hans budskap. Likevel, noe nytt klarer Katherine å overraske ham med.Katherine Solomon driver etter hvert i sin karriere med det som kalles for noetikk:

Noetikk er en gren av metafysisk filosofi som omfatter studiet av sinn og intuisjon, og hvordan disse kan virke inn på materien. Grunntanken innen noetikk er at det menneskelige sinn er i stand til å påvirke den fysiske verden, noe som de senere årene er blitt bekreftet gjennom utallige vitenskapelige forsøk.

^{Kilde: Wikipedia}

Som sagt tidligere – vi skal ikke stole 100% verken på Wikipedia eller Dan Brown, men det er slik det framstilles i boken.

Hvor mye veier en sjel?

Hun leser 1. Mosebok, og tolker der at sjelen må ha en form for masse. Det er en intelligens som er skilt fra kroppen – den er åndelig. Dette setter hun i gang med å teste, og inngår en avtale med en døende professor hun hadde ved Yale. Han ånder ut i en maskin hun selv har laget – ganske lik en kuvøse. Hun har laget en vekt som måler helt ned til mikrogram, og vekten til den gamle mann når han ligger i kuvøsen er 

51,4534644 kg.

Bare vent, tenkte hun og fikk ham til å rette blikket mot det digitale panelet på kapselen igjen. Tallene lyste fortsatt rolig og viste den døde mannens vekt.

Så skjedde det.

Da Peter så det, spratt han bakover og falt nesten av stolen. «Men…det er…» Han slo hånden for munnen, sjokkert. «Jeg kan ikke…»

Den store Peter Solomon var sjelden målløs. Katherine hadde reagert på en lignende måte første gang hun så hva som skjedde. En liten stund etter at mannen døde, sank plutselig tallene på vekten. Mannen var blitt lettere umiddelbart etter døden. Vektforandringen var ørliten, men målbar…og konklusjonen kunne få det til å gå fullstendig rundt for en.

^S464

Dramatisk. Ja, absolutt. Har vi en sjel, og kan den veies? Hva skjer i så fall med sjelen etter døden? Vi får dessverre ikke vite nøyaktig vekt, og kanskje varierer den fra menneske til menneske? Hva vet vel jeg? Hva vet vi egentlig? Sånt er interessant, og jeg vil grave fram flere mysterier etter hvert. Dan Brown og andre har gjort en formidabel jobb…

Følg med.