Ja. Klart vi vil kalle en spade for en spade. Hva skulle vi ellers kalle den for? Det er åpenbart en spade.

Hva mener vi med å bruke dette uttrykket? Det er selvsagt noe vi liker i Norge, det handler en del om den norske kultur og væremåte. I min nærhet kan vi nok si at det er noe jærsk over dette uttrykket – og det har med jordnære sysler å gjøre:

Putlaa
Her paa Jæren me putla og græve,
ja, me putla og græve oss fram.
Men alt det må putla og græve,
so kjem me`kje længere fram.

^{Vind i Garhol, jærsk visegruppe som ga ut en plate i 1981.}

Først og fremst kan vi merke oss det vi gjerne kaller den «jærske ironi», det hjelper liksom ikke hvor mye de putla og grov – lenger frem kom de aldri. Visen har noen vers, og har vært populær i visse kretser. Den slutter med:

Nå er Jærbuen lei taa aa græve,
han er lei taa aa putla seg fram.
Nå vil Jærbuen ogsaa faa leve,
aat Amerika gjeng adle Mand.

Jærbuen ble altså lei til slutt, og reiste til Amerika. Helt historisk korrekt er det nok ikke, det ble en del igjen også. Likevel, det var mange som dro:

I mellom 1835 og 1865 emigrerte 76.674 nordmenn til statene, de fleste fra bygdene på Vestlandet. 

^{Mennesket.net/utvandringen til Amerika}

Metaforer

Ja, det er som regel en metafor når vi sier at en spade er en spade. Ellers blir det en helt unødvendig opplysning. Jeg kan se spaden der den står i jorden, jeg kan ta på den, jeg kan grave med den – neppe som en jærbu, men det er mulig å forstå hvordan det skal gjøres. Det har en del romantiske trekk, vi vil gjerne leve i pakt med naturen og i gamle dager brukte de blant annet spader for å overleve og bygge sine hjem. Det var et viktig redskap.

I dag kan vi oppleve at for eksempel en dame som Sylvi Listhaug gjerne vil kalle en spade for en spade. Hun sa i 2018:

Nå får jeg kritikk for å ha kalt pedofile overgripere for monstre. Pedofile er ikke ofre. De er monstre! Hva skal man kalle personer som voldtar barn, som sitter å betaler for at barn voldtas i fattige land live på nettet, som ødelegger barn for livet, voksne mennesker som gjør barns liv til et helvete på jord? Jeg kommer alltid til å kalle en spade for en spade!

^{Nrk.no 26. januar 2018}

Det fikk hun en del kritikk for. Hvorfor? Det er vel riktig å si at pedofile overgripere er monstre? Ja, det var mange som støttet henne i det – og hvilken befrielse det er når noen endelig, ja endelig! kaller noe eller noen ved det rette navn. I dette tilfellet at (stort sett) menn er monstre. Når de forgriper seg på barn. De er altså ikke spader. En som reagerte på ordbruken, var:

Jurist Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, mener det er viktig å påpeke at personer som misbruker barn er mennesker.

– Det er fullt mulig å kalle en spade for en spade, uten å kalle et menneske som gjør forferdelige ting for et «monster», sier hun.

Hvorfor det? Jo, hun tenkte at barn kunne få problemer med å forstå hva Listhaug egentlig mente, og i tillegg har vi «menneskerettigheter» og ikke «monsterrettigheter.» Hva skal barn passe seg for? Et monster? Hvordan ser det ut? Sånn helt konkret? Vi nærmer oss nå halloween, og det kan bli en traumatisk opplevelse dersom alle monstre er farlige overgripere. Et eksempel på monster:

Det sies i Wiki sin artikkel om pedofili:

En studie viste at pedofile selv beskrev barn som snille, godhjertet, generøse, uskyldige, ærlige, tolerante, kjærlige og innsiktsfulle, mens voksne ble beskrevet som egoistisk, trangsynte, materialistiske og overfladiske, og de pedofile opplevde de kunne være seg selv i større grad sammen med barn. Flere av de pedofile hadde vennskap med barn som ikke innebar seksuell kontakt, og de opplevde stor sorg hvis barna kuttet kontakten. Pedofili ble beskrevet som en form for kjærlighet, følelsen av å være ønsket, barnlig lek, og ting voksenverdenen manglet, fremfor sex. De pedofile beskrev intens kjærlighet og forelskelse og var mindre opptatt av det seksuelle

^{Wikipedia/pedofili}

Det er med andre ord langt i fra sikkert at barn skal være redde for monstre, det kan vel så være en av de beste vennene – bare litt for gammel – som er overgriperen:

Kierulf mener at man ufarliggjør det onde i mennesket når man snakker om «monstre», og at det kan bli vanskelig for barn å vite hvem de skal passe seg for.

– De kan tro at de skal passe seg for monstre, og ikke han snille mannen som var hjemme da mor og far ikke var der, sier hun.

Så – hva er poenget?

Det er vel det at språk er mangfoldig. Vi bruker det som regel mer eller mindre ubevisst, og mange uttrykk som nå er dagligtale har en gang i tiden vært nye metaforer eller andre nyskapende troper og figurer. I boken Retorikk i vår tid sier Jens E. Kjeldsen:

Ønsket om å si tingene som de virkelig er, hviler på den tvilsomme antakelsen at figurativt språk er et forsøk på å si noe annet enn det man «virkelig» mener – eller bør mene. Det er ikke tilfellet. Figurativ språkbruk er også en måte å si det man mener på – bare en annen.

^s229

Det illustreres ved at Listhaug selv bruker figurativ tale for å si hva hun virkelig mener. Hun mener at pedofile overgripere er monstre – men, så mener hun vel ikke det egentlig? Hun mener nok at de er inhumane, ikke skikkelig mennesker, en slags dyr? At de virkelig er monstre kan hun umulig mene – fordi det er gjerne slik at de som vil kalle spader for spader sjelden tror på overnaturlige ting som monstre. Gud er noe annet, og kanskje finnes Djevelen. Uansett- hun tror på ingen måte at det er monstre i bokstavelig forstand.

Så hvor er spaden?

Jeg kommer tilbake med mer språklige krumspring – se der! En trope vil jeg tro:

Et krumspring betyr:

grunnbetydning ‘sprang med krumme (bøyde) ben’; etter tysk Krummsprung, jf. fransk courbette; jf. dansk krumspring, svensk krumsprång

Monster betyr:

 stort, skremmende, unaturlig vesen

Det er ikke feil å bruke troper. Kjært barn har mange navn (en klisjé) – og jeg kommer tilbake til noen av disse navnene etter hvert.