DU – hvor er du?
Dagens oppgave fra heidimandal.com. Skriv en historie på 10 minutter. Da må du hente frem noen kreative krefter...
Du står her. Ja, akkurat her. Det minner om et kjøpesenter, eller den gangen du skulle være så innmari sunn. Da du skulle gå opp et fjell. På parkeringsplassen var det et svært skilt – lengst ned til høyre sto det, over et rundt, rødt merke: «Her er du.»
Ja vel. Det er godt å vite. Du er her. Eller her er du. Er det noen forskjell? Nå vet du ikke hvor her er. Det er en utfordring. Venter noen? Har de ventet lenge på at du skal komme akkurat hit? Nølende løfter du den ene foten, den som du har minst vondt i. Det har vært en lang tur, en farefull tur. Deler av den er heldigvis glemt, kanskje fortrengt som enkelte psykologer ville sagt den gang de fantes. Nå er det vanskelig å vite hva som finnes. Du er bare her. Du ser på foten. Den er løftet, den er klar. Til et nytt skritt. Da vil du ikke være her lenger, da vil du være der. Der borte, et skritt i fra her. Gitt at du lar resten av kroppen følge med. Det er sannelig ikke godt å vite om det er trygt. Der borte. Noen sang en gang at en millimeter er nok, du minnes deler av teksten enda, selv om det føles som en evighet siden du hørte den. Lavt nynner du:
Ja, du prøvde det med fjell. Du startet her og gikk der, eller dit. Til toppen av fjellet. Det var strabasiøst, knallhard jobbing som far ville sagt, men du kom deg til toppen. Det husker du godt. Det var tåke. Ingenting å se. Litt skuffet gikk du ned igjen. De andre forslagene ble en utfordring. Det må være noe der? Tenkte du. Studerte i årevis. Leste metervis med bøker. Fikk aldri millioner i banken. Det var alternativer, slik du forsto det. Til hva? Foten senkes langsomt mot bakken, litt lenger frem. Du minnes:
Ja, du nøler. Det er noe her. Ro og rytme? Du er usikker, du har vondt flere plasser på kroppen, det har vært en lang ferd. Du kikker deg omkring. Det er mørkt, vanskelig å se noe klart, bare skygger. Er det nok? Er det noen andre her? Du roper i mørket. Ingen svarer. Du er alene. Med hjernen din. Med følelsene dine. Er det nok? Kanskje er det en annen person her, en som sover? Som må vekkes? Du setter ned foten, forsiktig. Vil ikke gå for langt. Du er trøtt av å gå. Et glimt. Noe setter seg i hjernen. Hvor kom det fra?:
Du retter deg opp, ranker deg. Ja, kanskje er det akkurat her. Det er mye bedre enn der, tenker du. Her er jeg hjemme, her er jeg trygg. Det er en plutselig erkjennelse – hvor kom den fra? Hvor kommer lysglimtene fra? Du har fått noen i livet, men de er vanskelige å følge. Det er alltid noe der. Som er bedre enn her. Her er det feil og mangler. Det har du alltid tenkt. Tankene. Du retter opp hodet, skuer fremover – det begynner da å lysne her? Akkurat her? Skal kroppen følge etter foten? Hva var det nå igjen?:
Foten trekkes tilbake. Du nøler nå. Er en millimeter nok? Har du kommet langt nok nå? Vil det ikke være deilig å slappe av? Slikke sårene så og si? Føle seg trygg? Slippe å streve? Akkurat her?
Det lysner. Du hører en stemme.
Er du her?
Du hvisker tilbake.