Er et sterkt og levende demokrati avhengig av populisme?
Populisme er i dag et skjellsord, som gir assosiasjoner til publikumsfrieri og popularitetsjag, lettvint- og lettbenthet, kortsiktighet og prinsippløshet. Et kjennetegn på ansvarlighet er å bli bekymret når temaet populisme blir brakt på bane.
Bjørklund, 1
Spørsmålet virker nok underlig; vi er vant til å tenke at populisme er noe negativt, noe som ødelegger demokratiet – ikke minst har Donald Trump blitt et eksempel på dette. Imidlertid er det grunn til å hevde at et levende demokrati er avhengig av sterke meningsutvekslinger, og i denne sammenheng vil et levende demokrati bli sett på som et sterkt demokrati. Det er grunn til å skille dette, fordi en hypotese vil være at et demokrati kan «stivne» i sine former og meninger. En som tok opp slike problemer, var Hans Skjervheim – særlig essayet «Det liberale dilemma» er aktuelt her, men Skjervheim hadde mange interessante tanker som kretset rundt hvordan vi oppfatter og definerer virkeligheten. Ikke minst hvordan mange av oss ønsker å kontrollere andres oppfatninger, selv om vi kaller oss liberale. En berømt setning fra Skjervheims essay, er: «når dei liberale prinsippa vert sette absolutte, forvandlar det heile seg til illiberalitet.»
Skjervheim trekkes inn her av flere grunner, ikke minst fordi han skriver i essayet «Positiv, negativ og kritisk dialektikk»:
Den liberale staten er på ingen måte berre liberal, i staten som stat er det alltid eit element av tvang og illiberalitet. Staten kan definerast som eit valdsmonopol, om det ikkje er synleg til dagleg, vil det likevel verta synleg i unntakssituasjoner, såleis i høve til brotsverk, krig og indre uro.
Skjervheim, 126
Hva er politikk?
Politikk handler om makt, det vil de fleste hevde dersom vi forstår det riktig – det er umulig å få gjennomført en politikk som bare jeg selv og fire naboer er enige i, med mindre det er snakk om en urett som må rettes opp igjen. Aristoteles skilte i sin bok Retorikk mellom tre sjangere som en taler kunne opptre i: Politisk-rådgivende taler, rettstaler og epideiktiske taler. Her skal vi konsentrere oss om den første sjangeren, som er omtalt i kapittel 3 i Retorikken.
Aristoteles er opptatt av hvordan hver enkelt kan bruke sine evner for å overtale andre: «La oss da si at retorikken er evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale.» (27) Tankene til Aristoteles kan måles mot hva Sokrates/Platon uttalte om retorikk, sofisme/talekunst og politikk i enkelte dialoger: Særlig Protagoras, Gorgias og Staten. I dette mener jeg å finne en kløft som eksisterer også i dag, og som flere av de moderne forfatterne/filosofene er opptatt av innen politisk idéhistorie og mer pragmatisk: «Hva er kjennetegnene på et levende og sterkt demokrati?»
Særlig Staten er interessant, hvor da Sokrates skisserer tydelig hvordan en ideell (utopisk) stat kan se ut. Jeg vil trekke inn momenter fra denne underveis, i hovedsak er det ikke en stat vi ville anerkjent i dag – den har sterke innslag av styring, indoktrinering, atskilte klasser, felles barn og en rekke demokratiske utfordringer. Hjernevasking ligger nær å tenke på, da alt som kan forstyrre den rette tenkemåte må holdes unna beboerne i denne staten. Det er en forutsetning for harmoni og den lykkefølelse som er et mål for alle innbyggerne. En av de klare talspersoner for det synet at Staten er udemokratisk og egentlig totalitært, er Karl Popper i sin bok The Open Society and its Enemies fra 1945. Der behandler han Platon omfattende, og i kapittelet «Totalitarian justice» konkluderer han med:
In spite of such arguments [det vil si argumenter som fremhever humanismen hos Platon] I believe that Plato´s political programme, far from being morally superior to totalitarianism, is fundamentally identical with it. I believe that the objections against this view are based upon an ancient and deep-rooted prejudice I favour of idealizing Plato.
Popper, 83
Det er allment antatt at Platon ikke var noen tilhenger av demokratiet, blant annet drepte demokratiet den mannen han antagelig satte høyest av alle: Sokrates. Så det er et mulig grunnlag for at Platon setter de vise og forstandige til å styre denne staten: Filosofene. Jeg går ikke nærmere inn på selve dialogen, men nevner at i bok 5 tar Sokrates noen forbehold:
Forlang altså ikke at jeg skal påvise, utført i handling, alt det som vi har fremstilt i ord. Hvis vi er i stand til å finne ut hvordan en stat som kommer vår skildring temmelig nær, kan virkeliggjøres, må du gå med på at vi har påvist det du forlanger: muligheten av en fullkommen stats eksistens. Ville du ikke være tilfreds med dette resultat? Det ville jeg være.
Staten, Bok 5, 473b
Sokrates ser nok på denne staten han skildrer som svært vanskelig å få til i virkeligheten, men det kan hevdes at han (eller Platon) her skildrer en politisk utopi som de kunne tenke seg å arbeide for å gjøre virkelig. Slik som de fleste politikere til alle tider ser for seg – de vil endre samfunnet, vanligvis til det bedre.
Dette er som en drøm å regne, det vil mest sannsynlig aldri oppnås – det skisseres flere mulige løsninger, hvor det sitatet ovenfor indikerer den best mulige. I innledningen til Staten skriver Øyvind Andersen angående det generelle forbudet mot diktning i den ideelle staten, men at oppbyggelig diktning og musikk skal bli tillatt: «Platon taler her som en politisk leder som ønsker å ta i bruk diktning og musikk til målrettet sosial og politisk handling. Dette er godt kjent fra Sovjetunionen og Hitlers Tyskland…» Det er altså en del bestemmelser, ønsker og drømmer vi i den moderne verden ikke vil bifalle i Staten, samtidig som Platon er regnet som kanskje den mest sentrale filosofen i verdenshistorien – så dette er komplekst: «Det bør også understrekes at til tross for hva vi måtte mene om Kallipolis som samfunnsmodell, er Staten full av skarpsindig innsikt om samspillet mellom samfunn, oppdragelse og naturlig karakter.»
Politikk kan sies å være viljen til å få sitt eget syn igjennom, og språket er sentralt for å vinne frem; bruk av retorikk. Chantal Mouffe er opptatt av forskjellen mellom «politikk» og «det politiske», som:
…kan formuleres mer presist på denne måten: Med «det politiske» mener jeg den dimensjonen av antagonisme som jeg hevder konstituerer menneskelige samfunn, mens jeg med «politikk» mener det settet av praksiser og institusjoner som sørger for at det opprettes en orden hvor mennesker kan eksistere sammen innenfor en kontekst av konflikter som blir skapt av det politiske.
Mouffe, 15
Det er her snakk om at uenighet, konflikt, diskusjon er en sentral del av ethvert fungerende demokrati, og det må lages gode nok systemer til at dette kan tåles uten at det oppstår for eksempel væpnet konflikt, terrorisme eller vold på grunn av at impulser og menneskelig vilje undertrykkes. Her er Freud og Skjervheim interessante bidragsytere, sammen med Foucault.
Hva er et demokrati?
En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Det er et kjent ordspråk, som finnes i litt forskjellige versjoner på mange språk. Tanken er kanskje «sokratisk», i den forstand at Sokrates så det som sin plikt å utspørre de antatt vise – på oppdrag fra Orakelet/Guden i Delphi. Han ble, av Guden i Delphi, utpekt som den viseste i landet. Ulempen var at han ikke skjønte hvorfor. Sokrates måtte undersøke saken grundig. Åpenbart forbinder vi ikke Sokrates med en dåre, men det er tenkbart at en del i samtiden gjorde nettopp det – sågar en farlig dåre, som ble dømt til å tømme giftbegeret. Dette er kjent, men fortsatt interessant: Hvorfor ble en mann som brukte tiden sin på å undersøke og spørre de «vise» dømt til døden? I det vi gjerne kaller «demokratiets vugge»?
Det er klart, blant annet i «Forsvarstalen» som Sokrates holdt, at dette demokratiet så på ham som en trussel. Han fornektet gudene og korrumperte de unge – plantet tanker i dem som var farlige og lærte dem å tvile på autoriteter. Å bli stadig konfrontert med ungdommelig pågangsmot og «den sokratiske ironi» – som er til forveksling lik en dåres tale – kunne nok hisse opp den mest tålmodige politiker, jurist eller handelsmann. Disse rollene fantes den gang også, selv om de hadde et noe annet innhold. Sokrates sier selv: «Nettopp denne granskning, athenere, er det altså som har skaffet meg mange, ytterst farlige og besværlige fiendskaper på halsen; derav kommer det ondskapsfulle snakk om meg, derfor har jeg fått ord på meg at jeg skulle være sofist.»
Den gang var demokratiet direkte, basert på at den som talte mest overbevisende som regel vant sakene. Mange trente på å bli best mulig til å tale: en av de mest kjente er Demosthenes som virkelig la seg i selen for å utvikle de egenskapene han trengte; med småstein i munnen, snakke mens han gikk i bratt terreng, stenge seg selv inne til han husket talene uten å bruke manuskript og mye annet. Nesten som en toppidrettsutøver i dag. Demokratiet var likevel begrenset: «I Athen på 400-tallet fvt. var det for eksempel bare frie menn av athensk avstamning, og altså ikke slaver, innflyttere og kvinner, som kunne delta i folkeforsamlingen der mange viktige politiske saker ble avgjort.»
Demokratiet har utviklet seg, og finnes i dag i mange land. Som regel er det da et «representativt» demokrati, og det er hva vi har i Norge. De gamle grekere kjente til flere styreformer, men vår tids demokrati så de ikke for seg. Tanken om at alle over 18 år skal ha stemmerett ville nok virket absurd den gang. Det var den helt til langt opp på 1800-tallet: Revolusjonen i Frankrike, Grunnlovene i USA og Norge og de aller fleste teoretikere så ikke for seg noen allmenn stemmerett. Kant hadde et komplisert forhold til kvinner, men stemmerett ville han uansett ikke gi dem: «Kant also leaves women out of the voting populations for what he calls “natural” reasons which are left unspecified.» (The Stanford Encyclopedia of Philosophy)
Hva vi mener med demokrati i dag oppsummeres antagelig best slik:
Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.
SNL
Det jeg vil komme inn på her, er hvorvidt folket har følelsen av å leve i et slikt demokrati. Det oppstår stadig vekk reaksjoner i form av demonstrasjoner, støttegrupper, aksjonsgrupper og, mer ulovlig, alt fra sivil ulydighet til terrorisme. Det er mye som tyder på at det fredelige demokratiet, hvor alle er fornøyde fordi beslutninger blir tatt på en best mulig måte, er en foreløpig utopi.
Det er tanker som Chantal Mouffe har i sin bok Om det politiske. Der skriver hun:
Etter min mening er det å tenke den demokratiske politikkens mål i lys av konsensus og forsoning ikke bare teoretisk feilslått, men også politisk farlig. Håpet om å skape en verden hvor skillet mellom «vi» og «de» er overvunnet, er basert på feilaktige premisser. De som deler denne visjonen, tar dermed feil av den virkelige oppgaven som demokratisk politikk står overfor.
Mouffe, 8
Hvilke(n) oppgaver står demokratiet overfor? Ja, det er ikke vanskelig å se at verden fortsatt er full av konflikter, lidelser og elendighet. Heldigvis er det mye som er bra også, og målet bør være å få det slik at flest mulig kan få det best mulig. Hvor enkelt er det? Her kommer gjerne populismen inn, som ofte er et opprør hvor massene blir dratt med – et eksempel i Norge er bompengestriden, som førte til et «folkeopprør» og landsdekkende parti som fikk stor innflytelse i mange kommuner. I 2021 skriver NRK: «For to år sidan snudde bompengeopprøret opp ned på det politiske kartet. No må ein bruke mikroskop om ein skal finne Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger på NRKs meiningsmåling.»
Hva er populisme?
For å holde oss til Sokrates, så kan vi kanskje si at han drev med en form for «anti-populisme». Likevel hadde han en god del som fulgte ham, særlig unge gutter. Han var på det viset populær i visse kretser, men upopulær i de viktigste kretsene – de som dømte ham til døden. Det er ikke en ukjent situasjon når vi ser på historien; mange opprørere har hatt en stor krets av disipler eller følgere. I denne sammenhengen vil jeg se på Ernesto Laclaus teori om populisme, særlig i boken On Populist Reason. Teorien oppsummeres slik i en artikkel av Lalér og Sundby:
För Laclau är populism en politisk logik med förmåga att konstruera grupp-identiteter. Emellertid utgör inte gruppen i sig den minsta beståndsdelen för analys. I stället är det genom de enskilda krav, som möjliggör att sociala aktörer kan föras samman, som analysen av populism tar sin början.
Lalér og Sundby, 71
Jeg kommer til å trekke inn deler av denne teorien nedenfor, særlig i diskusjonen av hva som kan regnes som populisme i dag og hvorvidt det kan svares på spørsmålet om populisme er en viktig del av et sterkt og levende demokrati. Hovedpoenget er at det oppstår forskjellige krav i befolkningen, og de samles for å gjøre noe med en eller annen urettferdighet – bompenger er nevnt, nå er vindkraft aktuelt. Det dannes grupper, og på sikt til og med partier – som i starten gjerne blir beskyldt for å være «ensaks-partier», uten en helhetlig politikk. Da er det fortsatt populisme i praksis, men også etablerte partier kan drive med populisme – det kan minne om pop-musikk. Det er populært, men ikke særlig anerkjent. Likevel kan det være viktig, nettopp fordi det er likt av mange.
Det liberale dilemma
Hans Skjervheim var en norsk filosof som skapte en del bølger, både i sin kritikk av positivismen og i en del essay som handlet om «det liberale dilemma.» I essayet som har dette navnet, skriver han:
Og nettopp i den franske revolusjon kom det liberale dilemmaet til å konkretisera seg på ein avskrekkande måte, i første rekkje gjennom jakobinarane sin revolusjonære praksis. Jakobinarane var dei som hardast og mest konsekvent heldt fast ved dei liberale prinsippa, men det var óg dei som innførte skrekkveldet, der ein i fridomen, brorskapen og toleransen sitt navn giljotinerte motstandarana.
Skjervheim, 369-70
Man hører gjerne noe av Jens Bjørneboe her, det er en snert og en indignasjon som er følbar. Skjervheim var fagfilosof og hadde en viss tyngde når han blant annet angrep marxismen og andre ideologier. Hva mente han med at «…når dei liberale prinsippa blir sette absolutt, forvandler det heile seg til absolutt illiberalitet»? Dette er det ikke noe enkelt svar på, og en påstand her er at dette utsagnet har blitt misforstått og dels misbrukt av nettopp de som Skjervheim angrep; de liberale selv. Det er gjerne blitt tolket slik som utsagnet til Karl Popper blir tolket:
Unlimited tolerance must lead to the disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society, then the tolerant will be destroyed, and tolerance with them. We should therefore claim, in the name of tolerance, the right not to tolerate the intolerant.
Popper, Notes to Chapter 7, Note 4,
Her kan det også diskuteres hva Popper egentlig mente, dette er skrevet i en note og ikke i selve teksten – men, det er mer relevant som referanse til tolkningen av Skjervheim i denne sammenheng. Dette sitatet brukes gjerne til å stenge ute grupper eller partier med radikale meninger; særlig høyreekstreme. Skjervheim sitt sitat brukes også i noen tilfeller i samme hensikt: Det må være grenser for vår toleranse, og vi må bekjempe de intolerante med nær sagt alle midler. Eksempelet Skjervheim bruker i sin tekst om den franske revolusjon indikerer derimot at han tenker litt annerledes. Han trekker inn Hegel i sitt essay: «,…både fordi ein må forstå Marx gjennom Hegel, men først og fremst fordi Hegel har sett heile problematikken betre enn dei fleste.»
Et forsøk på nærlesing av Skjervheim gir et annet bilde av hva han egentlig mener. Han er innom Popper, og mener at sistnevnte har misforstått deler av – eller ikke sett – det liberale dilemma slik Skjervheim forstår det. Han bruker religionsfrihet som eksempel, og marxismen/kommunismen – hvor han skriver: «I det lange løp let ikkje ein intellektuell, åndelig problematikk seg meistra taktisk, administrativt eller med juridiske middel.» Her trekker han frem dommen mot Sokrates som det mest slående eksempel i historien. Meninger, ytringer og åndelig virksomhet blir forsøkt undertrykket i mange samfunn – det interessante er at Skjervheim ser ut til å mene at dette også undertrykkes i det vi liker å kalle liberale samfunn. Alt som blir undertrykket, kan etter en tid slå svært uheldig ut – det skriver jeg med overført støtte hos Freud, særlig Ubehaget i kulturen, hvor han griper fatt i budet: «Elsk din neste som deg selv» og mener at det er: «…ugjennomførlig og en slik storslagen inflasjon i kjærlighet kan bare redusere dens verdi og er ikke til noen hjelp i våre lidelser.» Freud spør: «…kunne man ikke da med rette stille den diagnose at mange kulturer eller epoker- ja, kanskje hele menneskeheten – er blitt «nevrotisk» under kulturpåvirkningens trykk?» Skjervheim bruker begrep fra Hegel, og skriver om «…formal og substansiell fridom, formal og substansiell stat» og videre at:
Prinsippet for den formale staten er at alle individuelle partikulære interesser skal få koma til full utfalding. Men ved at dette utviklar seg til totalitet, går det over til å bli noko allment. Men då er anten dette allmenne i samsvar med dei individuelle interessene, og då er der alt eit moment av substansialitet i den formale staten, eller så kan den individuelle interessa ikkje samsvare med dette allmenne prinsippet, og då representerer det allmenne tvang og makt andsynes det individuelle.
Skjervheim, 373-74
Jeg mener det samsvarer ganske godt med hva Mouffe også vil si med sin bok Om det politiske. Vi må tåle det utålelige. Selvsagt er det store forskjeller mellom Skjervheim og Mouffe, og tanken her er ikke å si at de er like som tenkere – men, i denne sammenheng, som ser på demokrati og populisme, så mener jeg at det er interessante momenter hos begge som kan belyse dette temaet. Det kan også være verdt å ta med Foucault sine ord fra Diskursenes orden:
Av de tre store utelukkelsessystemene som rammer diskursen – den forbudte tale, galskapens skille og viljen til sannhet – er det den tredje jeg har snakket mest om. Grunnen til dette er at man i århundrer hele tiden har henledet de første mot den siste. I økende grad forsøker denne siste å ta hånd om de første, både for å modifisere dem og begrunne dem. Og hvis de to første blir stadig skrøpeligere og mer usikre i den grad de nå gjennomsyres av viljen til sannhet, så blir denne siste stadig mer forsterket, mer dyptgripende og mer ufravikelig.
Foucault, 14
Skjervheim åpner sitt essay «Det liberale dilemma» med å fortelle om et teaterstykke skrevet av H. C. Branner. Det het «Termopylæ», og handlet om en mann som het Stefan Fischer: «Han er professor i gresk filologi, humanist og liberaler, og med eit internasjonalt kjent namn som vitskapsmann.» Det kretser rundt hvordan han oppdrar barna sine, og hva de blir til når de vokser opp i et liberalt hjem: «Den eldste sonen vert marxist, den yngste sonen vert aktiv nazist og dottera inngår eit ytterst konvensjonelt ekteskap med ein reklamemann, etter først å ha gjort nokre mislykka forsøk på å føre eit fritt og til slutt utsvevande liv.»
Det er i dette stykket humanismen som teori, og konkret liberaleren, som får sitt pass påskrevet. Skjervheim bruker dette til å forklare «Det liberale dilemma», og slik jeg ser det passer det dels med det som Mouffe angriper i sin bok: «Jeg hevder at troen på muligheten for en universell rasjonell enighet har brakt den demokratiske tenkningen på feil spor.» Stefan har tro på at alle kan bli enige bare han er tolerant nok. Det ender ikke slik, men derimot i opprør. Grunnen til opprøret er nok at alle kan få bli hva de vil – så lenge de ikke bryter med de liberale prinsippene som Stefan har. Sønnene og datteren blir det som liberaleren Stefan absolutt ikke ønsker at de skal bli. Det kan minne om det vi lærte i militæret: «Tenk selv, men tenk riktig!» I etterordet til Om det politiske, så skriver Simen Andersen Øyen:
Metodisk er dekonstruksjonen av såkalte metafortellinger gjennomgående i Mouffes tenkning. En slik fortelling er den liberalistiske forestillingen om at de vestlige landene med markedets utbredelse automatisk vil utvikle seg selv og den tredje verden til rike, rettferdige og demokratiske samfunn.
Øyen, 154
I boken Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi, skriver Jan Inge Sørbø en del om «det liberale dilemma» og ikke minst den aktive dialektikeren Skjervheim. Han diskuterte ivrig alle typer spørsmål og påstander, og var vanskelig å plassere politisk. Særlig angriper Skjervheim marxismen, det er nok også tidsmessig på slutten av 60-tallet i Norge, men underliggende er det et angrep på den liberale stat og tenkerne som fremhever en objektiv og verdifri lære. Sørbø skriver at: «Han lastar Uppsala-filosofien, som gjennom si objektive og verdifrie lære blokkerte for den dialektiske tradisjonen frå Hegel, og dermed ikkje fekk tenkt gjennom dette problemet.»
Det er med andre ord verdien av diskusjon og dialektikk Skjervheim fremhever som løsningen på «det liberale dilemma» – det er for å hindre at de liberale prinsippene blir «…autoritære og undergrava seg sjølv.» Her i landet sto han i striden mot den herskende «objektivismen» som hersket på universitetene og i fagfilosofien den gang Skjervheim startet sin karriere – i hovedsak med sin magisteravhandling av 1957: «Objectivism and the Study of Man», som kom på norsk først i 1974 på Gyldendal forlag under navnet: «Objektivismen og studiet av mennesket.» Deretter fortsatte hans kamp mot marxismen på 70-tallet, sammen med utspill og innspill mot alt han hadde meninger om – og det var mye, noe som på slutten av 80- tallet ga en ny fiende: «Det var jappe-liberalistene og BI-økonomane han vart redd for, og særlig den liberalistiske styringsteorien dei tok med seg inn i statlege institusjonar.» (Sørbø, 283). Sørbø skriver at dette går inn i et mønster for Skjervheim:
Men dette blir berre ein tredje variant av det Skjervheim alltid kjempa imot: antifilosofien, det å oppheva mennesket som reflekterende vesen. Det er felles for alle engasjementa hans: Han vil forsvara mennesket som reflekterande, talande og dermed samtalande vesen.
Sørbø, 293
Med det kan vi trekke en linje tilbake til Sokrates, som Skjervheim var opptatt av å lese – de klassiske skrifter hadde mye å gi oss i den moderne verden var et av hans synspunkt, og frem til Mouffe – som vil innføre debatten og agonismen som verdier i et levende demokrati. Skjervheim ble gjerne kalt «Sokrates» av sine samtidige. Hermund Slaattelid hadde minneord i kirken da Skjervheim gikk ut av samtalen og livet i 1999:
Den greske filosofen Sokrates er kjend som samtalefilosofen, dialogen sin tenkjar. Han såg det som oppgåva si i livet å vekkje likesæle medborgarar til omsorg for sjela, som han sa, i staden for at dei skulle leve sjølvtrygge på fordomane og illusjonane sine. Skjervheim gjorde sokratisk samtale og Sokrates sine spørsmål aktuelle i norsk debatt, han er med rette kalla ein norsk Sokrates, både fordi han hadde slik vilje til dialog og fordi han skapte uro innanfor vitskaplege og politiske miljø der diskusjonen var stivna til, han tvinga folk til å tenkje nytt.
Sørbø, 306
Det er viktig med slike mennesker i et samfunn, som tør å utfordre det allment godtatt, de «sanne» verdier og som får oss alle til å tenke nytt. Jeg setter også Mouffe og Laclau, samt Foucault, i samme kategori – sammen med mange andre. Det må hele tiden komme nye tanker for at vi skal utvikle oss, og det må være rom for disse tankene – slik tenker den liberale. Tror vi? Slik jeg oppfatter Mouffe i Om det politiske, så er det nettopp mulighetene til å være opportunistiske og hevde radikale eller konservative meninger som gjerne mangler i det moderne, liberale demokratiet – hvor konsensus er målet og ikke konflikt. Det kan hevdes at det foregår politiske handlinger også i den akademiske verden. Det å fremme nye tanker er noe Foucault skrev en del om i sin vitensarkeologi.
Hva med vold?
Begge, Mouffe og Skjervheim, henviser til Carl Schmitt – selv om det for Skjervheim er mest for å avskrekke i et foredrag fra 1968: «Revolusjon – og kva så?» Der henviser han til at Schmitt legitimerte at Tyskland kunne bruke vold ettersom de hadde blitt utsatt for vold gjennom Versaille-traktaten, noe Skjervheim mente at minnet om hvordan marxistene legitimerte sin revolusjon – det at vold er utført mot særlig proletariatet legitimerer at en samfunnsendring må skje via voldsbruk.
På dette punktet er hverken Mouffe eller Skjervheim enige med Schmitt. Begge oppfatter jeg slik at de ønsker at liberale prinsipper skal gjelde, men det må være åpning for alternative tanker og oppførsel på en slik måte at demokratiet kan forhindre revolusjon, opprør, borgerkrig og annen voldsbruk. Schmitt hevdet at et samfunn måtte være mest mulig uniformt for å overleve, til dette er begge representanter for et tilnærmet motsatt syn: Et pluralistisk demokrati. Mouffe avslutter sin bok slik:
Det står ikke i vår makt å fjerne konflikter og slippe unna menneskets lodd, men det står i vår makt å skape de praksisene, diskursene og institusjonene som lar disse konfliktene få en agonistisk form. Derfor krever forsvaret og radikaliseringen av det demokratiske prosjektet at vi anerkjenner det politiske i dets antagonistiske dimensjon, og at vi oppgir drømmen om en forsonet verden hvor det ikke lenger finnes makt, suverenitet og hegemoni.
Mouffe, 150
Skjervheim levde i kampen, det samme gjorde Foucault – selv om Skjervheim ikke var noen tilhenger av de franske «postmodernistene», hvor blant annet Derrida ble en hovedmotstander og Nietzsche ble tildelt rollen som forløper og inspirator. Skjervheim inkluderte nok Foucault også i dette, men det er flere som tar til orde for at dette ikke var Skjervheims sterkeste side, han var først og fremst utdannet i Tyskland. Han fryktet oppløsningen, og sa på et møte i Arbeiderpartiet hvor Brundtland var til stede: «Å tenkja er å samanlikne, og å skapa normer byggjer på at det finst fleire tilfelle som kan samanliknast. Det er dette Nietzsche og hans postmoderne etterfylgjere dreg i tvil, og her ligg faren for ‘kulturelt sjølvmord’.» Sørbø kommenterer dette, og mener nok også at Skjervheim til en viss grad har misforstått og overdriver konsekvensene av postmodernismen. Sørbø gir en del grunner for at Skjervheim og postmodernistene kunne snakket sammen, og skriver blant annet:
For det tredje finst det eit maktkritisk aspekt i den postmoderne posisjonen som Skjervheim delte eit stykke på veg. Det beste dømet på dette er hans støtte til Glucksmann, som tok i bruk denne typen maktkritikk mot ein spesiell diskurs, nemleg den marxistiske. Men Gluckmanns maktkritikk her skil seg ikkje så mykje fra den maktkritikken ein finn utforma hos Foucault, som Skjervheim ikkje aksepterte.
Sørbø, 288
Det er vi lesere som har det privilegium å finne likheter og forskjeller hos tenkere som ellers fremstår som temmelig langt fra hverandre. Min oppfatning er på linje med Sørbø – det er mye i maktkritikken til Foucault som kunne vært interessant for Skjervheim, dersom han leste det med andre briller på. Jeg går ikke nærmere inn på dette i denne oppgaven, men vil bare påpeke at «diskurser» er uløselig knyttet til Foucault. I boken Vitenskap som skapt viten skriver Espen Schaanning:
Foucault har vært en av dem som har vært med på å innføre og befeste anvendelsen av diskursbegrepet, særlig med sine bøker L’Archeólogie du savoir (1969) og L’Ordre du discours (1971). Det som imidlertid har vært lite påaktet er at han her trekker diskursbegrepet i en helt annen retning enn det som er antydet ovenfor. [Blant annet Habermas].
Schaanning, 180
Foucault må sies å være nyskapende i sin tenkning, og ikke enkel å plassere. Diskurs er et begrep som brukes flere plasser, også i referert litteratur her, og Foucault må ha sin del av æren for det – selv om han også er meget omdiskutert. Ikke ulikt Skjervheim i den forstand. Nedenfor vil jeg trekke inn det norske samfunnet, og noe mer om en annen som kan sies å være nyskapende med sine tanker om populisme: Ernesto Laclau.
Populisme i det norske samfunn
I NORSK POLITIKK er populisme et skjellsord. Politikere som formulerer seg enkelt og tar tydelige standpunkter, karakteriseres som populister. Argumenter om at folkeflertallet har et annet standpunkt enn stortingsflertallet eller regjeringen, kalles populistiske. Standpunkter som faller utenfor den rådende teknisk-økonomiske styringsdiskursen, betegnes som populisme. Kort sagt: de stadige beskyldningene om populisme på kryss og tvers i den offentlige debatten er i ferd med å tømme begrepet for innhold.
Jenssen, 1
I Norge har vi stort sett hatt en ganske fredelig utvikling, dersom vi ser bort i fra harde kamper med ord – så har de fleste store omveltninger i det vi kan kalle moderne tid foregått uten store utgytelser av blod. Svette og tårer har det nok vært, men i det minste fra 1814 og oppover så har det vi kan kalle retorikk vært sentralt – å overbevise eller overtale andre mennesker om at man selv har det rette synet. Særlig fra partipolitikkens begynnelse i 1884, sammen med parlamentarismen, så kan vi nok si at det å skape en identitet, et fellesskap, har vært særlig viktig. Det har i økende grad blitt «oss» mot «dem», og i denne sammenheng er Ernest Laclau sin teori om populisme interessant. Walter A. Johnston, som blant annet har skrevet om Carl Schmitt sin tolkning av Herman Melville og dermed kjenner Schmitts arbeid, skriver om Laclau i forbindelse med at dennes teori er så viktig innen forskningen på populisme:
This is due in part to the relative uniqueness of Laclau’s approach to populist political strategies. While liberal and left-leaning political philosophers alike have overwhelmingly joined in derogating populism as anti-democratic due to its tendency toward illiberal authoritarianism, majoritarian anti-pluralism, or both, Laclau associates populism with a “democratization of democracy,” which its characteristic claim to represent the true “people” against a corrupt elite promises to bring about by challenging the suppression of certain perspectives or social sectors within a given hegemonic order.
Johnston, 25
Dette er bakgrunnen for mitt spørsmål: «Er et levende og sterkt demokrati avhengig av populisme?», og jeg har undersøkt flere sterke personligheter – med Skjervheim og Mouffe, samt Platon og Sokrates i spissen – for å se hvordan de vurderer det å kjempe mot hegemonier. Åpenbart har Skjervheim gjort det i store deler av sitt liv, skildret ovenfor mot objektivismen, marxismen og liberalismen – og Mouffe skriver: «Når sosiale skiller ikke kan komme til uttrykk gjennom venstre/høyre-distinksjonen, blir det umulig å mobilisere følelser for demokratiske formål, og antagonismer kan da arte seg på en slik måte at demokratiske institusjoner blir satt i fare.»
Hva med ABB?
Her hjemme er det lett å tenke på Anders Behring Breivik i slike sammenhenger, som på ingen måte var en populist – men, som kan analyseres i retning av at han følte sine meninger undertrykket, ble desperat og uttrykte seg på en katastrofal måte. Dette må regnes som politisk ekstremisme, som Sørensen og Brandal i sin bok Det norske demokratiet og dets fiender definerer slik:
I denne boken, der konteksten er norsk politisk kultur 1918-2018, vil vi med politisk ekstremisme forstå bevegelser, partier og enkeltaktører som ønsker å erstatte det eksisterende politiske demokratiet med et autoritært eller totalitært diktatur.
Sørensen og Brandal, kap 6
Dette er det ingen nevnte forfattere i denne oppgaven som ønsker, og Mouffe er en av dem som føler hun må klargjøre dette:
For å unngå forvirring vil jeg presisere at jeg – i motsetning til enkelte postmoderne tenkere som forestiller seg en pluralisme uten grenser – ikke tror at en demokratisk, pluralistisk politikk bør godta som legitime alle krav som blir fremmet i et bestemt samfunn. Den pluralismen jeg støtter, krever at man skiller mellom krav som må aksepteres fordi de inngår i en agonistisk debatt, og de som må utelukkes.
Mouffe, 140
Det er altså ikke grenseløst, og det mener jeg Skjervheim også støtter ganske klart. Det som skiller Mouffe fra andre tenkere, er hennes søkelys på den politiske kampen – i motsetning til den rasjonelle fornuft som for eksempel en tenker som John Rawls står for. I stedet sier hun at:
Enhver demokratisk politikk må derfor ta høyde for politikkens affektive dimensjon, og dette krever at vi går i seriøs dialog med psykoanalysen. […] Ifølge Freud er kulturutviklingen kjennetegnet av en kamp mellom to libidinøse instinkter: Eros, som er livsinstinktet, og Døden, som er aggresjonens og destruktivitetens instinkt.
Mouffe, 33
Dette er på ingen måte enkelt, og debatten vil fortsette. Til slutt vil jeg nevne to partier i Norge: Senterpartiet og MDG.
To politiske kamphaner
Velgergruppene til de to partiene lever så forskjellige liv at de har begrensede forutsetninger for å forstå hverandre.
Rystad, Nettavisen
Jeg har selv stemt på, og vært medlem av MDG – men, ikke SP. En grunn til dette, er at jeg har tro på vitenskapen – og at «noko må gjerast» som Skjervheim uttrykte det i sin tid, men da gjaldt det noe mer filosofiske betraktninger i et ufullført essay, tatt inn i Mennesket, som ble kalt «Sløret og skiljeveggen. Eit utkast» – hvor han blant annet kontrasterer «humanisten» og «realisten.» Han skriver:
Vi er vortne realistar nokon kvar. Så oppdagar ein brått av vi mangler kontakt. Vi snakkar forbi kvarandre. Og heilt nøyaktig er det det vi gjer. For vi sit og snakkar om kvarandre, «bedømmer» kvarandre. Men når ein oppdagar kontaktmangelen, så er det noko som må «gjerast noko med.»
Skjervheim, i Mennesket, 222
Det er tydelig at Skjervheim var opptatt av dialogen; om vi i det hele tatt forstår hverandre. Det er et samfunn som er opptatt av «å gjera noko» vi har nå, det er på et vis ingeniøren og byråkraten som styrer – eller «ekspertveldet.» Det har forandret seg fra den «embetsmannsstaten» Norge hadde den «…første fasen av de 200 årene siden 1814…» som Arild Holdt-Jensen skriver i Likeverd. Demokratiet kom langsomt, og i dag har vi en sann flora av forskjellige partier.
Senterpartiet ble etablert i 1920, og var lenge et «…døme på eit «nytt parti», skipa i protest, men som trassa mange spådomar om å bli ei døgnfluge.» (sp.no)
MDG har en kortere historie, men også det var et protestparti da det ble startet: «Tanken om å starte et eget miljøparti dukket opp i 1985, da Ove Braaten i en artikkel i bladet «Folkevett» tok til orde for å omdanne Fremtiden i våre hender til parti. Miljøpartiet De Grønne ble imidlertid stiftet først i 1988.» (SNL).
I utgangspunktet skulle vi tro at et parti som kommer fra tilknytning til jordbruk og vekst av den rette sorten (altså planter og dyr) og et parti som vil ta vare nettopp på jordkloden og det grønne skulle ha mye å snakke om. Slik har det ikke gått: «Vedum lover at MDG ikke får innflytelse på oljepolitikken.»
På andre siden sier fungerende partileder Arild Hermstad: «Det er ganske sjokkerende at både Ap, Sp og flere andre partier er mer opptatt av å lytte til oljelobbyen, enn faktisk å ta fremtiden til barna våre på alvor.»
Det er helt klart «oss» mot «dem» fra begge parter, og det ser dårlig ut i forhold til mulige samarbeid. MDG snakker om «kjøttskam», «klimaskam», «flyskam» mens Vedum i SP er opptatt av: «å bruke norske naturressurser som skog-, vann-, olje- og gassressurser, …»
To protestpartier – eller populistiske strømninger som ble til partier – har vokst og blitt mer enn «ensaks-partier», men står likevel fast i hver sin del av virkeligheten. Det er demokrati i praksis.
En liten konklusjon
Jeg tenker at dette er viktig: alle meninger må få utløp, og det er sunt for demokratiet at det er grupper som representerer vidt forskjellige synspunkt, eller diskurser etter Foucault. Skjervheim skriver selv:
Det som er grunnprinsippet bak dei ulike synspunkta som har vorte hevda i denne essay-samlinga, er at det eg har kalla det liberale dilemma, er eit ekte dilemma, og at det ikkje finst nokon måte å løysa dette dilemmaet på, dersom ein av ei løysing ventar ei oppløysing av dilemmaet.
Skjervheim, 416
Det er det Skjervheim kaller en «kritisk dialektikk»; dette at han stiller seg tvilende til at en absolutt forsoning kan finnes både i ytre og indre motsetninger, og hvor han mener at: «Overskridinga» av det pluralistiske samfunnet let seg berre stabilisera gjennom ein dogmatisk ideologi, men då er det ikkje overskriding lenger, men eit fall attende i det før-liberale samfunn.» Det blir med andre ord et illiberalt samfunn når det liberale hevdes absolutt. Laclau skriver i sin innledning av On Populist Reason: «Populism is, quite simply, a way of constructing the political.”
Kanskje er det så enkelt? Dialogen går videre, forhåpentlig i Skjervheims ånd. Vi blir aldri enige, og kanskje er det best slik.
Litteratur:
Aristoteles. Retorikk. Oversettelse Tormod Eide 2006. Oslo: Vidarforlaget AS.
Bjørklund, Tor. «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen.» Nytt Norsk Tidsskrift 03-04 / 2004 (Volum 21) 410-419.
Collier, Hidalgio and Maciuceano. “Essentially contested concepts:v Debates and applications.” Journal of Political Ideologies (2006), 11(3), 211–246
Foucault, Michael. 1999. Diskursenes orden. Oversettelse Espen Schaanning. Oslo: Spartacus Forlag AS
Freud, Sigmund.1992. Ubehaget I kulturen. Oversettelse Petter Larsen. Oslo: J. W. Cappelens Forlag AS
Jenssen, Anders Todal. “Norsk høyrepopulisme ved veis ende.» Nytt Norsk Tidsskrift 03/2017 (Volum 34) 230-242.
Johnston, Walter A. “Critique of populist reason.” Diacritics, 2017, Vol.45 (3), p.24-51.
Holdt-Jensen, Arild og Ståle Dyrvik (red). 2015. Likeverd – grunnlaget for demokrati. Oslo: Res Publica.
Hovde, Kjell-Olav; Svensson, Palle; Thorsen, Dag Einar: demokrati i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. mai 2021 fra https://snl.no/demokrati
Laclau, Ernesto. 2005. On Populist Reason. London/Brooklyn: Verso
Lalér og Sundby. «Att göra många till en – om populismens logik.» RhetoricaScandinavica, No 81, 2020, 65-82
Madsen, Carsten. «Retorisk konstituering af en sag. Den græske tradition.» RhetoricaScandinavica, No 81, 2020, 32-47
Mouffe, Chantal. 2015. Om det politiske. Oversettelse Lars Holm-Hansen.Oslo: Cappelen Damm A/S.
Popper, Karl. 1945/2013. The Open Society and its Enemies. US/Canada: Princeton University Press.
Rauscher, Frederick, «Kant’s Social and Political Philosophy», The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Summer 2021 Edition), Edward N. Zalta (ed.), forthcoming https://plato.stanford.edu/archives/sum2021/entries/kant-social-political/
Schaanning, Espen. 1997. Vitenskap som skapt viten. Oslo: Spartacus Forlag AS
Skjervheim, Hans. 1976. Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum-Norli AS
Skjervheim, Hans. 2002. «Sløret og skiljeveggen. Eit utkast» i Mennesket, redigert av Jon Hellesnes og Gunnar Skirbekk, s210-232 Oslo: Universitetsforlaget.
Sokrates/Platon. Forsvarstalen, Gorgias Protagoras og Staten. Oslo: Vidarforlaget AS.
Sørbø, Jan Inge. 2002. Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi. Oslo: Det Norske Samlaget.
Sørensen, Øystein og Nik. Brandal. 2018. Det norske demokratiet og dets fiender. Oslo: Dreyers Forlag AS