Ja, slutten er vond. Begynnelsen også. Livet er i det hele tatt ikke så greit for de menneskene som befolker Ingvar Ambjørnsens univers. Han er en av de store forfatterne i vårt ringe land, det er min personlige mening og den er vel neppe helt unik. Vi trenger ikke alle å like det han skriver, men bøkene om Elling tror jeg blir stående til evig tid, omtrent som Dovrefjell. I det store norske leksikonet på nett – som oppgir at de har 3,4 millioner brukere i måneden og 600 000 leste artikler hver dag, noe som sier meg at jeg er i godt selskap når jeg lurer meg inn dit iblant – så skriver de: «Han er mest kjent for to av de mest leste romanseriene i nyere norsk litteratur: barnebokserien om Pelle og Proffen, som omfatter ti bind, og serien om Elling, som består av fem romaner». En produktiv forfatter med andre ord, noe som er ganske overraskende dersom vi skal tro at hovedpersonen i Den siste revejakta har mye til felles med forfatteren selv. Det er lett å tro når bøker skrives i «jeg» form. Da må det handle om forfatteren, tenker nok mange. Tja, må det? Jeg velger selv å skrive i denne personlige formen rett som det er, fordi det føles riktig. Ja, en del som skriver bruker følelser som rettesnor, og det er enklere å få kontakt med følelsene fra en personlig synsvinkel. Å skrive «han eller hun gjorde ditt eller datt» blir mer upersonlig, men har andre fordeler som kan være viktige – det kan for eksempel skilles klarere fra forfatteren når det skrives om Per eller Kari, og leseren blir ikke så overrasket om det kommer frem opplysninger som Per eller Kari egentlig ikke kan vite – da er det fortelleren som trer fram og opplyser leseren. Kari går gjennom den mørke skogen, med nervene i helspenn. Hun har gått turen mange ganger tidligere, men ikke så sent. Klokken har passert to på natta, og hun er ustø på de høye stiletthælene. Per står under den store eika og venter. Han hører at skrittene kommer nærmere og nærmere – herregud, hun må være sørpe full tenker han. Det gjør ingenting. Han kikker på kniven en gang til.

Dersom det er «jeg» som går i den mørke skogen, så kan det være mer komplisert å kople inn Per. Da forventer vi som lesere at Kari – som er jeg i dette tilfelle – ser og opplever alt fra hennes perspektiv. Det kan løses ved at vi også følger Per, slik det gjøres i en del kriminalromaner, men fortelleren kan ikke ha et overordnet syn uten at det blir kunstig. «Jeg» hos Ambjørnsen heter Carl, har ei samboer som heter Siv og sammen passer de på en liten jente som Siv hadde før hun kom sammen med Carl. Han har noia, og livnærer seg som selger av hasjisj:

_{Men hasjisj – bare ordet! Det var noe mystisk, nesten mytisk ved det stoffet. Ok, det var jo en grønn bølge og hele styret, det er klart vi tenkte på bønda etterhvert. De gamle gutta som dreiv der nede i åker’n sin og kneip av skudd og pressa planter. Jo, vi tenkte mye på bønda. Hadde liksom en slags solidaritet med dem. Solidaritet! Enkelte gikk så langt som til å innbille seg at bønda nede i Afghanistan og Marokko gikk rundt med skallen full av kule vibb’er som de knadde inn i hasjen. Mange trur på den slags ennå. De har ikke titta under den tallerkenen de sitter og eter av. Jøss, så mye tull naive folk få plass til bare skallen er tjukk nok! Beinhard business er ordet, krig er ordet! De spenna som skifter eier opp i parken blir til våpen. Jeg gir faen, jeg innrømmer det, men det kunne være noe å tenke på for alle dem som som flyr rundt med milde flir, piecer i lommene og det brukne gevær på jakkeslagene. Våpen. Bomber og granater. I Marokko var det krig, ørkenkrig med tusener av rifler som tørsta etter nye skudd. Pakistan – krig der også, bare på en annen måte, mer kontrollert. Tyrkia – samme greia. Millioner av kurdere og andre undertrykte som trengte våpen mot fascist-spøkelset som vokste seg større og virkeligere for hver dag. Norske hasjrøykere har støtta frigjøringsbevegelser og opprørsgrupper over store deler av verden uten å vite det. Med mer spenn enn det ml-erne har kunne dra inn gjennom innsamlinger og medlemskollekter.}

_S109-111

Et langt sitat, men det er en av våre beste forfattere – så det håper jeg er greit. Det illustrerer en måte å bygge en karakter på. Vi vet mer om Carl når vi får innsikt i tankene hans, her er det en mann med et ærlig syn på tilværelsen. Han selger hasj for å livnære seg, har ingen illusjoner – men, han er alt for moralsk til å selge noe form for pulver, særlig heroin. For det dreper. Hasj gjør lykkelig, i det minste en periode etter at reven er slukket. Så kan noia sette inn, med renter. Det er ikke noe idealisering av hasj i denne boken, men fortelleren – Ambjørnsen – lar Carl snakke seg varm iblant om det håpløse i å gjøre hasj ulovlig mens man kan drikke seg ihjæl på brennevin helt lovlig:

_{Alkoholen er den gamle løgneren. Den gamle, aksepterte løgneren som gjør deg sterk, sterk, sterk – før den tvinger deg i kne. Løgneren som duller deg rundt i rosa skyer til du er moden for å plukkes, til du tidlig en bakrusmorra må høre villdyret brøle. Det venter deg ingen straff fra samfunnets side. Du må ta deg av bøddeljobben sjøl. Sånn er det. Du kan gjerne banke kona, du kan godt sparke etter ungen, men så lenge du ikke ligger i rennesteinen er du en bra fyr, en respektabel kar som er «glad i en dram». Men finn ikke på å svi en rev, for da er du er lovløst svin, et svin som fortjener bli angitt av venner, så smitten ikke sprer seg til IOGT [rusforebyggende organisasjon] og AKP. Sånn tenkte jeg den tidlige morran mens knallhasjen slo så svetten spruta og rommet dreide rundt, jeg sank og steig i samme åndedraget. Jeg var hissig, redd og aggressiv. Jeg var fortvila over eget alkoholkonsum, som var i ferd med å vokse meg opp over skuldra. Ja, jeg var forbanna. Men ikke blind. Jeg så jo sammenhengen. Jeg stilte i særklasse blant hasjrøykere fordi jeg var pusher. Og til en viss grad kunne man si jeg hadde valgt det sjøl. Alkoholvanene var en del av den prisen jeg måtte betale for å holde koken. Jeg hadde sett det hos andre, og jeg følte det sjøl. Skakk-kjørte nerver blir myke som melange når de smøres med whisky og øl.}

_s124

Ikke så fjernt fra debatten som pågår også i dag. Den siste revejakta kom ut i 1983, og skildrer en periode rett etter «hippietiden» mot slutten av 60-tallet og fram til 1979 – hvor denne vanskelige slutten kommer for et tospann som består av Carl og Robert. De har holdt sammen i tykt og tynt – til og med jobbet på fabrikk! For å tjene penger til å hamstre hasj, som de så kunne selge videre etter å ha gnidd av litt til egen røyking. Det er mulig å lære en del om markedet i denne boken, og det består av gamle hippier, skoleelever og studenter, forretningsfolk som har vært hippier og fortsatt vil røyke, kyniske pamper som styrer store deler av narkotrafikken og altså slike som Carl og Robert – som egentlig bare vil leve et greit liv uten å måtte jobbe 8-16 hver dag. Det klarer de lenge. Dramaet som utspiller seg skal jeg ikke gå i detaljer om, det kan minne om en krimroman også. Det deles ut sannheter i hytt og dyne, og det hender jeg er sterkt uenig med godeste Carl. Det får så være, det gjør det interessant. Det finnes galne personer, horer, overklassedamer med sprøyter i armen, advokater som er hyppe på en rev – og jakten på den siste reven blir innimellom heseblesende. Jeg kan nevne at det ble laget en film av denne boken i 2008, hvor: «Hovedrollene spilles av Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch». Den har jeg ikke sett, men Kristoffer Joner høres ut som et solid valg som Carl. Det er også en bok om livet; hva er det som gjør at Carl røyker hasj, drikker og er generelt deprimert? Han forfølges av en ubehagelig skygge, og jeg våger å ta med avslutningen:

_{I Norge er det vinter. Tjue grader kaldt, snø og dritt. Men jeg drar hjem nå. Det har ingen hensikt å fortsette på denne måten. Jeg veit ikke hva som gjorde det, men i natt, i min urolige søvn her på dekket, da snudde jeg meg. I drømme. Skyggen lå etter meg, tett bak. Jeg fikk en følelse av overgivelse, av at jeg ikke orka mer. At det fikk briste eller bære. Jeg snudde meg langsomt med bankende hjerte.}