In any case, since the political conception is shared by everyone while the reasonable doctrines are not, we must distinguish between a public basis of justification generally acceptable to citizens on fundamental political questions and the many nonpublic bases of justification belonging to the many comprehensive doctrines and acceptable only to those who affirm them.

^{(Rawls 1993: Political Liberalism)}

According to the value account of blame, blame is an essential mode of valuation, and I argued that it is blame’s constitutive connection to value that makes it good and right, for if we fail to blame when blame is appropriate (all things being equal), we fail to value what we ought to value.

^{(Franklin 2013, i antologien Blame – Its Nature and Normes)}

Hva er «blaming»?

Jeg har nå lest en hel del om «blaming» – i anførselstegn fordi det er et begrep som krever mange og omfattende forsøk på definisjon. Å definere et begrep er vanskelig, fordi det er om å gjøre å få med så mye som mulig samtidig som det ikke skal være så kronglete at ingen helt forstår hva som menes. Franklin skriver at «Blame is a puzzling phenomen», og reiser spørsmålet om det ikke ville være bedre å svare med tilgivelse og nåde – som kan minne om den kristne tanken, og de som Franklin henviser til i en fotnote: Martin Luther King Jr. og Gandhi (Watson 1987b). Franklin avviser at dette er noen god løsning, ettersom han ønsker å vise at det finnes klanderverdige personer og handlinger. Det er ikke helt det samme, fordi vi prøver vanligvis å skille mellom en handling som kan være klanderverdig i seg selv og den personen som utførte handlingen – alle kan utføre dårlige handlinger iblant, av uhell eller i selvforsvar. Nå er det slik at de tre som det tenkes på her, inkludert da Jesus, ikke nødvendigvis var nådige mot dem som ikke innordnet seg – de var først og fremst motstandere av å bruke vold, selv om det også kan diskuteres særlig i forhold til Gandhi. Gandhi aksepterte bruk av vold i selvforsvar og i forsvar av ens familie, noe jeg ikke skal gå inn på her: «I do believe that, where there is only a choice between cowardice and violence, I would advise violence». (Ghandhis egne ord – lenke)

I hovedsak mente nok alle tre at tilgivelse var bedre enn klander, men de hadde åpenbart sin etikk og moral som burde følges, og det er liten tvil om at de var normative i forhold til den. Gandhi var for eksempel tilhenger av Hinduismen mesteparten av livet, og dermed også kastesystemet i India – selv om han forsvarte de kasteløse, som var en gruppe helt på bunnen av samfunnet. Gandhi fikk aldri Nobels Fredspris på grunn av usikkerheten rundt hva han egentlig sto for: «Det er sant at han er den største personligheten blant kandidatene, mange gode ting kan sies om ham, men vi må også huske på at han ikke bare er en apostel for fred, han er først og fremst en patriot» (Begrunnelse – lenke) Alle karismatiske ledere blir utsatt for kritikk, kanskje særlig etter at de er døde. King fikk blant annet kritikk ett at FBI åpnet sine arkiver hvor de hadde avlyttet ham: «critics citing FBI surveillance files suggesting that King was an adulterous radical influenced by communists». Jesus er det også delte meninger om, og alle er ikke enige i den moralen som ble forkynt i Bergprekenen, blant annet sier Jesus: «Sett dere ikke imot den som gjør det onde mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.  Vil noen føre sak mot deg for å ta din kappe, så la ham også få ytterplagget!» (Matteus 5, 39-40) I dag vil nok de fleste protestere, og heller hevde sin rett som politiske borgere og medmennesker. Selv de kristne. At alle tre utførte mange gode gjerninger er hevet over tvil, men bildet er ofte mer komplekst enn det kan virke ved første øyekast. Alle tre bedrev klander – det vil si at de pekte på andre som ikke oppførte seg i henhold til normene, og ville gjerne at disse innordnet seg. Det var bare ikke helt de samme normene som gjaldt, så man måtte innordne seg hos den ene eller andre. Detaljene går jeg ikke inn på her.

Poenget er her at vi skal være forsiktige med å henvise til personer, religion eller andre autoriteter for å vise hva som er moralsk korrekt. Det blir raskt utdatert så lenge demokratiet utvikler seg – og filosofer som John Rawls har påvirkning. Rawls (1921-2002) er regnet som en av de mest innflytelsesrike, politiske, filosofer i det 20. århundre. Han regnes som liberal, og er derfor opptatt av at enkeltindividet må ha stor betydning- noe som ikke er like selvsagt i sosialistiske systemer. I et samfunn må borgerne selv forhandle seg frem til det som er moralsk riktig: «This is because, given the facto of reasonable pluralism, citizens cannot agree on any moral authority, whether a sacred text, or instituition. Nor do they agree about the order of moral values, or the dictates of what some regard as natural law” (s96) Hva er det da som gir grunnlag for blaming i et liberalt demokrati – som vi må gå ut fra har moralsk verdi i seg selv i vår tid. Sammen med menneskerettighetene, noe jeg fortsetter å pukke på. Kan vi bestemme selv hva som er viktig nok til at vi kan klandre andre mennesker? Filosofen Christopher Evan Franklin er professor i filosofi ved Marymount University, og har en klar forankring i det som kalles «analytisk filosofi» – mest utbredt i USA og England, men også på svært mange universiteter over hele verden. Hensikten ligger litt i begrepet, man ønsker å bruke rasjonell analyse for å finne frem til sannheter – i motsetning til blant annet «kontinental» filosofi uten at grensene er helt klare. Det som gjerne har skilt en del er metafysikk og språket – de analytiske har gjerne avvist metafysikk som spekulasjon og vil helst forske på språklige begreper ved hjelp av formal logikk. De kontinentale synes som regel at dette blir kaldt og følelsesløst – altså for «vitenskapelig». Grensene her er flytende, og jeg går ikke nærmere inn på det her.

Franklins forslag

Han starter med å gjengi et utdrag fra Dostojevskijs Brødrene Karamasov, som er grusomt og tilhører en del av Ivan Karamasov sitt grunnlag for å levere sitt eventuelle medlemskap i himmelen tilbake – selv om Gud eksisterer, så vil Ivan fornekte ham på grunnlag av all lidelsen som finnes i verden. Eksempelet er en historie om en godseier som lar hundene gå løs på en liten gutt mens moren ser på. Et utslag av ren grusomhet, som godseieren mener han er berettiget til fordi gutten forsøkte å stjele. Det er fattigdom mot den herskende elite, og ikke noe uvanlig i historiens løp. Det er ubegripelig for Ivan, og han gjør et tappert forsøk på å være ateist. Det er ikke enkelt, og Dostojevskij selv var langt fra noen ateist – han så på Jesus som den store frelseren – med grunnlag i den russisk-ortodokse lære. Han målbar forskjellige synspunkt i sine romaner, og Ivan sliter nok med noen av de samme kvalene som forfatteren – han blir gal til slutt. Det er med andre ord ikke tvil om at det foregår mye fælt i verden, og at det må fordømmes. Noe det normalt også blir gjort, unntatt da av de som utfører gjerningene eller av de som er enige – for eksempel er det flere russere som støtter invasjonen av Ukraina, selv om de da blir utstøtt av de forbund de er medlem av. Et eksempel er sjakkspilleren Karjakin, som vi alle ble så glad i da han spilte VM-kamper mot Carlsen: «Sergey Karjakin is found guilty of breach of article 2.2.10 of the FIDE Code of Ethics, and is sanctioned to a worldwide ban of six months from participating as a player in any FIDE rated chess competition, taking effect from the date of this decision, 21 March 2022”. (FIDE – lenke)

Det er ikke slik at gjerninger som regnes som umoralske ikke blir fordømt – de fleste tas vare på i rettssystemet eller av organisasjoner slik som med Karjakin. Det er ikke straffbart i seg selv å ha en mening om krigen mot Ukraina, men man kan støtes ut av det gode selskap om meningen er imot den allmenne moralske oppfatning. Vanligvis er det regnet som moralsk bra å støtte sitt eget moderland, og gå til krig dersom man er vernepliktig soldat. Det gjelder da ikke når ens eget land bryter folkeretten og invaderer et annet land. Det må sies å være en moralsk rangordning som trer i kraft. Slik det også er i eksempelet til Franklin – åpenbart vil det være vanskelig å finne noen som bifaller å straffe en liten gutt ved å sende på ham glefsende hunder som river ham i filler foran morens øyne. Det er ikke om slike hendelser striden står. I normale tilfeller vil denne godseieren bli dømt til livsvarig fengsel eller til døden der det er aktuelt – i romanen er historien ment å belegge Ivans argumentasjon om å frastøte seg Gud, i samtale med den kristne broren Aloysha. Franklin bruker historien til å si: «Nevertheless this case suggests some important facts that we must come to terms with when seeking to understand blame. First, not only is it fair sometimes to blame; sometimes it is also good.” (Franklin 2013) Derom hersker ingen tvil, er jeg fristet til å si. Åpenbart er ethvert samfunn preget av regler for hva som er god og dårlig oppførsel, og i moderne samfunn er svært mye av dette lovfestet. Spørsmålet er om vi skal dytte blaming i tillegg på de som har gjort noe umoralsk? Og spørsmålet er fortsatt hvilket moralsk system som skal benyttes dersom blaming gjøres på ulovfestet grunnlag. Om det skriver Franklin: «I will consider these points and questions, as much as possible, from a theory-neutral perspective. Thus I do not assume a Kantian, consequensialist, virtue ethical, or other theory”. (s209, fotnote) Han avviser altså alle teorier om moral, og vil være teori-nøytral. Hva tilsier da at det ikke blir gjort på subjektivistisk grunnlag? Han skriver noe senere om hvilke verdier som må beskyttes: «Thus, nothing I say turns on any of the specific values I identify. The reader is encouraged simply to replace any of the values on the list with the values she judges to be at the heart of morality”. (s216, footnote) Franklin lister opp en rekke verdier som er verdt å beskytte, og oppfordrer leseren til å erstatte disse med sine egne verdier. Franklin nevner «humans, nature and animals» som sine eksempler på hva som er verdt å beskytte moralsk. Det er ikke så vanskelig å være enig i det, men det er samtidig lite konkret og han overlater mye til den enkelte – vi kan selv bestemme hva vi mener er viktigst å beskytte, hva som er «at the heart of morality». (s216)

Dette strider mot en del prinsipper i rettslæren, hvor grunnlaget for straff nettopp er helt essensielt. Å åpne med et eksempel som helt klart er straffbart for å bruke det til å understreke at blaming kan være nødvendig, godt og viktig, er en retorikk som kan virke tvilsom. Ingen er uenige i at folk som lar hunder rive små gutter i stykker skal straffes, og det er langt utenfor å klandre personer på grunnlag av uskrevne regler grunnfestet i en moral som den enkelte i prinsippet kan velge selv, slik Franklin legger opp til: «“We must value objects of moral value, and so doing requires that we defend and protect them. What exactly are the objects at the heart of morality is a substantive, first-order, ethical question”. (s216) Han anerkjenner styrken i det å bli anklaget for umoralsk oppførsel, og har ikke noe imot at det gjøres offentlig: «The unpleasant side of blame is especially importent here as imposes a kind of sanction on the blameworthy agent, subjecting him to the unpleasentness of being the object of scorn or rebuke”. (s220) I strafferett er prinsippet om at straff skal gis for å avskrekke andre omstridt, men Franklin ser det som utelukkende positivt: «Moreover, publicly blaming the agent can serve to bring others to a recognition of the value of the object in question or sustain the belief of those who already recognize it as valuable”. (s220) Grunnlaget for dette er at blame består av en utvidelse: «From heron I will leave the qualifier ‘all things considered’ implicit.” (s208, fotnote) Det blir en teoretisk påstand slik jeg ser det, da det å «consider all things» er en krevende oppgave i praksis, men det er et fint ideal. Sjansen er større for å klare det i en rettssal enn i det kaotiske, praktiske livet de fleste av oss lever i. Tanken er god, men ganske urealistisk. Franklin ser ut til å ønske seg et samfunn hvor vi mennesker holdes i sjakk ved hjelp av offentlig kritikk og klander. Det er rett nok ikke så langt fra slik det fungerer i dag i sosiale medier, dels i aviser og på TV. Spørsmålet blir om det er slik vi ønsker å ha det – at mennesker blir satt i en offentlig gapestokk.

Tja. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal skape et bedre samfunn. Slik jeg forstår det, så åpner det for at alle kan klandre den de ønsker, basert på et system som Franklin kaller «the standards of value», som «specify both who is blameworthy and how to respond to the blameworthy agent», som da likevel er en del av den teorifrie gjennomgangen hans. Han mener å forbedre to andre teoretikere i denne tradisjonen som diskuterer «blame» i USA; Sher og Wallace, som begge tar feil på sentrale områder: «Wallace’s defense of blame fails, but, like Sher, offers us important insights». Det han selv mener er forbedringen, er at Franklin viser «that blame is essential to valuing what we ought to value». (s213) Hva betyr egentlig det? Han baserer seg dels på Strawson, og skriver: «It is blame in the reactive attitude sense that fuels our present inquiry”. (s211) Han vil vise at “blame (in the reactive attitude sense) is conseptually tied to a commitment to morality”, og videre at “blame is essential to an activity that is good or right”. (s213) Det er godt fordi de moralske verdiene er gode: «My focus in this paper, however, is with objects that give raise to moral values, and valuing these are not optional”. (s215) Det finnes da faste moralske prinsipper som alle må verdsette, men det sies lite om hvilke disse er. Totalt sett virker dette noe naivt på meg, vi er så forskjellige i dagens samfunn at det kan være vanskelig å enes om felles prinsipper for god moral. Franklin ser ut til å mene at disse prinsippene er så åpenlyse at ingen kan unngå å se dem med mindre de ønsker å være onde. Dette minner om Sokrates og Platon – de mente at ingen gjorde gjorde noe ondt med vitende og vilje, det var uvitenhet om hva som er det gode som førte til slike handlinger. På bunnen, eller innerst inne, er vi alle gode mennesker.

Det kan være mulig å være enig i prinsippene til Franklin; at vi bør beskytte det som vi mener er moralsk viktig å beskytte, og at ved å beskytte dette viser vi respekt for eventuelle personer eller annet som da er verdig at vi reagerer. Men, det sier lite. Noe minner om riddertiden, da æren til både jomfruer og koner var verdt å beskytte – noe få egentlig er uenige i, vi har ennå friskt i minne Will Smith sitt solide klask som nesten ødela karrieren hans fordi det å slå noen tross alt er en alt for sterk reaksjon i våre dager (dueller har vært forbudt lenge)- og grunnlaget for moralen er: «This is the heart of the value account of blame: blame is a required mode of valuation in response to free disevaluations». (s216) Franklin begrunner hvorfor vi bør klandre andre, men jeg synes han sier lite om hva denne klanderen skal være basert på, utover de litt vage prinsipper som ligger i «the value account of blame» og «the standards of value». Det indikeres at hver enkelt leser kan legge det vi selv mener er viktigst inn i dette, og da vil et pluralistisk samfunn raskt bli preget av skyttergraver og utstrakt «blaming» fordi vi engang er uenige om svært mye innen etikk og moral. Hva med Hijab? Hva med fri sex og barn utenfor ekteskap? (det siste er antagelig det vanligste nå i og med antall samboerskap og muligheten for enslige til å få barn), hva med abort? Hva med vindturbiner som ødelegger for den samiske befolkning (Fosen)? Hva med ramponering av kunstverk i navn av naturvern? Hva med vold for å redde jordkloden?: «Man kan bli så kreativ man vil. Om man bruker molotovcocktail eller fyrstikk er jeg ikke opptatt. Poenget er at Equinor driver med massedrap som er støttet av staten. Det må folk få kjempe mot, sa klimaaktivist Joachim Skahjem i Debatten Torsdag kveld.» (NRK – lenke)

Det er en stadig utvikling, og utfordringen er fortsatt mangfoldet og forskjellen på konservatisme og radikalisme. Hvem har den rette moral? Det er ikke enkelt å svare på. Jeg ser bare at Franklin grunngir at dersom vi mener å ha den rette moral, så kan og bør vi klandre for å beskytte de verdiene vi selv mener er moralsk verdifulle. I et liberalt demokrati vil det være en del felles verdier, men også mange forskjellige vurderinger. Rawls presenterer problemet slik:

A modern democratic society is characterized not simply by a pluralism of comprehensive religious, philosophical, and moral doctrines but by a pluralism of incompatible yet reasonable comprehensive doctrines. No one of these doctrines is affirmed by citizens generally. Nor should one expect that in the foreseeable future one of them, or some other reasonable doctrine, will ever be affirmed by all, or nearly all, citizens.

^{(Rawls 1993)}

Denne utfordringen tror jeg ikke at Franklin løser. Det er utfordringen med Gandhi, Jesus og King – doktrinene er ikke like og har forskjellig mål. I et liberalt demokrati skal i prinsippet alle typer doktriner anerkjennes så lenge de ikke skader andre mennesker. Det han muligens løser, er problemet som vi alle kan se: «Of course, a society may also contain unreasonable and irrational, and even mad, comprehensive doctrines. In their case the problem is to contain them so that they do not undermine the unity and justice of society”. (Rawls 1993) Det tilsvarer eksempelet fra Brødrene Karamasov, og øvrige åpenbart ”blameworthy” personer. Det er ikke problemet, utfordringen er hva det gjør med ytringsfrihet og trivsel i et demokratisk samfunn dersom alle skal kunne klandre fritt på grunnlag av hva de selv mener er viktigst. Rawls foreslår åpen diskusjon, og at enighet oppnås på sentrale områder. Det er nok mitt synspunkt også. Hovedspørsmålet er:

How is it possible that there may exist over time a stable and just society of free an equal citizens profoundly divided by reasonable though incompatible religious, philosophical, and moral doctrines?

Dette forsøker den politiske liberaler å svare på, og i dag er vi vel nær et liberalt demokrati i Norge. Å hengi oss til utstrakt klandring av andres meninger og handlinger tror jeg ikke vil hjelpe å sveise samfunnet sammen. Dog, på noen områder er det nødvendig, der er vi ikke uenige.

For eksempel Breivik. Det er ikke slike handlinger vi diskuterer. Det går utover eksempelet i Brødrene Karamasov i grusomhet. Det finnes svært få mennesker som ikke fordømmer det, og de som finnes er utenfor ethvert normalt samfunns moralske normer.