Selv om kunsten å moralisere kan være vanskelig å mestre, burde flere forsøke. For hvis vi slutter å bry oss om hverandre, om hvordan vi handler, lever og oppfører oss, så slutter vi i realiteten å leve moralske liv. Og da har vi tapt noe vesentlig ved det å være menneske.

^{(Gamlund 2021, 169)}

Then one evening as the sun was setting behind the forest and the shadows were creeping out over the pasture, a Wolf really did spring from the underbrush and fall upon the Sheep. In terror the Boy ran toward the village shouting «Wolf! Wolf!» But though the Villagers heard the cry, they did not run to help him as they had before. «He cannot fool us again,» they said. The Wolf killed a great many of the Boy’s sheep and then slipped away into the forest. Liars are not believed even when they speak the truth.

^{(https://www.read.gov/aesop/043.html)}

Hvorfor er det negativt ladet å moralisere? Det er et av de spørsmål Gamlund stiller i sin bok Kunsten å moralisere. Å finne svaret på det er ikke helt enkelt, kanskje var det bedre før. Moral er i ferd med å bli en privatsak, skriver Gamlund – og han foreslår at vi enten legger ny betydning i ordene: «En mulighet er å si at begrepene ‘moralisme’, ‘moralisering’ og ‘moralist’ forstås nøytralt og verken er bra eller dårlig i seg selv, men at de kan være begge deler avhengig av omstendighetene». (s 42) eller begynner å bruke begrepet «moralsk kritikk» i stedet. Alle er enige i at moralsk kritikk er nødvendig i et fungerende samfunn, men ikke i den biten av moralisme som er «i overkant fordømmende, detaljfokusert, invaderende, propaganderende eller på andre måter problematisk». (s38) Jeg skal ikke gå nærmere inn på det språkmessige, det er nok vanskelig å endre betydningen av ord og begreper som er innarbeidet, noe Wittgenstein også mente da han skrev: «I en stor klasse av tilfeller – men ikke i alle tilfeller – kan man forklare anvendelsen av ordet ‘betydning’ slik: Et ords betydning er dets anvendelse i språket». (Wittgenstein 2003, s37) Språket utvikler seg hele tiden, og gjenspeiler blant annet vår moral slik den er innenfor det språkspillet vi lever i – alternativt «livsverden» som vi er en del av. Det har vært forskjellige teorier og benevnelser omkring det at vi lever i et samfunn som kan være ganske lite iblant, og hvor vi i hovedsak lærer våre verdier. Tenk for eksempel på Jehovas Vitner, Pinsemenigheten eller de ganske lokale frikirker og bedehus vi har hatt i Norge – hver med sine egne moralske begreper og holdninger. Vi som står utenfor disse samfunnene, vil nødig bli belært om moral fra dem. Et annet kjent eksempel er Amish-folket i USA. Nå kan vi også tenke på enkelte «grønne» organisasjoner og grupper – Gretha Thunberg er internasjonal og hevder en moral som mange er enige i, men slett ikke alle støtter henne. Det finnes atskillig mer aggressive grupper, som også støtter bruk av vold. Woke-bevegelsen er også blitt en internasjonal størrelse, og i USA regnes det som et problem fordi: «Følgene blir ofte en massiv fordømmelse som spres på ulike digitale plattformer, også kjent som ‘den digitale gapestokken’». Nylig har vi hatt eksempler på at «sensivitetslesere» er blitt en ny gruppe, som bidrar til forslag om endring i nyutgivelser av klassikere – nå sist var det debatt om Roald Dahl sine bøker, særlig de som er rettet mot barn. Der måtte forlaget gi seg, og gi ut bøkene både i original form og i korrigert form. Presset kom fra flere hold, ikke minst fra anerkjente forfattere som tolket det som utidig sensur. (Lenke)

Jeg tok med en av de mest kjente fabler fra Æsop – det er om gutten som ropte ulv,ulv for mange ganger, og i noen versjoner ble spist selv sammen med alle sauene han passet fordi ingen reagerte når ulven virkelig kom. Slike oppbyggelige fabler, myter og historier har vært en del av både vestlig og østlig kultur i flere tusen år (Æsop levde omkring 600 f.vt). Så har vi fått bøker og historier som kanskje ikke er oppbyggelige på samme måte, som Roald Dahl sine nok er et eksempel på – dog er de elsket av barn over stort sett hele verden. Platon ville i sin stat kun ha det som var oppbyggelig, og forviste i hovedsak diktere og poeter fra sin idealstat, en stat som Karl Popper skrev om i The Open Society and its Enemies: «In spite of such arguments I believe that Plato’s political programme, far from being morally superior to totalitarianism, is fundamentally identical with it». (s 84) Det å få mennesker til å gå i takt, oppføre seg ordentlig og ikke lage unødig bråk har alltid vært et ønske blant de styrende makter og eliten i ethvert samfunn. Ingen ønsker opprør, og det gjelder å lage regler som unngår det. Blir reglene for strenge, så har historien vist at opprøret kommer uansett. Det er slik maktmisbruk menneskerettighetene skal motvirke, og det liberale demokratiet vi har blant annet i Norge. Det er små ting å klage på i vårt land dersom vi ser verden under ett, men selvsagt lever vi alle vårt eget liv og reagerer ut i fra det vi opplever som umoralsk eller urettferdig. Når går det for langt, og vet vi hvilke konsekvenser det kan få å være svært streng moralsk?

Moralisme

Her skal jeg bare se nærmere på Alfred Archer sin artikkel: «The problem with moralism», i lys av noen punkter nevnt ovenfor. Archer åpner med det som antagelig er de aller fleste sin grunn til å passe på at andre oppfører seg korrekt: «The moralistic person may well be motivated by a dedication to morality and a firm believe that she is helping to improve the behaviour of others». Det er med andre ord gode hensikter som ofte ligger til grunn, kanskje særlig gjelder det i sterkt religiøse samfunn – det kan få katastrofale konsekvenser i livet etter døden dersom ens datter, sønn, bror eller mor oppfører seg umoralsk. Det er en redningsaksjon som da foregår, på vegne av sjelens evige liv. Dette bør vi nok ikke undervurdere, og det har vært grobunn for mange bøker, filmer og annet – ikke minst har vår egen Henrik Ibsen skrevet verdensberømte teaterstykker om samfunn hvor religionen sto sterkt; det borgerlige samfunnet på 1800-tallet. Det har slått an mange plasser verden, og sier noe om at en god del er allment her. Det forstås også i Kina, hvor jeg har lest at Ibsen spilles ganske mye. Den moralske pekefinger er dermed å regne som universell, og har hatt et sterkt grep om mange samfunn i historien. Grepet er ikke like sterkt lenger, som også Gamlund skriver om: «Man bør så langt det er mulig avstå fra enhver innblanding i andres gjøren og laden. ‘Pass dine egne saker!’ eller ‘Ikke bland deg!’ synes å fange ganske godt det rådende idealet i vår tid». (s13-14) Jeg vet ikke om jeg er helt enig med Gamlund i dette, slik jeg ser det så er vi mennesker fortsatt opptatt av andres moral, og kommentere og reagerer på denne – både god og dårlig. Det er nok en større aversjon mot innblanding, kanskje særlig fra foreldre, enn tidligere – men, jeg tror ikke antallet mennesker som ønsker å moralisere er noe særlig lavere enn før, og i spesielle miljøer er det fortsatt stuerent. Ikke bare i enkelte innvandrermiljøer, men også i mange små grupper og samfunn som tidligere nevnt. Den generelle holdning, i det norske samfunn, er nok at vi i større grad skal la folk få leve sine liv i fred, men jeg ser det slik at det mer er snakk om en ideal-holdning og ikke nødvendigvis noe vi følger. Jeg tar ikke opp her det pluralistiske samfunn som på sett og vis er et ideal nå – jfr. mangfold som politisk korrekt – og hvor vanskelig det kan se ut i praksis mange ganger.

Hvilke normer for rett og galt er det så vi skal reagere på vegne av? Våre egne? Det norske samfunnets moral? Eller en universell moral som gjelder for alle til alle tider? (jfr George Sher). Archer skriver: «I will argue that a disposition to engage in inappropriate moral criticism is a core part of moralism”. (s343) Det er altså snakk om å føle trang til å reagere med upassende kritikk, noe som kan skje dersom man reagerer på grunnlag av en moral som langt i fra alle deler. Det er vår egen moral som får oss til å reagere negativt, og den kan være temmelig snever. Poenget til Archer er at slik moralisme «serves to undermine the function of legitimate moral criticism». Her tror jeg nok Gamlund og Archer er noenlunde enige i prinsippet, og jeg skal ikke bruke tid på å finne eventuelle forskjeller mellom dem. Begge har flere eksempler på hva som må regnes som upassende moralsk kritikk, og begge er opptatt av at det er viktig å ha muligheten til å rette moralsk kritikk, eller «blaming» mot det som faktisk må regnes som upassende oppførsel. Archer skriver: «Blame is important on this view because it helps to raise awareness (either through protest, symbolism or a broader notion of communication) that a certain way of behaving is morally unacceptable”. Det er altså rett å klandre andre mennesker, og Gamlund fester rettigheten i ytrings- og tankefriheten som gjelder i våre moderne samfunn. Det som kan være utfordrende, er likevel å vite når det er riktig og når det er feil å gi moralsk kritikk. Det er forholdsvis enkelt når reglene er klare og skrevet ned, slik det er med rettsregler. Det er vanskeligere med uskrevne regler, og Archer trekker frem en sammenligning mellom rettsregler og moralske regler, som han tar fra Urmson, og skriver at det er risikabelt å gjøre regler så strenge at folk opplever dem som nær umulige å følge – det vil underminere reglene: «If Urmson is right then a moral system that demands too much will undermine its own goals by reducing general motivation to comply with moral requirements and lower the general level of moral behaviour». Det virker altså mot sin hensikt dersom reglene er for strenge. Det vil også virke mot sin hensikt å klandre mennesker som utfører noe som bare er «morally indifferent», hovedsakelig fordi det vil gjøre folk immune mot klander. Får man kritikk hele tiden, så preller det av som det berømte vannet på gåsa. Eller folk slutter å reagere som i fabelen om gutten som ropte ULV. Det er også negativt fordi folks muligheter «to pursue their projects, goals and desires without being subject to the moral censure of others will be greatly reduced”. Det kan nok argumenteres at slik klander av folks oppførsel vil stride i hvert fall mot intensjonen i menneskerettighetene om at mennesker skal kunne følge sine drømmer mest mulig uforstyrret. At noen er enstøinger og ellers ikke følger de normale høflighetsfraser i samfunnet gir ikke grunnlag for moralsk kritikk – man kan heve sitt øyebryn, men ellers bør folk få leve sitt liv i fred. Dersom et menneske har en gyldig unnskyldning for sin oppførsel, så må det også anerkjennes og vedkommende bør ikke klandres.

Det oppsummeres ved at «The problem with moralism then is that it erodes the power of our most important means of taking stand against morally unacceptable forms of behaviour”. Det er ikke vanskelig å være enig i det, men det kan virke uklart med alle forbehold hva som egentlig er korrekt og hva som ikke er korrekt når vi skal utøve moralsk korrigering. ALTSÅ – hvilket moralsk system skal være grunnlaget for klanderen? Kanskje er vi så indoktrinert i Norge, og kanskje er såpass mye felles når det kommer til moralske vurderinger at det handler om å korrigere atferd inn under et velfungerende samfunn. Archer er litt bekymret for kritikk i forhold til at hans syn «assumes an undemanding view of moral obligations». Han svarer med at det også kan fungere for strenge moralske systemer: «However, my argument can be accepted even with those who hold such a radical view, as blaming people for the non-performance of supererogatory acts was only one of the ways that I identified in which an inflated sense of the extent to which moral criticism is appropriate might manifest itself is appropriate”. (s348) Han henviser her til Singer, som har temmelig strenge moralske krav. Det kan dog sies at “we should not demand the same from others due to the negative responses of doing so”. (Singer 1972, p. 238). Det føles litt komplisert å få helt tak på hva Archer egentlig ønsker. Han er dels moderat, men viser altså til at argumentene hans er gyldige også i svært strenge moralske systemer. «Supererogatory acts» er handlinger som man ikke er forpliktet til. Å redde et barn som holder på å drukne skal vi alle forsøke vårt beste for å gjøre, men å reise som lege til konfliktfylte områder – som i «Leger uten grenser» – er ikke noe vi må gjøre. Det er en supererogatory handling- spørsmålet er om samfunnet, sosiale medier og andre forventer slike handlinger av oss og om vi kan klandres for å ikke utføre disse. Særlig innen klima- og miljødebatten kan slike forventninger oppstå – det kan være så enkelt som at mange mener at i dag er vi forpliktet til å ikke fly når vi skal reise. Det kan skape store problemer for mange, og de fleste ignorerer det. Er det lov? Det er en lang dialog som ikke tas videre her.

Archer avslutter med: «In order to protect morality we must be on guard against the moralists”. Det er en spennende setning, men det gir meg et bilde av et samfunn jeg er usikker på om jeg ønsker å leve i, hvor alle er på vakt mot alle. Archer er tvetydig slik jeg klarer å forstå ham – det skal ikke moraliseres, men samtidig er han bekymret for at han oppfattes som å være «for svak» i sine krav til moralske forpliktelser. Det er kanskje en konflikt mange av oss føler – vi ønsker et trygt samfunn, men samtidig frihet for flest mulig i samfunnet. Hva skal da tillates? Jeg er redd for at i et mangfoldig samfunn så er det også svært forskjellige moralske systemer. Enhver debatt i aviser, på TV og i sosiale medier synes å demonstrere det til fulle. Det kan være gode argumenter for å la moralen hvile, og la folk flest leve sine liv i fred.

Med mindre de plager andre.