Logikeren

Jeg har gjennom mange år vært oppmerksom på Arne Næss – helt siden jeg leste Ex.Phil på universitetet langt tilbake på tidlig nittitall. Han hadde skrevet en bok som etter hvert er blitt en sann klassiker: En del elementære logiske emner. Det sies om denne lille perlen av en bok:

Formålet med denne boka er å skjerpe leserens sans for bruken av språket som meddelelsesmiddel. Den delen av logikken som behandles, er ikke den tradisjonelle slutningslæren, men semantikk og debattlære. definisjonslære, beslutningsteknikk og saklighetslære. Ikke minst har saklighetslæren, slik den er fremstilt av professor Arne Næss, hatt innflytelse på norsk debattpraksis.

Dette skal jeg ikke gå grundig inn på, det er nok ikke alle som syns det er så spennende med logikk som Arne Næss – men, boken gir et bilde av hva denne filosofen var opptatt av. Han var glad i tenkning, på alle måter. En biografi som er skrevet om ham, har tittelen: Arne Næss – gjør det vondt å tenke?

Den boken, og særlig tittelen, har alltid fascinert meg. Den kom ut i 1992, og jeg leste den med stor interesse. Blant annet fordi det ga mening for meg, selve spørsmålet. Hva vil det si å tenke? Vi mennesker har hele dagen omløp i hodet, det planlegges, det kommuniseres, det ergres, det gledes og mange andre ting. Hele dagen skjer det noe, og i psykologien snakkes det om at vi har 60 000 tanker hver dag. Eller mer. Dette er i høy grad ubevisste tanker, eller automatiske tanker, eller tanker som er gjentagende. Sjelden er det helt nye tanker. Prøv å være bevisst en dag, eller for den del i en time, og registrer hva som går igjennom hodet ditt. Det er normalt mye. Vi sjekker mobilen, lurer på hva vi skal ha til middag, hva vi skal gjøre de neste 5 minuttene, en epost som må formuleres, noe kjæresten sa i går som du lurer på, noe en venninne, kollega eller venn sa, barna dine – hva skjer egentlig i livet deres?

Det aller meste av dette gjør ikke særlig vondt. Litt ubehagelig kan det være, eller flaut, noe er trist. Likevel, det er ikke dette Arne Næss mener når han spør om det «gjør vondt å tenke?» Eller svarer på det samme spørsmålet. Det er lett å få det inntrykk at Arne Næss liker å plage seg selv, han har tross alt brukt hele sitt yrkesaktive liv på tenkning. Det han først og fremst mener, er nok at det gjør vondt å utfordre sin egen tenkning. Vi går gjennom livet nesten på autostyring, og tenker egentlig ganske lite i den betydning Arne Næss legger i ordet. Det er som å kjøre bil, har du først lært det – og gjerne holdt på i 20 år eller mer – så er det lite som forstyrrer deg på en vanlig søndagstur. I hvert fall når det gjelder selve kjøringen, andre mennesker kan selvsagt komme forstyrrende inn – «Din IDIOT!!» sier vi vel iblant alle, noen inni oss, når en forbikjøring ser helt halsbrekkende gal ut.

Spinoza

En jøde fra 1600-tallet. Helten til Arne Næss. En kverulant. Han ble utstøtt fra det gode selskap, nærmest lyst i bann – bare i jødisk tradisjon. En liten bok om Spinoza: Det Frie Menneske, en innføring i Spinozas filosofi er den boken Arne Næss selv gjerne fremhever når han blir spurt om hva han er mest fornøyd med. Det er en forenkling av en av tidenes mest uforståelige filosofer; en som brukte matematikk for å snakke om følelser og livsglede.

At han var en kverulant, kommer nok frem i det følgende: 27. juli 1656 fikk den da 23 år gamle Baruch Spinoza melding fra det jødiske fellesskap i Amsterdam, en by familien hans hadde «flyktet til» fra Portugal – for å unngå å bli påtvunget kristendommen som hersket i Portugal. Amsterdam var på det tidspunktet (og vel også i dag) en liberal by. Meldingen sa klart at Spinoza fra og med dette tidspunkt «…skal lyses i bann (herem) og bli utstøtt fra Israels folk,…» Årsaken var «…de horrible kjetterier han begår og lærer fra seg, og de fryktelige handlinger han utfører…» En god del av dette hadde nok sin årsak i at Spinoza ikke anerkjente den Gud som jødene trodde på. Han utviklet sitt eget gudsbegrep, som han kalte for «Deus», som er et vanlig, latinsk ord for Gud. Å tenke selv, utvikle sin egen, personlige Gud – det er uhørt. Antagelig også i dag i mange kretser. På 1600-tallet var det likt med å være en ateist. En ikke-troende. Å snakke og skrive om dette gudsbegrepet ble oppfattet som blasfemi. En ateist som snakker om sin Gud.

At Spinoza på mange måter appellerte til Arne Næss er ikke vanskelig å forstå. Han kjente seg nok igjen i opprøret mot autoriteter, og ikke minst i det å utvikle egne tanker – og nesten sin egen Gud. Næss tenkte fritt om det meste, og det var ikke alltid populært da han også var professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. At han klatret opp på utsiden av Blindern for å komme til klasserommet var heller ikke helt verdig en professor. Mot slutten av livet, han døde i 2009, så tilbrakte han stadig mer tid i Naturen. Med stor forbokstav, fordi Naturen var levende på flere vis enn vi normalt tenker for Næss. På Tvergastein. Hallingskaret. Arne Næss beskrev det slik: “overveldende mektig, ruvende, solid, stabil, rolig innerst inne, selvrespekterende – egenskaper jeg selv gjerne skulle ha hatt, men stort sett aldri hadde.» Hytta på Ustaoset er den høyest beliggende hytta i Nord-Europa, 1505 meter over havet. Her klatret han mye, og dro ellers på klatreekspedisjoner over store deler av verden. For klatresporten i Norge har Næss hatt stor betydning; han innførte blant annet bolteklatringsmetoder i Norge, og besteg mange vanskelige topper.

Mye er hentet fra Spinoza når det gjelder tanker og følelser, men i aktivitet var Næss en helt annen person. Spinoza var en mer typisk intellektuell, som tilbrakte mesteparten av sin tid i hjemmets lune rede, eller i urbane strøk i Amsterdam. Han var lyst i bann, men likevel hadde han en god omgangskrets – ikke alle fulgte jødenes fellesskap. Det som kanskje er mest grunnleggende i forhold til Spinoza, er skillet mellom «aktivitet» og «aktivhet».

Livsfilosofi

Boken Livsfilosofi kom i 1998. Den ble svært populær, og havnet under mange juletrær. Det er en uvanlig bok fra en seriøs filosof, men for de som kjenner til og er blitt glad i Arne Næss – så er det på mange måter en helt naturlig bok. Den fokuserer på følelsene, og i god tradisjon drives det en analyse også her, denne gang av hvordan vi mennesker kan leve det best mulige liv.

Da er følelser helt sentralt. Gode følelser. Kjærlighet. Næss er ikke redd for de store ordene, han mener oppriktig av vi mennesker føler alt for lite, vi tar ikke hensyn til oss selv slik vi burde. Vi lever på «autopilot». Innledningen i første kapittel (Livet sett som et åpent landskap) sier mye:

Alt er tenkelig, alt kan skje. Fremtiden er så åpen at det er verken ønskelig eller mulig å lage seg en ferdigspikret livsfilosofi. Da vil vi stagnere. Filosofien begynner med undring og slutter med undring – dyp undring. Derfor bør vi betrakte livet og tilværelsen som en strøm. Og det er følelsene som setter et liv i bevegelse. Følelsene aktiverer deg underveis i livet og motiverer til handlinger og holdningsendringer.

Her kommer «aktivhet» inn. Det kan være å sitte dørgende stille, gjerne i naturen, men samtidig være «strålende engasjert som person». Du blir fylt av tanker og følelser, tar inn naturen og lever fullt ut – helt i det stille. Utenfra kan det se ut som du sover, eller later deg. Du synes ikke aktiv, men er faktisk mer aktiv enn du noen gang har vært. Aktivitet er noe annet; det er travelhet, fysisk utfoldelse, kanskje stress, mas.

Vi må lære å slappe av, nyte. Sier Arne. Vi må tenke, selv om det gjør vondt. Det gir økt «aktivhet», og dermed et bedre liv. Arne Næss var 85 år da han skrev sin Livsfilosofi, i samtale med Per Ingvar Haukeland. Hele livet hans er et eksempel på å holde seg ung, leke, bruke følelsene aktivt, bli glad – grunnleggende glad. Han skiller mellom den mer kortsiktige gladheten, eller forelskelsen, og den varige følelsen av å ha et inderlig godt liv. Basert på kjærlighet, enten det er til personer, logikk, filosofi, naturen eller noe helt annet.

Finn din vei, finn din interesse. Lev livet slik du selv ønsker.

Les gjerne Arne Næss sine bøker.