Marlin – et søskenbarn til sverdfisken.

Dette er en av de virkelig store novellene i moderne tid. Ja, det må nesten kalles en novelle – selv om den er på nesten 100 sider. Hemingway er kjent for sine noveller, kanskje mest blant kritikere og spesielt interesserte – men, det er alminnelig mening at nettopp i den sjangeren så var han aller best. En vandrehistorie (fordi opphavet er litt uklart), er at han en gang ble utfordret til å skrive en novelle på bare seks ord, som i tillegg kunne trekke frem tårene hos de sartere av oss. Resultatet ble:

For sale:

Baby shoes.

Never worn.

E. Hemingway

Sant eller ikke, denne historien forteller mye om det tette språket til Hemingway. Meninger ligger og ulmer mellom linjene, mellom ordene – og vi trekker gjerne frem det vi selv synes er riktig, det som treffer oss. Slik skal det også være i en god novelle. Den minner mer om et dikt enn en roman, selv om det i mange gode romaner også er store rom for tolkninger.

Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur. Det skjedde to år etter at Den gamle mannen og havet ble skrevet, i 1954 – etter sigende var denne teksten en av hovedgrunnene. I mange år før dette hadde han liten suksess – etter å ha skrevet flere kritikerroste bøker, så kom det en «tørkeperiode» – og mange mente han skrev denne for å vise at han enda kunne skrive som (nesten) ingen andre. Stilen hans er forsøkt kopiert, men ingen klarer å kapre det helt unike fortellertalentet han hadde. Han skapte nærmest et nytt språk.

Dramatisk nok skjøt han seg selv, med en dobbelløpet hagle – i sitt eget hjem. De siste årene var preget av depresjoner og høyt alkoholinntak. Det er lite som tyder på at denne mannen hadde et lykkelig liv, det var preget av flere dramatiske hendelser og turbulente forhold. Han giftet seg fire ganger, og fikk tre gutter. I det hele er det rimelig å anta at han var preget av store, og dype, følelser og et sinn som fulgte en berg- og dalbane gjennom livet. Høye topper, store fall – dype daler. Langsomt tilbake igjen til neste topp, og så «på´an igjen!». Til slutt ble det for mye. I 1961 var det slutt, selvvalgt. Han ble 61 år. Nesten 62.

Historien da?

Ja, hva handler «Den gamle mannen og havet» om? Sånn egentlig? Er det mulig å tolke den på flere måter? Hemingway selv programerklærte:

«There isn’t any symbolism,» he wrote to critic Bernard Berenson. «The sea is the sea. The old man is an old man … The sharks are all sharks no better and no worse. All the symbolism that people say is shit. What goes beyond is what you see beyond when you know.«

Hva skal vi tenke da? Når forfatteren selv er tydelig og klar på at det ikke handler om noe annet enn det vi faktisk leser?  Det er liten tvil om at denne historien er en av de mest tolkede tekster i historien av litterære tekster. De fleste av oss velger da å ikke tro på forfatteren selv, men tolker mer og mindre fritt inn det vi selv mener passer. Det er en, av flere ting, som interesserer meg: språket vårt er mangfoldig og innholdsrikt, kommunikasjon består av minimum avsender og mottaker, vi tolker alt vi leser og hører – hvor går grensene for når vi ikke lenger forstår hva avsender mente? I skjønnlitterære tekster er dette ekstra vanskelig selvsagt, og det vet forfattere også. Så vi må nok fortsette å lese og tolke. Som best vi kan.

Det handler om en gammel mann, et hav, en ung gutt og en kjempestor fisk – en Marlin. Den ligner på en sverdfisk, men blir blant annet enda større. I denne historien større enn båten til den gamle fiskeren: Santiago var hans navn. Han er nok død nå, om han noen gang levde annet enn i fantasien til Hemingway. Noen mener at modellen var hans fiskekamerat Gregorio Fuentes, som Hemingway var ute med mang en gang – for å fiske nettopp Marlins. Det er neppe sentralt å finne ut hvem karakterene ligner på, men litt moro er det alltid. Vi må gå ut i fra at alle forfattere i større og mindre grad henter inspirasjon og modeller fra eget liv. Hemingway var veldig glad i å fiske, og formidler mye av respekten for havet, fiskere og ikke minst fiskene selv som jeg tror mange opplever – det er ikke bare en ren utnyttelse av naturen for å få mat. Det ligger en tanke om kamp mot elementene, å fravriste fisken dens frihet på en mest mulig rettferdig måte. Vi snakker ikke her om det moderne industrifisket. Det er nærmere en edel kappestrid; mann mot fisk, mann mot det endeløse havet, mann mot elementene og naturen; her kulde, vind, sult, natt, haier og menneskets skrøpelighet som må overvinnes.

Santiago er en fattig mann. Han har hatt lange perioder tidligere uten å få fisk til å leve av. Når fortellingen starter, så er det 84 dager siden han hadde en fangst på havet. Gutten, som har vært med ham siden han var 5 år, får ikke lenger lov å dra ut med den gamle mannen. Det betyr ulykke, og slikt smitter. Salao, den verste form for ulykke som kan ramme noen har nå rammet den gamle mannen. Landsbyen blir en nærmest fremmed plass, alle viker unna – noen av de yngre fiskerne ler, mens de eldre er mer hensynsfulle og snakker om andre ting når de ser ham. Han er ensom, gutten er den eneste som tar seg av ham – fordi den gamle mannen var den som lærte ham å fiske. Lojalitet. Omsorg. En plass, tidlig i fortellingen, viser Hemingway mye av dette i en dialog:

“What do you have to eat?” the boy asked. 

“A pot of yellow rice with fish. Do you want some?” 

“No. I will eat at home. Do you want me to make the fire?” 

“No. I will make it later on. Or I may eat the rice cold.” 

“May I take the cast net?” 

“Of course.” 

There was no cast net and the boy remembered when they had sold it. But they went through this fiction every day. There was no pot of yellow rice and fish and the boy knew this too.

Dette er etter mitt syn nydelig. Det overdrives ikke, meisles ikke ut i det overtydelige, men vi forstår at dette handler om respekt og ærbødighet. Gutten vet. Han aksepterer. Respekterer.

Symboler

Inne i den spartanske hytten, som inneholder en seng, et bord, en stol og en plass å lage litt mat – så henger det to bilder. Et av «the Sacred Heart of Jesus», og et av «the Virgin of Cobre». Begge disse er katolske, og særlig det siste er representativt for Cuba – hvor denne historien foregår. Historien bak denne statuen, som er en variant av jomfru Maria, er dramatisk. Det er storm på havet, statuen finnes flytende i havet i helt tørr tilstand, den «rømmer» tre ganger fra det første kapellet den settes i – fordi den ønsker å være i Cobre, hvor cubanske slaver senere frigis. Der fortsetter den å stikke av, og en ung jente finner den oppe på et fjell, hvor det til slutt bygges en kirke – ved Sierra Maestra. Statuen ser slik ut:

The Cuban statue venerated measures about 16 inches tall; the head is made of baked clay covered with a polished coat of fine white powder. Her feet rest on a brilliant moon, while angels spread their golden wings on a silver cloud. The child Jesus raises his right hand as in a blessing, and in his left hand he holds a golden globe.

“The sacred heart of Jesus” er en av de mest kjente uttrykkene for kjærlighet til Jesus i den katolske kirke, det symboliserer: «longsuffering love and compassion of the heart of Christ towards humanity.»

Begge disse bildene er for å hedre og minnes Santiagos kone. Selve bildet av henne er for tungt å ha fremme, da blir han bare mer ensom – det er lagt i en hylle i et hjørne, under den ene, rene skjorten hans.

Utover i fortellingen er det mengder av symboler, jeg skal ikke her trekke frem så mange. Det er en del av leseopplevelsen å forsøke å finne frem til alle disse, og tenke over hva de betyr. Et alternativ til en krimroman. Hva symboliserer den enorme fisken? Havet selv? Santiagos drømmer om løver? Masten som han bærer opp til hytten? Haiene som kommer og tygger biter av den store fisken?

Det enkle er ofte det beste?

I det hele tatt er dette en fantastisk fortelling. Den er stappfull av ord, setninger, dialoger, symbolikk – og har rett og slett en spennende historie å fortelle. Den kan leses slik også. Det er vanskelig å legge den fra seg, i hvertfall må jeg vite hvordan det går til slutt.

Den som vil, kan trekke mye visdom ut av denne. Uansett blir du underholdt. Den handler i det enkleste om håp, viljestyrke, mot, samhold, nærhet, savn – og verdighet. Hvert ord, hver setning, hver dialog har en mening som forfatteren har brukt mye tid på. Den finpussen som ligger i å gjøre ferdig en fortelling er ofte grovt undervurdert av oss lesere som ikke skriver direkte for å gi ut noe, vi skriver mest for hobby og glede – og kan tillate oss å være enklere i form og innhold. Symboler, metaforer og andre språklige verktøy var Hemingway selv skeptisk til, men registrerte at de fleste gjerne vil tolke mange av ordene og store deler av handlingen som bilder på noe annet enn det som faktisk står. Det syns jeg vi som lesere kan tillate oss, det er nok det som har gjort at Den gamle mannen og havet helt klart er blitt en av de store klassikere i verdenslitteraturen. Den handler om svært mye, om livet ditt og mitt, om naturen.

Den handler også om Baseball. Den store helten til Santiago er «the Great DiMaggio».

Om havet sier Santiago:

He always thought of the sea as la mar which is what people call her in Spanish when they love her. Sometimes those who love her say bad things of her but they are always said as though she were a woman.

Han liker ikke den nye generasjonen, med sine motorbåter og fangstmetoder. De ser på havet som noe mannlig, noe som skal bekjempes, uten respekt. Santiago tenker:

…the old man always thought of her as feminine and as something that gave or withheld great favours, and if she did wild or wicked things it was because she could not help them.

Om den gamle mannen selv, sier fortelleren – Hemingway må vi tro:

Everything about him was old except his eyes and they were the same color as the sea and were cheerful and undefeated.

Helt bevisst tolker jeg ikke disse sitatene. I tråd med Hemingway, og fordi jeg har en grunnleggende tro på at hver leser oppfatter tekster (noveller, romaner, dikt spesielt) på sin helt unike måte. Slik skal det være, tekstene lever sitt eget liv når de er ferdige. Det beste er å lese teksten, få en opplevelse som er din helt og holdent – og ikke prøve å finne noen «sannhet» i teksten. I hvertfall ikke objektiv sannhet. Jeg har mine tanker om sitatene, og novellen. Du har dine. Det er helt toppers. Sånn skal det være.

GOD LESNING!