“Den mest storslåede roman, der nogensinde er skrevet.”

^{– Sigmund Freud}

“De to kapitler i femte bog om Ivans ‘oprør’ og Legenden om Storinkvisatoren når højder, der sjældent er blevet matchet og bestemt aldrig overgået.”

^{– Joseph Frank, Dostoevsky – The Mantle of the Prophet, 1871-1881}

Denne mannen. Jeg har skrevet om ham tidligere, det kan leses her: «Dostojevskij – den idiotiske Messias». Der er det mer utfyllende informasjon om Russland, Dostojevskijs liv og betydning. Her vil jeg bare skrive om noen ferske inntrykk fra det som kan regnes som hovedverket hans: Brødrene Karamasov. Denne boken oppsummerer mange av de tankene han jobbet med hele livet. Det er en grunn til at Jeppe drikker, og det er minst en grunn til at Dostojevskij skrev bøker. Han var russer, så drikking er obligatorisk. Selv om jeg vet ganske lite om hans vaner på det området. Personene i bøkene drikker vanligvis, men det finnes unntak. Da er de som regel tilknyttet et kloster, er prest eller lignende eksempler på den uplettede sjel. For sjel er sentralt. Kampen om sjelen. Illustrert i Bibelen på mange sett, ikke minst Syndefallet og Jobs bok.

Syndefallet krever stor «S» synes jeg. Det er den viktigste hendelsen i vår historiske eksistens. John Milton har skrevet en artig bok, eller et diktverk, om dette store fallet. Den heter Paradise lost, og jeg pløyde meg igjennom den for ganske kort tid siden. Det er ganske krevende; den er skrevet på vers og jeg leste den på engelsk – noe jeg nok ikke kan anbefale første gang (for de som er sprø nok til å lese den mer enn en gang). Milton bruker et gammelmodig engelsk, samtidig som han strekker grensene for språket så langt som overhodet mulig. Det er snirklete setninger, høyttravende og med mange ord som en normalt utrustet nordmann (undertegnede) har problemer med. Min engelsk er brukbar til husbruk, men kommer til kort i en del litterære verk. Særlig de fra omkring midten av forrige årtusen. I praksis er jeg stadig mindre opptatt av årstall, altså når det ble skrevet. Særlig disse verkene som handler om det uendelige. Det er en økende følelse at litteratur er tidløst når det gjelder de større spørsmålene i livene våre. Ja, det er viktig å trives. Det er viktig å følge med i tiden. Men, mange opplever at de mangler noe. Noe som er vanskelig å definere. Det er som å ha lyst på noe uten å vite hva det er, når vi leter etter smaken, prøver å huske hva det var vi spiste en gang som var sååå utrolig godt. Så tilfredsstillende.

For Eva var det et eple.

Slangen. Satan i forkledning, om vi skal tro på Milton. Det er en lang historie hvordan Lucifer, lysengelen, ble kastet ut av himmelen. Guds sønn sto for den bragden, etter at et enormt, ja – et himmelsk, slag sto mellom de engler som Lucifer lokket med seg og de gjenværende hærskarer ledet av erkeenglene Gabriel og Mikael. Gud sendte til slutt sin eneste sønn for å gjøre slutt på dette. Å Gud, var han mektig? Ja, på egen hånd sørget Guds sønn for å sende Satan og hans engler ned i helvetet. Der ble de værende lenge, helt til Satan hørte om denne nye verden Gud var i ferd med å skape – noe kalt «Earth», med levende vesener av alle slag. Spesielt et vesen interesserte Lucifer: «Man». Altså mennesket.

Or Woman. Som vel også er blitt mennesker, og ikke kun et syndig vedheng til mannen. Vi vet selvsagt fra Netflix at Lucifer rømte fra Helvetet. Det er nok basert på en sann historie, fordi denne djevelen lyktes med sin plan og karret seg til Eden, hvor Adam og Eva bodde i fred og fordragelighet. Uten tanker om ondskap. Eller lureri. De var evig fornøyde med livet. Intet kunne bli bedre. Det er litt uklart hvilket samliv de hadde, men hensikten var å befolke denne «Earth». Så de hadde noe sex da. Vil jeg tro. Det er opplyst mer om den saken etter Syndefallet. Da kom begjær inn i vårt fromme bilde. Eva ble lurt av en mannsperson i forkledning. Til å spise av «Kunnskapens tre». Alle prøvde å stoppe henne, men selvsagt ikke med makt. Englene og Gud samarbeidet for å advare disse nye menneskene om at det var noe syndig i hagen. Det var neppe lett å forstå, de visste ikke hva synd var. Så Eva lot seg overtale til å bryte et bud fra Gud. Her kan man stusse litt, hun visste det var ulovlig å spise eplet. At hun kom til å dø om hun gjorde det. Likevel – slangen snakket!, og sa han hadde spist eplet og levde nå på en mye bedre måte. Visste alt, og kunne både tenke og snakke. Et eple som utfører undre! Det må testes, selvsagt. Så Eva spiste, selv om hun hadde fått beskjed om at døden da ventet. Problemet var muligens at hun var veldig usikker på hva «død» egentlig var, hun var formet av et ribbein og pustet liv i som voksen kvinne. Uansett. Hun tygget, og traff senere Adam. Han tygget også. I solidaritet med Eva. Det ante ham at hun nå var fortapt, og hun var tross alt laget til ham. Han likte henne…noe som ble tydeligere etter inntaket av vitaminer. De ble oppmerksom på kroppene. Nok om det. Gud ble skuffet. Han forviste begge, samt slangen, fra Eden. Resten av historien kjenner vi.

Eller?

Dostojevskij var opptatt av historien videre. Han utforsket synden, straff, kjærlighet, drøm og virkelighet gjennom mange år. I Brødrene Karamasov, som jeg har lagt ved et bilde av her slik den så ut da den kom ut i Russland. Det skjedde i de Herrens år 1879-80 som en føljetong i et tidsskrift kalt Russkij vestnik. Slik ble mange bøker gitt ut på den tiden, i England gjorde Dickens det samme. Det preger bøkene, synes jeg, fordi forfatteren nok føler en viss trang til å gjenta episoder som leseren kanskje har glemt siden sist. Det gjør i hvertfall romanene lange, denne er i norsk oversettelse på 973 sider. Det tar litt tid å komme seg igjennom, men samtidig digger jeg språket til Dostojevskij, måten han henvender seg til leseren på, de forskjellige metaforene han bruker og kanskje aller mest humoren. Den er underfundig, mørk – men, også på «slapstick»-plan. Ting skjer med personene til Dostojevskij. De er sprø på hver sine menneskelige måter, og som alle russere er de filosofisk anlagt. Enten de tømmer dassen eller er fyrster. Det er lagdeling i samfunnet, og alle (som ikke er tjenere selv) har sine tjenere. Det tas opp på flere vis i romanen, ikke minst via en «Starets Zosima» (en ordning som var omstridt, han fungerte som en åndelig leder/far for mange litt på tvers av klosteret ellers) i et kloster som forteller sin historie fra den tid han var en syndig sjel. I ett tilfelle slo han sin tjener i ansiktet ganske umotivert, det var i hvertfall helt uten at tjeneren hadde gjort noe galt. Her er det refleksjoner rundt «har vi egentlig gjort oss fortjent til å ha tjenere?», «kan vi behandle disse som vi vil, som en eiendel?» og så videre. Russland var langt i fra noe drømmesamfunn på den tiden, sett spesielt fra de fattige sin side. Denne hendelsen endret livet til Zosima, som gikk i kloster etter at han også skjemmet seg ut (bevisst) i en duell dagen etter. Han tok sine synder alvorlig, og gjorde bot resten av livet.

Dostojevskij kjempet. For de fattige. Både i materiell og åndelig forstand. Det er fullt mulig å være rik åndelig sett, og fattig materielt. Det vil jeg nesten si fremstår som et ideal i Brødrene Karamasov.

Den ene broren ønsker å bli munk. Den andre studerer realfag ved universitet og den tredje gjør karriere i militæret. En stund. Etter hvert bryter alle tre sin vei i livet. De kretser rundt sin far, den muligens ravgale godseieren Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Han er dårlig likt av de fleste, lever livet på en måte som brenner lyset i begge ender og tar seg knapt av sine sønner. Særlig blir nok den eldste forsømt, som er et resultat av et tidligere ekteskap. Her er det mange intriger, som vanlig er hos Dostojevskij. Ingen er enten gode eller onde, men det finnes et slags mål hvor skalaen går fra nokså ond til faktisk veldig god. For de som er gode, slik som den yngste sønnen som ville bli munk, de er i all hovedsak bedre enn de aller fleste mennesker noensinne kan oppnå. De onde derimot. De er mer menneskelige. De gjør masse sprø ting, men sjelden er det helt kalkulerende. De er ikke som Satan selv, som planla å ødelegge for Gud ved å sende de nye menneskene inn i fortapelsen slik at han selv kunne herske på den nye «Earth».

Nei, de dreper i vanvare. De drikker og horer. Med en anstendig moral som gir konstant dårlig samvittighet. Den eldste broren, Dmitrij, står på mange måter i sentrum av begivenhetene. Det kretser rundt hans følelse av å bli forfordelt av faren – det minner om Vigdis Hjort sin Arv og miljø. Det er nok ikke noe direkte misbruk her, men følelsen til Dmitrij er nok den samme. Han er ikke like ekte som de to andre, han er eldst, han er på mange måter mindre intellektuell enn brødrene, mer direkte, handler i stedet for å tenke. Med skyhøy moral.

Det viser seg i grunnhistorien om 3 000 rubler som han har fått fra den damen som lenge var hans utkårede: Katerina. Hun forlover seg med broren Ivan, og sjalusi lurer mellom linjene. Hvem elsker hvem? Det er aldri lett å vite hos Dostojevskij. Han konkluderer og forklarer egentlig lite, på den måten at vi står igjen med en endelig sannhet. Nei, det går rundt og rundt, i sirkler som vekselvis treffer hverandre og går utenom. En time mener hun eller han dette, neste time noe helt annet. Den moral Dmitrij trøster seg med, er at selv om han tok seg en skikkelig hurramegrundt fest sammen med den andre viktige damen i historien: Grusjenka, så brukte han bare halvparten av de pengene han fikk av Katerina. Det var nemlig ikke hans penger han fikk, pengene skulle leveres videre til et familiemedlem som trengte penger. Resten tok han angivelig vare på i en lerretspose på brystet (dette blir senere sentralt, sant eller ikke?). Da kunne kan med stolthet si at han nok var en ynkelig synder, men noen TYV var han aldeles ikke – han ville jo levere tilbake 1 500 rubler til Katerina, og det ville han ikke gjort dersom han var en TYV. Problemet er bare at han aldri får seg til å levere disse tilbake, og ynkes dermed av sin elendige samvittighet. Han kan gjerne begå mord, men noen TYV er han ikke. De ordene blir sentrale. Det illustrerer også noe av det hjernespinnet Dostojevskij utsetter sine karakterer for. De graver på et vis i sitt indre for å finne retningen i livet.

Senere blir han anklaget for å ha drept sin far, godseieren, blant annet for å stjele nettopp 3 000 rubler fra ham. Penger som han uansett mente han hadde rett på, både fordi faren en periode glemte at han hadde fått denne sønnen (tjeneren måtte ta vare på ham) og fordi Dmitrij mente de andre brødrene hadde fått mer penger enn ham. Motiver for mord? Godseieren blir drept, det er sikkert.

Storinkvisitoren

Noen ord må skrives om denne lille «novellen» som er en viktig del av boken. Det er mellomste bror, Ivan, som forteller dette til sin yngste bror, Aljosja (han som ville bli munk). Angivelig noe han har skrevet selv i ledige stunder. Denne Ivan er på sett og vis en filosof, men har fokus på å hjelpe de fattige – med noe som minner om kommunisme. Det utbroderes lite rent politisk, her er det den menneskelige frelse og kirken på jord som er tema.

Historien er i korte trekk at selveste Messias, Jesus, kommer tilbake til jorden på 1600-tallet. Han gjør mirakler, vandrer rundt i Spania og får tilhengere som første gang. Det misliker Kirken (den katolske), som er midt i sine inkvisisjoner. Profeter er lite velkomne, selv om det i dette tilfellet er ekte vare. Jesus blir fengslet, og skal brennes på bålet. I fengselet kommer Storinkvisitoren på besøk til ham, og forklarer hvorfor Jesus måtte fengsles og brennes. Det er nemlig slik at Jesus har forspilt sin sjanse. Han forlot menneskeheten i år 0, og overlot oss til våre egen etikk og moral – det vil si at han ga oss fri vilje.

En generaltabbe!! Det er Storinkvisitorens oppriktige mening. Kirken (les da spesielt den katolske) har tatt over den jobben Jesus ikke ville gjøre, og gir menneskene den trygghet de trenger. Da Satan fristet Jesus i ørkenen, så tilbød han tre ting. Disse tre fristelsene er etter Storinkvisitorens (og Dostojevskijs, selv om forfatteren ikke må forveksles med denne representanten for den katolske kirke) de tre mest fundamentale spørsmål i hele vår historie:

Fylt av Den Hellige Ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan, og han ble av Ånden ført omkring i ørkenen. 2 I førti dager ble han fristet av djevelen. I disse dagene spiste han ikke noe, og da de var til ende, ble han sulten.

3 Da sa djevelen til ham: Er du Guds Sønn, da si til denne steinen at den skal bli til brød! 4 Jesus svarte ham: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.

5 Djevelen førte ham da opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. 6 Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikenes herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. 7 Om du bare ville falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. 8 Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.

9 Så førte han ham til Jerusalem og stilte ham på templets øverste hjørne. Og han sa til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! 10 For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg at de skal bevare deg, 11 og de skal bære deg på hendene for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. 12 Men Jesus svarte og sa til ham: Det er sagt: Du skal ikke friste Herren din Gud!

13 Da djevelen hadde fullført hele fristelsen, gikk han bort fra ham inntil en laglig tid.

^{Bibelen på nett}

I korte trekk så mener Storinkvisitoren at det eneste rette var å følge de fristelser Djevelen tilbød. Gjøre steiner til brød, ta makten over alle verdens riker og utføre under og mirakler. Storinkvisitoren mener Jesus med rette nektet å kaste seg fra templet, det ville ført til at han mistet troen på Gud samtidig som han tok skrittet fremover, og han ville blitt knust mot jorden. Det som er feil, er at menneskene egentlig ikke tror på Gud, vi tror på mirakler. Ingen andre mennesker kan stå imot slike fristelser, og ved å forlange at menneskeheten skulle fornekte undere og mirakler så sørget Jesus bare for en oppblomstring av kjettersk virksomhet, som trollmenn og hekser. Menneskene er svake, de vil ha guddommelige bevis for å tro. Den katolske kirke har rettet opp alle feilene fra i fjor, og leder nå menneskeheten ved hjelp av:

mirakelet, mysteriet og autoriteten.

Det er ikke mulig for Messias å komme en gang til og ødelegge den plan som nå fungerer. Hensikten er ikke ond, den katolske kirke vil redde de fattige, de mener bare at veien er utenom den frie vilje. Det var et mistak. Folket vil aldri kunne forstå. Vi mennesker ønsker å bli ledet, noen utvalgte må lide og lede. Det kan minne om andre systemer som har vært prøvd i historien – som den eneveldige hersker, men også slik kommunismen fungerte i praksis. Noen må lede flokken. Resten må følge. Som hyrden og saueflokken? Storinkvisitoren sier:

Jeg utdyper ikke her. Legenden om Storinkvisitoren, koplet med fortellingen til «Starets Zosima» og selve historiene til de tre brødrene, er en veldig diskusjon rundt synd, straff og hva som er rettferdig. Det var Dostojevskij sitt livsverk, og et spørsmål er hva som skal rettlede oss i en verden uten troen på Gud? Kan vi da oppføre oss anstendig, når vi har «lov til alt?»

Salighet

Hvem oppnår det? Underteksten i starten her er hentet fra en novelle av Dostojevskij: Hvite netter. Den handler om en drømmer som opplever et øyeblikks salighet da han får nær kontakt med en kvinne for første gang i sitt 26-årige liv. Gud, nei – ikke såå nært! Han har levd i ensomhet og møter henne som er forelsket i en annen som ser ut til å ha sveket henne. Det gir noen fine netter i håp og tro. Før hun skuffer drømmeren. Hun elsker ham som en venn, men stikker av med den utkårede da han likevel dukker opp. Drømmeren lever da egentlig lykkelig videre, fordi han kan tenke på dette salige øyeblikket resten av livet.

Noen mennesker nøyer seg med lite. I Brødrene Karamasov finnes det mange tragiske skikkelser. En av de er helt klart Smerdjakov, som er en uekte sønn av godseieren og lever som hans tjener. I det minste tror de fleste at godseieren hadde seg med en gal jente i byen, som ble gravid og fødte Smerdjakov før hun døde.

Hvem drepte godseier Fjodor Pavlovitsj Karamasov? Smerdjakov eller Dmitrij? Tja…

Det er et sentralt spørsmål for de kriminteresserte. Fordi det er også en krimbok. Samt mye annet. Antagelig er HVORFOR? minst like sentralt hos Dostojevskij.

Jeg avslutter med noen ord fra Store Norske Leksikon (SNL):

Avslutningsscenens tolv gutter omkring Aljosja er en nøkkel til romanens polyfone komposisjon. Omgitt av sine tolv læresvenner fremstår Aljosja her som en kristusfigur. Betydningen av dette blir klarere dersom vi knytter scenen sammen med romanens epilog, hvor Dostojevskij siterer Jesus ord i Joh 12.24: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.”

—————–

Ved sin polyfone komposisjon skapte Dostojevskij et betydningsskapende spill av likheter og kontraster som gir leseren nærmest ubegrenset forståelsesmuligheter. Derfor virker romanen like medrivende og provoserende i dag som den var da den kom. Med Brødrene Karamasov overskred Dostojevskij den russiske realisme vi kjenner fra Turgenev og Tolstoj og var med på å legge grunnlaget for den postrealistiske romankunsten.

^{SNL/brødrene_karamasov}

Verdt å lese.