Alicia Berenson was thirty-three years old when she killed her husband.

^{Side 1 i fortellingen}

Jeg er interessert i kriminallitteratur. Absolutt. Det er en vid sjanger, som inneholder en nær uendelig rekke av drap og lemlestelser. Samt skurker. Noen helter finner vi, selv om urovekkende mange av disse ser ut til å ha problemer med å holde seg på den smale sti. De er gjerne loslitte, smårare, drankere, pillemisbrukere, hasj, kokain eller sterkere stoffer. Nylig har jeg lest om igjen store deler av Sherlock Holmes, denne fascinerende «helten» med alle sin skavanker og særheter. Det vil jeg komme tilbake til andre plasser, det er tross alt en klassiker i vår kriminelle lesehistorikk. Poenget i denne omgang, er at Arthur Conan Doyle skrev om en mann som åpenbart var uhyre intelligent – og skadeskutt. Det kommer frem lite om historien hans fra barndommen og opp til voksen alder, det er små glimt av en bror og mulige tegn på at det neppe var en lykkelig tid. Personen Sherlock er bare lykkelig når han er dypt involvert i en spennende sak, hvor han får utnyttet alle sine evner og helst gi det lokale eller nasjonale politi en mental uppercut. Æren utad kan de få ha, men hjemme i godstolen med pipen i munnen og fiolinen under haken hoverer Sherlock gjerne over alle idiotene som finnes i verden. Det er mange. De fleste. En kvinne har imponert ham gjennom årene – den berømte Irene Adler. Hun utmanøvrerte ham. Det står det respekt av. Resten av kvinnene kan han fint klare seg uten, og advarer spesielt sterkt mot å gjøre noe så idiotisk som å gifte seg. Watson faller i den fellen som kjent. Når han kjeder seg, så doper han seg. Kokain er det vanlige, men også morfin brukes. Alle kjenner kjære Dr. Watson, som blir bekymret ganske tidlig:

” . . . for days on end he would lie upon the sofa in the sitting-room, hardly uttering a word or moving a muscle from morning to night. On these occasions I have noticed such a dreamy, vacant expression in his eyes, that I might have suspected him of being addicted to the use of some narcotic, had not the temperance and cleanliness of his whole life forbidden such a notion.”  

^{Sitat: A study in Scarlet (første historie med Sherlock)}

Han vet ikke om jorden er flat eller rund, kan ingenting om vanlig politikk, historie eller andre ting han aldri vil få bruk for. Hjernen er skapt slik at den fylles opp, og å fylle den med trivia er å ødelegge mulighetene til å bli ekspert på det som betyr noe for en som skal etterforske mord: Det er alt fra giftstoffer, aske fra sigarer og sigaretter, mønster på sko til dype, psykologiske studier i den menneskelige natur.

Den tause pasienten

I The silent patient (originaltittel) handler det i høyeste grad om den menneskelige natur. Psyken vår. De vi kan kalle hovedpersoner er den nevnte pasienten og det som blir hennes psychotherapist – her bruker jeg den engelske betegnelsen, blant annet fordi jeg har lest boken på engelsk. Det henger sammen med at jeg prøvde å låne den på biblioteket, men havnet da som nummer 43 i køen. Med ventetid estimert til samme antall måneder. Det virket lenge, jeg hadde lyst til å lese boken siden den er skrytt opp i skyene – beste oversatte bok, beste bok i fjor på det engelske markedet, nr. 1 i USA og England. Kritikere begeistret. Lesere begeistret. En drøm for enhver forfatter, og den godeste Michaelides er i tillegg debutant! Den er solgt i over en million eksemplarer! Så jeg fikk tak i den på engelsk, med god hjelp, og leste den raskt. Den er lettlest, det vil jeg si.

«My name is Theo Faber. I´m forty-two years old. And I became a psychotherapist because I was fucked up»

^{Sitat side 16}

Jeg går ikke inn på forskjeller her. Psykolog, psykiater, psykoterapeut osv. Det handler om vårt indre liv, og forfatteren har nok ikke prøvd å skrive en fullstendig historie over utviklingen når det gjelder behandling av psykiske lidelser. Han har en del sitater, blant annet fra Sigmund Freud (selvsagt):

«He that has eyes to see and ears to hear may convince himself that no mortal can keep a secret. If his lips are silent, he chatters with his fingertips; betrayal oozes out of him at every pore.»

«Unexpressed emotions will never die. They are buried alive, and will come forth later, in uglier ways.»

^{Sigmund Freud, Introductory Lectures on Psychoanalysis}

Det er to sitater som på hvert sitt vis setter en ramme rundt fortellingen. Det handler om hvordan livene våre kan bli ødelagt i barndommen, og at vi naturlig er rimelig ærlige av natur – slik at det å holde makabre hemmeligheter er en kunst svært få behersker. Begge deler stemmer bra for vår pasient i historien. Hun har opplevd en del ting i sin barndom, det preger henne i voksen alder. Det samme gjelder ham som gradvis blir like mye detektiv som psychotherapist. Han bryter regler, og det er mulig en del som jobber innen dette feltet vil reagere på metoder og kanskje også teorier. Det er mindre viktig, akkurat som slike bagateller er lite viktig i Sherloch Holmes. Bøkene skal ikke leses som troverdige kilder på alt mulig fra politiets etterforskning til den nyeste forskning på psykiske lidelser. Mange krimforfattere bruker hederlig mye tid på det vi på godt nynorsk kaller «research», og siden de ofte holder seg innen en sjanger så kan de mye om det de skriver om. Noen fasit skal vi dog ikke forvente. Det finnes en rekke sjangere innen kriminallitteratur (for eksempel politiromanen, spion- og agentromanen og thrilleren – en spesialvariant av den siste er det vi har i denne boken: psykologisk thriller): Sherlock representerer den klassiske skolen hvor hodet gjorde mesteparten av jobben, gjerne sammen med en god hjelper (Poirot er et annet eksempel).

Michaelides har nok hentet fra flere forfattere og sjangere, men er helt klart innen «thriller» segmentet. Vi får vite i første setning hvem som er morderen. Problemet er at hun blir helt taus. Hun har skutt mannen fem ganger i hodet mens han var bundet i en stol. Spørsmålet er HVORFOR?

Vi kan alle drømme om det iblant. Å skyte noen. Lemleste noen. Uten å innrømme det, selvsagt. Særlig ikke til den det gjelder. Svært få av oss utfører slike gjerninger. Heldigvis. Vi vil gjerne tro at de som utfører det er onde, eller at det finnes gode grunner for at de dreper. Her er det siste variant som gjelder, og grunnene ligger gjemt i hodet til Alicia.

Noe har hun røpet; rett etter drapet har hun malt et bilde som kalles «Alcestis». Det er hentet fra gresk mytologi:

Alcestis, in Greek legend, the beautiful daughter of Pelias, king of Iolcos. She is the heroine of the eponymous play by the dramatist Euripides (c. 484–406 bce). According to legend, the god Apollo helped Admetus, son of the king of Pherae, to harness a lion and a boar to a chariot in order to win Alcestis’s hand. When Apollo learned that Admetus had not long to live, he persuaded the Fates, the goddesses who determine human destiny, to prolong his life. The Fates imposed the condition that someone else die in Admetus’s stead, which Alcestis, a loyal wife, consented to do. The warrior Heracles rescued Alcestis by wrestling at her grave with Death.

^{https://www.britannica.com/topic/Alcestis-Greek-mythology}

Gleden ved krim er å finne ut selv hva som har skjedd, eller bli svært overrasket når løsningen på gåten trer frem. Det er lagt ut en del spor underveis, ikke minst gjennom at Alicia også skrev en dagbok før hun drepte mannen sin. Den får du som leser innblikk i underveis. Hun var maler, på vei til å bli berømt, og det ligger spor særlig i det siste maleriet hennes.

Historien er god, det er mange tanker om livet, psyken vår, forhold, kjærlighet og saktens behandling på institusjoner av de som er falt utenfor og stemplet «psykisk syke». Michaelidas har greske aner, og naturlig er bestyreren av institusjonen også gresk, samt at deler av mysteriet ligger i den greske mytologien. Michaelidas er utdannet i litteratur og innen film. Han har laget film tidligere: «The Devil You Know» (2013) og medvirket til «The Con is On» (2018), med blant annet Uma Thurman. Det merkes at han har annen utdannelse og erfaring enn det rent skriftlige, og det er nok noe å ta med seg for mange forfattere som ønsker å skrive medrivende bøker (i den forstand at leseren MÅ lese videre). Det såkalt NARRATIVE er utmerket utført i denne boken. Du vil bli overrasket!

Alt er kanskje ikke 100% troverdig, men som underholdning funker det som fjell. Jeg er dels enig med Tor Ulven ovenfor, en krimbok blir du ferdig med når gåten er løst. Tor Ulven blir man aldri ferdig med. Det er en forskjell på krim og skjønnlitteratur – i den siste starter ofte detektivarbeidet når boken er ferdiglest. Hva mente forfatteren egentlig med denne boken?

I krim forventer vi en løsning på gåten. Slutt er slutt. Det får du her. Dette er en krimbok, men med fine ambisjoner om å si noe viktig underveis. Jeg leste et intervju med forfatteren på Goodreads, og klipper ut en del angående prosessen med å skrive boken:

GR: How long does it take you to write a book?

AM: With The Silent Patient, it’s hard to tell, because I was writing other things at the same time: a screenplay and working on a movie. So it took me about two years, working every day.

GR: What is your writing process like? Do you try to hit a certain number of pages every day, for example?

AM: I don’t think in terms of pages or words. I try and do a chapter every day, which takes all day, really. I procrastinate, then I meditate, then I go to the gym, and then I begin. Usually I work about six hours nonstop—it takes me that long to write a chapter.

A lot of people have an idea that a book is done in one or two drafts. To me, it isn’t. And I think that’s where I went wrong previously as a writer—I let things go before they were ready. When I knew that I was going to write this, I thought, “OK, this book is gonna have one shot because no one’s going to read it twice. It’s got to be absolutely as good as I can make it.”

GR: How did you go about that process, of making it the best you could?

AM: It was a very laborious process. I spent about a year when the book was kind of done, printing it out, reading it, making notes, typing up the notes, and then doing the same thing all over again. It was terrifying because the notes weren’t getting fewer; they were just getting different. And I was sort of going crazy. After about a year, they subsided quite quickly until I printed it out and I had no corrections. And then I knew it was time to get an agent.

^{https://www.goodreads.com/author/show/17621440.Alex_Michaelidesl}

Der kan du følge forfatteren, lese hva han leser og mye annet. Underholdning er viktig. Dette er en krim verdt å lese. Et eksempel på hva du kan lære. Theo har oppsøkt sin gamle terapeut, Ruth – og snakker om manglende fyrverkeri i sitt ekteskap. Ruth sier da:

«About love. About how we often mistakes love for fireworks – for drama and dysfunction. But real love is very quiet, very still. It´s boring, if seen from a perspective of high drama. Love is deep and calm – and constant.»

^{Sitat: side 109}

God lesning!