sofaskribenten

Den russiske bjørnen

Russland. Et mektig rike. Et mektig folk. I boken Den Russiske Idé, skriver Nikolaj Berdjajev at «Nest etter jødene er russerne det folket som er mest preget av den messianske idé» – han mener da at det er en grunnleggende tro i det russiske folket. De er utvalgt, de skal gjøre en forskjell, de skal bringe sannheten til verden, de skal frelse oss alle. Russlands misjon var, og er kanskje enda i noen kretser, å «være bæreren og vokteren av den sanne kristendom, av ortodoksien. Dette var et religiøst kall».

Jeg har lest en del om Russland i det siste. Ikke så mye den konkrete historien, men hva de har tenkt gjennom tidene, hva de trodde på, hvordan kom de til å bli et av de rikene med den mest grusomme historien som tenkes kan? Lenin og Stalin. Kommunismen. Revolusjonen som skulle frigjøre folket i 1917. Den førte til de største massemord verden noensinne har sett, med mulig unntak for Kina. Under Stalin fikk vi begrepet «Den store terror»:

Alt i alt døde rundt to millioner sovjetborgere i løpet av 1930-tallet på grunn av politisk forfølgelse, enten ved at de ble henrettet eller ved at de døde av utmattelse eller sykdom i en av de mange tvangsarbeidsleirene i det store systemet av sovjetiske fangeleire, Gulag. Kilde: SNL

Dette skjedde lenge etter at Dostojevskij var død, han døde i 1881, men også han fikk oppleve på kropp og sjel hvordan et regime gjør sitt ytterste for å kneble sine motstandere: «I april 1849 ble Dostojevskij arrestert for deltagelse i den liberale Petrasjevskij-kretsen». Han ble dømt til døden, men benådet i siste øyeblikk – i stedet fikk han 4 år som tukthusfange og 4 år som straffesoldat. Dette kom til å prege ham, særlig forfatterskapet fikk på en vridd måte glede av disse årene – det vil si at vi lesere fikk lov å dykke ned i noen av historiens mest dyptpløyende romaner, som graver i den menneskelige sjel, dets åndelige utrustning, utforsker skyld og straff, gir oss verktøy til å takle tilværelsens uutholdelige letthet, som Milan Kundera skrev om.

Berdjajev var en åpenbar beundrer av Dostojevskij. Han satte ham opp mot Tolstoj, og mente helt klart at Dostojevskij var en skarpere tenker enn Tolstoj, en som ser revolusjonen pågå i mennesket, som er profetisk i sin kunst, og sier:

En dyplesning av Dostojevskij er alltid en begivenhet i livet, den brenner og svir, og sjelen får dermed en ny ilddåp.

Selvsagt høres dette dramatisk ut, og vi kan ikke alle føle det slik. Selv har jeg opplevd Dostojevskij på nytt i voksen alder, og leser stadig mer av ham. Det gir mer mening desto mer av livet du og jeg har erfart. Det krever en åpenhet for avgrunnene i menneskene, i oss selv, men det er sannelig også mye humor i bøkene hans. Det er en dyp åndelighet, en kristen åndelighet, som fokuserer på frihet. Det store spørsmålet for Dostojevskij er:

Hvordan kan mennesket bli fritt?

Da mener han i åndelig forstand først og fremst. Det vil si at vi må fri oss fra alle de sperrene som vi er så glade i. Det gjelder psykologisk, og i noen grad også hva vi tillater samfunnet rundt oss å gjøre med vår indre og ytre frihet. Dette behandles inngående i forfatterskapet, og særlig skyld er en nøkkelfaktor. Jeg kommer tilbake til nærmere beskrivelser, inntil videre kan det leses mer i to essay jeg har har skrevet:

Dostojevskij – den idiotiske Messias

Dostojevskij – Brødrene Karamasov

Jeg innbiller meg på ingen som helst måte å sitte med «sannheten» om Dostojevskij, men jeg er intenst fascinert av både livet hans og bøkene hans. Det er noe der som ikke eksisterer noen annen plass, som det gjerne er i de aller største forfatterskap. At han rager høyt er det ingen tvil om, det er nær sagt umulig å komme utenom Dostojevskij når man leser andre forfattere og hva de har vært inspirert av. Spesielt for Norge kan Hamsun nevnes som en stor beundrer.