Meningen med den siden jeg har kalt «språk og meninger», hvor Wittgenstein er brukt som en foregangsmann i forhold til å tolke og forstå språket vårt – altså en viktig del av hvordan vi kommuniserer med hverandre – er å trekke frem ord og uttrykk som brukes i vår dagligtale for å se på hvilken betydning disse har. Wittgenstein regnes som en av de mest kompliserte «filosofene» – i anførselstegn fordi han nok selv ville protestert på at han var filosof, tvert imot var han skeptisk til de aller fleste filosofer. Han regnet lenge med å ha løst alle utfordringer med filosofi (og logikk) med sin første bok Tractatus Logico-Philosophicus fra 1921. Senere ombestemte han seg, og skrev hovedverket Filosofiske undersøkelser i 1953. Da hadde han gjort mye annet, blant annet bodde han lange perioder i Norge. Det kan selvsagt kalles en særinteresse å være opptatt av ham og andre «språkfilosofer» (et begrep som egentlig må defineres), men henger naturlig sammen med at jeg både liker å skrive og at jeg er opptatt av retorikk.

Hva er retorikk?

Det er det heller ikke noe enkelt svar på. Det er egentlig det aller meste innen kommunikasjon, og startet i all hovedsak med Aristoteles for 2 400 år siden (ca). Han regnes som en av de mest sentrale filosofer vi har, ved siden av Platon – og da også Sokrates som er kjent hovedsakelig gjennom Platon sine skrifter. Jeg skal ikke ta opp dette nå, bare nevne at Aristoteles skrev boken Retorikk – hvor begrepene «Ethos», «Logos» og «Pathos» er sentrale for å kunne overtale andre mennesker. Særlig innen rettsvesenet og politikk var (og er) dette viktig, men også rituelle sammenhenger (festtaler, religion, begravelser osv) hadde (og har) store innslag av retorikk. Det blir brukt på forskjellig vis, og de aller fleste av oss er ganske flinke allerede fra barnsben av. Vi husker nok hvordan vi skulle overtale mor, og når det ikke nyttet så gikk vi til far med andre virkemidler og argumenter. Særlig tårer kan virke på noen, men ikke på alle – og det går inn under Pathos.

Det er ikke lørdag i dag, så du får ikke noe godteri selv om du gråter aldri så mye! er eksempel på dels Logos (det er ikke lørdag, og vi spiser bare godteri på lørdager) og Ethos (jeg vet dette best, jeg har som oppgave å ta vare på deg, det er ikke bra å spise godteri flere ganger i uken; «alle» fornuftige og ikke minst ernæringseksperter sier dette). Det vil si at vi enten har en autoritet som vi bruker – et navn som inngir tillit eller en stilling/rolle som inneholder makt (foreldre har normalt en viss makt over barna sine, men ikke nødvendigvis andre sine barn) – eller at vi bruker andre autoriteter som begrunnelse for våre egne argumenter.

I dag ser vi retorikk i aviser og på debatter hele tiden. Alt er ikke bra retorikk, og Aristoteles selv var svært kritisk til det han kalte for «Sofistene», en arv og mening han hadde til felles med Sokrates/Platon:

Sokrates og Platons negative vurdering av sofistene har i stor utstrekning preget ettertidens oppfatning av dem, og det er betegnende at en «sofist» i dagens dagligtale vanligvis forstås som en person som forsøker å villede andre ved hjelp av spissfindigheter og logiske feilslutninger. Den opprinnelige betydningen av ordet, før termen mer tvetydig ble brukt til å betegne denne gruppen, hadde snarere vært «vismann» eller «ekspert».

^{Sitat: SNL/sofist}

I dag bruker svært få ordet «Sofist», og det er vel slik at den alminnelige mening om retorikk er temmelig lik den som egentlig ligger på sofisme. Vi bruker ordet «retorikk» i dag om det som vi oppfatter som et forsøk på å pynte en tvilsom mening, eller til å lure oss:

«Det du sa der var veldig retorisk.»

Altså – det bør endres, og bli sagt på en annen måte. En mer fornuftig og saklig måte, og ikke retorisk. Aristoteles ville steilet av en slik tolkning. Han mente tvert imot at retorikk var nødvendig å kunne:

…retorikken (er) et godt hjelpemiddel når vi ikke har en vitenskap som kan gi oss eksakt kunnskap om et emne. Retorikkens oppgave er å få fram hva som ligger i en sak før vi tar stilling til den. Retorikken beskjeftiger seg med noe vi alle gjør, nemlig å argumentere eller forsøke å overbevise andre, sier Aristoteles. Platons rival, Isokrates, framhevet også retorikkens verdi for å kunne si og gjøre det situasjonen tilsier: ”Det er bedre å ha god peiling på nyttige ting, enn nøyaktig kunnskap om unyttige.”

^{Kilde: Apollon, professor Øyvind Andersen}

Aristoteles var på mange måter en skikkelig pedant, og ikke noen stor retoriker selv. Han analyserte, undersøkte alt mellom himmel og jord og endte som den største filosofen som noensinne har kikket opp mot stjernene – etter manges mening (det er retorisk, på en lettvint måte siden jeg ikke definerer hvem alle disse «mange» er). På en skikkelig, retorisk måte, så burde jeg tatt frem sitater, avhandlinger og andre skrifter om Aristoteles – utført helst av professorer, andre filosofer og folk med stor faglig og etisk tyngde (et eksempel kunne vært å ta frem Thomas Aquinas: «Thomas Aquinas var en italiensk teolog og filosof. Han var middelalderens mest berømte kirkelærer og den katolske kirkes klassiske dogmatiker. Thomas’ innsats som teolog og filosof er først og fremst knyttet til gjenoppdagelsen av Aristoteles på 1200-tallet.» Kilde: SNL)

Å ta frem andre autoriteter, og vise at de faktisk mente Aristoteles var og er den største og viktigste filosofen gjennom tidene, vil gi mine synspunkter økt Ethos. Det vil enkelt sagt bety økt troverdighet, mer tyngde kan man si…ens egen person, innstilling, måte å fremføre argumenter eller tale på, hvor flink du eller jeg er å skrive har også stor betydning – rettskrivning ser vi blir brukt til å svekke andres Ethos: du skriver som en full sjømann som har fått landlov etter tre år til sjøs – lær deg de meste elementære regler før du uttaler deg!! Andre tenker da at det kan være dysleksi, eller andre forhold, og overser skrivefeil. Å angripe en persons Ethos er vanlig, kanskje særlig innen politikk: Støre sniker på trikken! Grande overfaller 17-åring! MDG-Lan tar drosje!! Hva vet du om vitenskap egentlig? Hvorfor uttaler du deg om virus og klima, når du jobber som badevakt?? Du er idiot, og dessuten stokk dum!!! (som også kan være Pathos)

Logos er selve sammenhengen i argumentasjonen. Følger konklusjonen av de premissene som er brukt? For å finne ut om Aristoteles virkelig kan regnes som den viktigste filosofen som har levd, hvilke kriterier skal da legges til grunn? Enklere er det kanskje å finne ut hvem som er tidenes beste sjakkspiller eller langrennsløper? Uansett må det settes opp punkter som anses viktige, og de må vektes på forskjellig vis: betyr det mest med OL eller VM-gull? Hva med antall Verdenscup-seire? Har Magnus Carlsen den høyeste poengsummen som er målt innen sjakk? Har han vunnet nok VM-titler, sittet lenge nok som verdensmester? Har Aristoteles preget filosofien mer enn Platon? Mer enn Immanuel Kant? Descartes? På hvilke områder? Osv i det uendelige om man vil. Til slutt må det konkluderes. Kanskje er det nok til å overbevise andre? Alt trenger ikke være sant, i den strenge og vitenskapelige betydning, men det må være sannsynlig eller alminnelig antatt. Å si at alle mennesker er dødelige trenger lite beviser, mens å påstå at noen er udødelige trenger mer oppbygging av fakta.

Mange tyr til Pathos i dagens samfunn. Det ble gjort i antikken også, og er et egnet virkemiddel i mange situasjoner. En god del mennesker blir mer overbevist av følelsesmessige argumenter enn rent logiske: Vi må ta vare på naturen, tenk om vi ikke kan gå på ski i påsken lenger; kose oss sammen med appelsiner, kakao og hele familien samlet med ski på beina. Vi må verne om de gode, norske verdiene som vår mor, mormor, oldemor og forfedre har fulgt i alle år. Magnus Carlsen er grinete, sur når han ikke vinner – han fortjener ikke tittelen som tidenes beste! Vi tror ikke på Greta Thunberg, hun er en ung jypling som ikke har peiling på vitenskap. Nå må vi stå samlet, alle må være med på den nasjonale dugnaden. Jeg elsker deg, vil du gifte deg med meg?

Dette appellerer til hjertene våre, eller motsatt – vi får avsky mot noe eller noen.

Jeg tar med noen ekstra fakta (Logos og Ethos) fra artikkelen i Apollon som er lenket til ovenfor:

Trivielt Retorikk var ved middelalderens universiteter et av tre fag i grunnutdanningen. De to andre fagene var grammatikk og logikk. Dette begynnerstudiet ble kalt trivium, og derfra stammer begrepet ”trivielt”; dette var noe alle skulle beherske. Etter trivium gikk studentene videre til quadrivium som bestod av aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. Til sammen dannet trivium og quadrivium grunnlaget for videregående studier som filosofi og teologi.

Retorikkens deler Den klassiske retorikken består av fem deler som en taler må ta hensyn til for å oppnå et vellykket resultat: · Inventio: Finne og framstille argumentene som tjener saken. · Dispositio: Ordne talens deler. · Elocutio: Utarbeide språk og stil. · Memoria: Lære talen utenat. · Actio: Selve framførelsen ved stemmebruk, gester etc.

Jeg vil også ta med noen ord fra Jens E. Kjeldsen sin bok: Hva er retorikk, utgitt på Universitetsforlaget 2014 (annet opplag 2015):

Uten retorisk praksis ville det ikke eksistere samfunn. For samfunn skaper vi gjennom kommunikasjon. Vi kan ha bygninger og institusjoner, men uten retorikken har vi ikke noe samfunn.

^{Side 56}

Han tar igjen med noen ord fra den Isokrates (436-338 fvt) som er nevnt ovenfor, en retoriker som nøyde seg med å skrive da han ikke hadde den rette utrustning til å bli en god taler (han hadde blant annet en svak stemme, som var vanskelig når flere tusen skulle høre uten dagens tekniske hjelpemidler):

…{S]iden vi har evnen til å overtale hverandre og gjøre det klart for oss selv hva vi tenker og ønsker, ikke bare slipper vi å leve som dyr, men vi har også kunne sluttet oss sammen og grunnlegge byer; vi har fastsatt lover og oppfunnet kunst og håndverk. Det er bokstavelig talt ingenting av alt det vi har utrettet, som ikke taler (logos) har hjulpet oss til.

^{Side 56}

Det jeg vil gjøre fremover, er å undersøke hvordan retorikk blir brukt i dagens samfunn – hvordan vi overtaler og ikke overtaler hverandre til handlinger. Spesielt fokus vil jeg ha på forskjellige kriser, og håndteringen av disse. Det mener jeg blir stadig mer sentralt, akkurat nå er vi midt oppe i Corona-krisen. Det vil bli flere, og vi skal leve også etter slike kriser. Det er hovedgrunnen min til å studere retorikk: Å bidra på min måte til at alle får et best mulig liv i fremtiden. Realistisk, uten å henfalle til utopier eller dystopier. Det er sentralt i den akademiske retorikk å være kritisk til retoriske tale- og skrivemåter. Det høres muligens rart ut, men tanken er at retorikk brukes av alle – hvor noen er spesielt begavet i forhold til å overtale andre. Dette kan være populister, eller til og med diktatorer. Å følge med på hva som blir skrevet og sagt er en retorikers oppgave, samt å analysere det for å finne ut om det er holdbart eller bare luftig. Det siste ordet, «luftig», er et typisk ord som kan bli brukt på flere måter. Tenk selv på hvilke.

I’ll be back!