Ja, jeg er enig med Asgeir Tvedt – den godeste Jan har fortjent å sove etter en heseblesende nyhetsjakt som har foregått til lands, vanns, i bil, båt, moped og over store deler av verden. Særlig Thailand. I det landet har jeg selv vært i min ungdom, og forfatteren – Torkill Wiik – er nå bosatt på Koh Samui etter opplysninger på Booldbooks, som er et firma som i hovedsak hjelper Indieforfattere å gi ut bøker. I et intervju fra 10. september 2019 sier forfatteren selv:

– Selve prosessen som indie-forfatter er som navnet antyder; man står på egne ben. I ettertid ser jeg at det er mye jeg burde ha visst før jeg kastet meg ut i det. Det å ha sitt eget forlag, medfører mye jeg ikke hadde tenkt på. Jeg tenker på begredelige ting som regnskap, selvangivelse osv. Men det er selvsagt verdt det om jeg skulle selge tusen bøker. Det er summen jeg må ha for å få igjen pengene det kostet. Og med 32 solgte bøker så langt, er det neppe sannsynlig.

Kilde: Boldbooks.no – Tanker fra den andre siden av bokutgivelsen

Jeg har mottatt et leseeksemplar av forfatteren selv, og gir en vurdering av boken basert på at han ønsker det. Jeg ville nok ikke kommet over boken uten en ganske tilfeldig kontakt med forfatteren på Facebook. Det interesserer meg, jeg har selv planer om å gi ut en bok på eget forlag med tid og stunder… å bli rik av det er neppe sannsynlig, det er enormt mange bøker som blir gitt ut hvert eneste år, og oppmerksomhet er vanskelig å få. Uten oppmerksomhet blir det også få lesere, uten at det trenger å ha noen sammenheng med kvaliteten på bøkene. Utgangspunktet fører til at jeg er noe mer kritisk innstilt enn vanlig, ikke av uvilje – men fordi jeg gjerne vil gi en tilbakemelding som kan være til nytte.

Spenningen

Det er spenning i hauer og lass, både for leseren og for de som er med i boken. Dødpunkter er det ganske få av, og de fungerer som en pustepause når de kommer. Av og til lurer jeg på hvorfor disse pausene kommer, det virker ikke alltid som de har noe direkte sammenheng med handlingen for øvrig; ofte er det innsikt i enkelte personers liv og vandel vi får – ting de har opplevd, hvordan forholdet med kone eller kjæreste, barn, foreldre og andre i livet går. Det er interessant i noen tilfeller, mens i andre blir det en anelse slitsomt fordi detaljene hoper seg opp. Jeg som leser må forholde meg til svært mange personer etter hvert, og det er utfordrende å følge den røde tråden som ligger der mellom linjene – den bukter og vrir på seg, og det kan føles som jeg dras ut på lange omveier iblant. Da må jeg lete litt for å finne tilbake til tråden, føler jeg. Det er ikke nødvendigvis noe negativt, det er en del av de fleste krim- og spenningsromaner at vi som lesere lures ut på ville veier iblant, og at vi får innblikk i flere personers liv. Her vil jeg bare si at det nok kunne vært redusert uten at fortellingen/boken ville tapt noe på det. Et eksempel kan være en ganske lang fortelling om da han som er en av hovedpersonene – Dubiér – lurer en vanlig, klisjétype amerikaner som heter Donald Wright. Jeg skal være forsiktig med å gå i detaljer her, men vil si at den sekvensen er noen sider for lang for min smak. Det er egentlig utenfor komplottet ellers – men oppleves nok viktig for forfatteren for å forklare noe vesentlig både om denne Dubiér og legge noen praktiske rammer rundt fortellingen. Likevel, det er for langt og detaljert. Noen slike detaljerte beskrivelser trekker ned hos meg. Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan det burde vært, og det er heller ikke min jobb – og langt i fra min ambisjon å tro at jeg kunne gjort det bedre selv. Det ER mye vanskeligere å skrive godt og troverdig drivende enn det er å lese og dømme en bok…

Sett bort fra disse forklaringene og episodene – det er på ingen måte uinteressant å lese mange av disse – så er det fortettet spenning til siste slutt. Jeg skal nevne et par ting til:

Frempek – tilfeldigheter

Som leser kan jeg tåle det aller meste i et skapt univers – det er ikke slik at en bok skal skildre virkeligheten slik den fremstår for oss, den skal lage en fiksjon som vi trives i. Det betyr at mange ting som vi ville avskrevet i vår egen virkelighet godt kan være troverdig i en bok – og, IKKE MINST kan det være motsatt. I våre egne liv er det sjelden (jeg vil si aldri) skrevet noe manuskript. Alt som skjer i livene våre er prinsipielt tilfeldig. Når det skjer, så må vi nesten tro på det. Tro våre egne øyne, så og si. Vi opplever det i aviser når det har skjedd et drap – ingen forstår hvordan den snille, kjekke, kanskje litt forsiktige og sjenerte mannen, gutten eller en sjelden gang kvinnen kunne drepe noen. Aller minst noen i familien. Likevel skjer det. Vi vet også at noen, ja det er noen, vinner store summer i LOTTO. Vi vet at egentlig er det ikke mer usannsynlig at pumpen stopper på 300.00 når vi tanker bensin enn på for eksempel 314.53. Det virker bare slik, selv om vi aldri har opplevd noen av tallene tidligere og aldri vil oppleve akkurat de tallene igjen. I livet skjer det mye rart, kanskje treffer vi en person vi tenkte på for bare to dager siden selv om vi ikke har sett hun eller han på 25 år. Kan vi forklare slikt? Nei, jeg tror ikke det. Vi må godta at slikt skjer i livet.

Utordringen er når vi skal lese om forskjellige liv og hendelser. Innerst inne vet vi at alt er planlagt, men vi liker å få en opplevelse av at det som skjer kunne skjedd i virkeligheten – med mindre vi leser fantasy/science-fiction eller eventyr. Da godtar vi mye. Noen ganger leser vi surrealistiske tekster, og godtar da også at det som skjer er ulogisk. Eller bare fantastisk, uvirkelig – mange synes kanskje at hele situasjonen med Korona er surrealistisk. Hvem skulle på forhånd trodd at hele samfunnet stenges ned, bedrifter går konkurs og mange gamle har sittet helt ensomme og forlatt på sykehjem og andre plasser uten besøk av familien? At begravelser må foregå uten mennesker til stede? Ja, du forstår. Ingen kunne forutsett det, men det skjer likevel og vi lever midt oppi det. Å skrive en roman om en situasjon som minner om den vi har og har hatt ville fort blitt stemplet som surrealistisk, ulogisk, fantasy eller science-fiction. Neppe realisme.

Dette er en krim- og spenningsbok. Ikke ren krim, det er vel så mye spenning (som en underkategori). Muligens thriller. Det har sine sjangertrekk, og ingen forventer at James Bond skal være 100% realistisk, i hvertfall ikke de første 15 filmene eller så. Det bør ikke forventes her heller. Noen irriterer seg over at James Bond, som med 15 illsinte russere etter seg ender opp med å drepe alle mens han balanserer på et snøbrett, kjører motorsykkel på hustak eller styrer en 7000-hesters båt med en hånd på rattet og den andre rundt en velformet russisk skjønnhet, ikke får så mye som et hårstrå på feil plass.

Noe av den følelsen har jeg også i Dans med Djevelen. Mye går bra med våre helter, mange andre kreperer. Inkludert familie og venner. Også med skurkene går det overraskende bra noen ganger (de skades mer enn James Bond normalt gjør, kanskje med unntak av de siste filmene – men, de overlever utrolige situasjoner). Det er etter min oppfatning litt mange tilfeldigheter også i forhold til hva vi lesere gjerne aksepterer når det kommer til «oppdagelser» som blir gjort av de forskjellige personene. En ting er at jeg møter en person jeg ikke har sett på 25 år, en annen ting er om jeg tenkte på samme person for første gang for to dager siden – en tredje ting er om jeg ikke bare treffer denne personen en gang, men kanskje tre ganger i løpet av to uker helt tilfeldig. På et tidspunkt blir det nærmest overnaturlig.

Det kan jeg som leser godta. Jeg skjønner at mange ting her henger sammen, men det er litt vanskelig å se helt hvorfor det skulle henge sammen på den måten det gjør. Igjen, jeg vil nødig gå i detaljer. En start er det som står i omtalen av boken:

Brage Baardsen befinner seg midt ute i den bengalske bukten da han blir overrasket av en fryktelig storm. Natten etter plukker han opp en skipbrudden mann fra en flåte, uvitende om at
mannen er en ettersøkt seriemorder.

Samtidig kommer broren til Brage, Jan Baardsen, til Koh Samui for å etterforske en norsk forretningsmann som er involvert i underslag av bistandsmidler og narkotikatrafikk i det gylne triangel.

Brødrene blir involvert i et livsfarlig spill, mot mafiaen på den ene siden, og en psykopatisk seriemorder på den andre.

Sitat: Boldbooks

Det som skjer her er på en måte tilfeldig – samtidig er det elementer som ikke er tilfeldig: Jan kommer fordi Brage er på Koh Samui. Seriemorderen kommer også dit. Senere. Jeg sier ikke mer. Det er spennende, det er godt skrevet og man må være litt innstilt på «James Bond» for å nyte boken fullt og helt.

Jeg gir et sjeldent terningkast: 4

Med en strammere redigering på en del punkter kunne det blitt en femmer. Jeg leste den uten å kjede meg, og ble godt underholdt. Det er veldig mye kunnskap som blir demonstrert; om Thailand og mafiaen der, hvordan de ser på Faranger, om båter og båtlivet, det er åpenbart gjort mye research rundt mange emner, som våpen, narkotika, diamanter, psykopater og annet. Det er en debut, og imponerende ut i fra det.

Godt jobbet, jeg skal også lese bok nummer to fra Torkill Wiik: Lemlestet. Se side hos Boldbooks her: Boldbooks.no/Torkill-wiik

PS: det er enkelte skrivefeil iblant, som den våkne leser vil se. Det er i beskjedent omfang, og ikke spesielt plagsomt.