«Se, den ser helt forlatt ut!» Jeg snudde meg, forsiktig – ville nødig kjøre av veien nå når jeg endelig hadde kommet til Thailand sammen med Embla. Det ville vært dumt. Dummere enn mye annet jeg har gjort i livet. Det sier en del. Embla så ganske forblåst ut, det var en frisk bris her langs kysten. I tillegg kjørte jeg på thailandsk vis, de har nok trafikkregler i landet, men som regel virker det å ha en slags symbolsk betydning. Blir du ikke tatt for noe, så har du heller ikke gjort noe galt. Det er den generelle holdningen, sett fra synspunktet til en vanlig, regelstyrt nordmann som tror at det ligger politi bak hver en busk – klare til å hoppe frem straks en regel er brutt. Sånn er det ikke i Thailand, men for Guds skyld – å bli tatt for narkotika leste jeg om før vi reiste:

«Besittelse kan resultere i fengsel i livstid eller til og med dødsstraff i Thailand.» Vi leste mange nettsider før vi dro, nøye som vi er. Planlegging er sentralt. Normalt.

Ikke at vi driver med slikt. Neida. Det sier litt om at vi må være forsiktige likevel. Politi og andre statsansatte er korrupte, har vi fått vite. Embla er god på slikt, student i statsvitenskap som hun er. Straff interesserer henne intenst. Nesten skummelt. Det liker jeg. At hun engasjerer seg, bryr seg om verdens ondskap – vil at mennesker skal oppføre seg rettferdig mot hverandre. Det er en fin egenskap. Jeg tror det bunner i en komplisert barndom, hun snakker litt iblant, men jeg har ikke gravet dypt ned. Selv om jeg studerer psykologi. Livet skal leves, alle har sine mørke sider, opplevelser som er fortrengt, skjulte grunner til at vi velger å leve slik vi gjør. Alt skal ikke opp og frem. Det kan være farlig å leke for mye med skjulte traumer; opplevelser som har ført til angst. Jeg vet.

Embla smiler. Jada, det lyser opp dagen min. Det sier jeg også, sjarmør som jeg er. Nå tror jeg hun var glad for å stoppe, det tar på å holde seg fast bakpå en lett motorsykkel. Nesten gratis å leie. Full tank. Bare å kjøre. Hun er lys, nordisk. Jeg er så glad jeg traff henne. Seks måneder siden, det føles som et helt liv.

Stranden ligger ganske øde, men det er likevel uvanlig å finne en helt folketom strand – tross alt er det høysesong, og vi er turister på en plass som oversvømmes av turister hvert eneste år. Men, litt flaks kan vi ha. Det fortjener vi, vi valgte å reise etter tøffe eksamener før jul. Nå slapper vi av. Tankeløse. Dagene går uten planlegging, bare nytelse. Nytelse. Deilig.

Vi legger oss omtrent 100 meter fra vannlinjen, mellom noen steiner som gir litt ly mot vinden. Det er fullendt, et paradis på jord. Vi to, som i Edens hage – tenker jeg litt patetisk kanskje. Men. tankene er fri, og jeg elsker Embla.

Jeg kikker bort på henne, hun ligger på en liten flytemadrass rett ved siden av meg. Hun sover. Det var heftig i går, sov lite i natt – nå slapper vi av. Jeg myser, er på vei til å sovne. Er det noe som beveger seg? Jeg ser i det skarpe solskinnet, holder hånden over øynene – stiller inn. Ja, det er noe. Det ser ut som sanden beveger seg. Merkelig. Det rører på seg, jeg ser ned mot vannkanten – 100 meter, og nå beveger det seg nesten over alt. Hva er dette??

Jeg dunker i Embla – «du må våkne!» Hun glipper med øynene, ser bort på meg, og SKRIKER!!!