sofaskribenten

Jeg må selvsagt ha med Jens Bjørneboe som en av de viktigste forfatterne – kanskje ikke for verden, men i Norge var han sentral da han levde; myteomspunnet, foraktet, beundret, fryktet og elsket. Slik han også er i våre dager, bare mer i det skjulte. Ingen frykter pennen hans nå, den er død og begravet sammen med kroppen til Bjørneboe – tror jeg. Når det gjelder sjelen, så er det vanskelig å si hvor den befinner seg for tiden. Bjørneboe selv var på flere måter en troende mann, også religiøst – selv om sitatet jeg starter med fra Haiene vel sier ganske klart at den organiserte Kristendommen ikke var blant favorittene. I Haiene dukker det opp flere alternativer, det skal jeg komme inn på etter hvert. Først siterer jeg litt fra et tidligere essay om boken Før hanen galer (hans debutroman fra 1952) – det kan leses på følgende lenke: Jens Bjørneboe – Før hanen galer:

Forfatteren kan glede seg over at boken ikke er avgått ved døden efter 16 år. Dessverre: på mange måter er boken blitt mer aktuell i dag, enn den gang jeg påbegynte arbeidet. Den politiske utvikling i verden er ikke blitt som man før 1950 kunne tillatt seg å håpe. (Etterord fra nyutgivelse i 1968).

 

Det er altså en bok som han på mange måter ser på som tidløs, selv om den handler om en konkret hendelse i verdenshistorien (eksperimenter på mennesker i en tysk konsentrasjonsleir). Den handler mest om hvordan vi mennesker klarer å lage vår egen virkelighet, og leve inni en boble som gir fullstendig mening for oss selv og alle som er innenfor boblen. Desto lenger ut av denne boblen, desto mer uforståelig er verden og menneskene. Det er en grunn til at Dr. Scholz, som er lederen for den flotte, nye verdensordning når det gjelder praktisk utførelse, kan si:

«Ja, min venn – det tør De!» Dr. Scholz ventet en stund, før han fortsatte. «Det blir først og fremst: Imbecile, schizofrene, sinnsyke i det hele tatt og dernest vanskapte og krøplinger og uhelbredelig syke som er arbeidsudyktige. I det hele tatt kommer vi til å fjerne mindreverdig og overflødig menneskemateriale. En del krigsinvalider kommer vi dessverre til å behandle på samme måte, samt to store befolkningsgrupper: jødene og sigøynerne. Det er det hele.»

Den første boken Før hanen galer og den siste Haiene er med andre ord omtrent like oppmuntrende på vegne av hva vi mennesker er i stand til. I 1976 tok Bjørneboe sitt eget liv, og det er mye som tyder på at livet hans var tragisk. Han brydde seg om verdens elendighet, om de svakeste blant oss. Jeg skriver om Bjørneboe fordi jeg føler med ham. Han var opptatt av religion, med ondskapen som et evig bakteppe. Hva er det som leder oss ut i det onde? Kan verden reddes? Før hanen galer spiller nok på Jesus sine ord til Peter:

Matteus 26
…33Da svarte Peter og sa til ham: Om alle tar anstøt av dig, så vil jeg aldri ta anstøt. 34Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg dig: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte mig tre ganger. 35Peter sa til ham: Om jeg så skal dø med dig, vil jeg ikke fornekte dig. Det samme sa alle disiplene. 

Vi vet hvordan det gikk. Peter fornektet Jesus, og den katolske kirke ble bygget på Peter sin grav. Hvorfor det? Det finnes en del teorier om årsaken til fornektelsen, men samtidig er det slik at Peter var utpekt av Jesus til å lede apostlene og senere ha en viktig rolle i himlenes rike:

Herren sa til ham de ord vi kan lese på innsiden av kuppelen i Peterskirken: Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam, et tibi dabo claves regni coelorum. «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke (…) Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike.» Kristus overga ham makten til å «binde og løse», som senere ble utvidet til de andre apostlene (Matt 16,16-19 og 18,18).

 

Etter katolsk tro ble han med dette innsatt som den første pave.

Peter var apostlenes leder. Det nye Testamente gir fyldig dokumentasjon for hans unike stilling blant apostlene. Etter Kristi oppstandelse var Peter den første av apostlene han viste seg for, og han gjentok Peters ansvar og oppgave: «Vokt mine lam! Vokt mine får!» (Joh 21,15-19). […]

Tradisjonen peker ut et sted under Peterskirkens alter ved foten av Vatikanhøyden som Peters grav. Pius XII tok initiativ til omfattende utgravninger under Peterskirken mellom 1939 og 1949, hvor blant annet Peters grav ble funnet. Professor Margherita Guarducci, ekspert i latinsk og gresk epigrafikk, fortsatte undersøkelsene og fant blant annet en inskripsjon som hun tydet som: «Peter er her inne». Undersøkelsene av knokkelrestene viser at de stammer fra en mann på mellom 60 og 70 år, som må være død i det første århundret. Som en følge av professor Guarduccis undersøkelser og konklusjon meddelte pave Paul VI i juni 1968 offisielt: «St. Peters jordiske rester er blitt identifisert på en måte som vi anser for overbevisende».

Etter tradisjonen skal pave Kletus skal ha bygd et lite kapell over Peters grav, men det er mer sannsynligvis at det ble gjort av pave Anicetus.

Kilde: Den Katolske Kirke

Jeg kommer til å grave mer, skrive mer, tenke mer om Jens Bjørneboe. Dette er starten på en side om ham, for å vise at jeg setter også ham høyt på den lille klisjeen «den litterære himmel.»

Når det gjelder hva Bjørneboe selv trodde på, så er det både komplisert og enkelt. Vi vet at han i store deler av livet var involvert med de som hadde Rudolf Steiner som en slags ledestjerne. Antroposofien kalles det gjerne, og Bjørneboe var lenge med i Antroposofisk Selskap, avdeling Oslo. Rudolf Steiner var en som så hva som er sant til alle tider, og Bjørneboe tillegger i hvertfall hovedpersonen i Haiene den samme evnen:

Nei. Alt hos meg har vært avveiet og våkent – på tankeplanet. Alt har vært fullt bevisst. Når det gjelder stjernene, nordlyset, havet, rensdyrene, hvalene, fiskene, stormen – hele min barndoms verden -; jeg følte aldri åndene, jeg så dem, fordi alt som lever, er av ånd. Det gikk mange år før jeg forsto at min hjerne var anderledes laget enn andre mennesker på denne måten. Den var ikke bedre, men anderledes. Dette har fulgt meg hele mitt liv – og det dreier seg altså ikke om følelser, anelser eller «tro», – det dreier seg for meg om erfaring. 

[…] Det er altså en tankemessig erfaring, ikke av tynne, abstrakte tanker, men av levende tanke, av ånd.

Bjørneboe skriver mer om dette i et brev fra 1973, hvor han forteller om sine egne erfaringer. Jeg siterer et langt utsnitt, hentet fra Kaj Skagen sin bok Jens Bjørneboe – Om seg selv:

[…] Jeg håper du ikke tror jeg er gal, når jeg forteller følgende: De siste ukene har jeg befunnet meg i en tilstand jeg ikke har kjent før. Det er en intens sansning av en enorm, allesteds nærværende, alt opprettholdende åndelig kraft. Den er tilstede i et gresstrå og den bærer stjernesystemene. Hånd i hånd med dette går erfaringen av den samme åndelige kraft inne i mitt eget bevisste centrum, inne i mitt dypeste, tidligere ubevisste jeg. Hele kosmos er fylt av levende ånd. Det har ikke det aller ringeste med følelser eller ekstase å gjøre, – det er en erfaring av absolutt ro og klarhet. Det føles som en oppvåkning, til en urokkelig sikkerhet om en åndelig verden. Det er en åndsbevissthet som det ikke riktig går an å skrive i avisene om, men den kommer til å prege hele min fremtidige produksjon som forfatter. (side 185)

Dette var etter at han hadde brukt til sammen 24 år på å skrive om «det ondes problem», et begrep som er blitt en klisjé – men, som likevel aldri går av moten så og si. Ondskap eksisterer, enten det er mennesker som i sin uvitenhet utfører det eller det er en makt som står bak. Bjørneboe skriver videre i dette brevet:

Dvs.: i 24 år har jeg fylt meg selv sjelelig med verdenshistoriens verste åpenbaringer av det onde. Det har vært 24 års fotvandring gjennom helvete. Nå er jobben gjort, og jeg er en fri mann igjen. Jeg har sett Satan med egne øyne i disse lange årene, og nå ser jeg den kraft som opprettholder det hele – som gjennomtrenger solsystemet og mitt eget indre, – og som fyller både det enkelte menneskeliv og hele menneskehetens historie med mening. – Hvert enkelt menneske skal møte seg selv, dvs. sin egen innerste åndelige kjerne og jeg. Menneskeheten skal gjennom samme prosess, frem til en måte å bebo denne planeten på, som vil muliggjøre et virkelig åndsliv.

Veien dit – til målet – blir lengre og blodigere enn vi liker å tenke på. Jeg er klar over at dette er en temmelig kortfattet kosmologi, men jeg kommer til å bruke de næste 21 årene til å gå nærmere inn på saken. […] (6. oktober 1973) (side 185).

Mindre enn tre år senere døde han ved egen hjelp. Bjørneboe blir dermed stående som opprøreren, dikteren som stormet barrikadene for å frigjøre enkeltmennesket. Den åndelige dimensjon gjensto å utvikle i mer detalj. Han skrev om forfatterens utfordringer:

Hans arbeide er nu blitt så konkret, så vanskelig og så hårdt, at det bare kan sammenlignes med å hugge sten. På dette stadium er det en barnelek, en selskapsfornøyelse, å skrive en klassisk sonett, eller en én-akter, eller en novelle, – sammenlignet med å skrive en side ren, fortellende prosa. Hvert ord, hvert komma er et problem: tjener det helheten, eller motarbeider det helheten? Det kan være riktig å skrive én setning om en bestemt ting. Av og til er det viktig å være helt knapp, av og til må man være mer utførlig. Et skuespill, en novelle, et dikt kan overskues, men intet menneske i verden kan overskue en roman på tre eller kanskje fire hundre tettskrevne sider. Ingen kan ha alle disse ord og bilder, og rytmer i bevisstheten samtidig. En forfatter i dette stadium er det ynkeligste av alle skapte vesener; han er uten hjelp, uten venner, uten gud og uten natur. Han har ikke nok bevissthet, og han har ikke nok umiddelbarhet. Hans eneste venn er Døden; den er hans eneste befrier og hjelper. Men han skal leve: hvert ord han skriver er i den bokstaveligste forstand, kunstnerisk, menneskelig og økonomisk en kamp for hans eksistens og eksistensberettigelse. […] (Vi som elsket Amerika, s 157f) (Skagen, s169)

Heldigvis kan vi kanskje si, så er det ikke alle forfattere som tar sitt virke like blodig alvorlig som Bjørneboe. Det er noen, og de er vanligvis verdt å lese bare av den grunn – den inderligheten de skriver med er unik. Bjørneboe skrev, som han er inne på, ikke kun romaner. Han var innom teateret, og skrev også dikt.

Et dikt tar jeg med:

TI BUD TIL EN UNG MANN SOM VIL FREM I VERDEN:

I Det første bud er ganske lett: De som er flest, har alltid rett.

II Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta den sterkestes parti.

III Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.

IV Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

V Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.

VI Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød,mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)

IX Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)

X Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll,- men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid,- én time forut for din tid!

Jens Bjørneboe «Samlede dikt»
Gyldendal Norsk Forlag 1977