sofaskribenten

Markens grøde – nasjonalromantikk?

Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket opp den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren.

Slik starter Markens Grøde, denne romanen som ga Knut Hamsun sin velfortjente Nobelpris innen litteratur. Han fikk den i 1920, som den andre nordmann etter Bjørnson. Senere fikk også Sigrid Undset denne prisen for sine romaner om middelalderen. Litt nasjonalromantikk kan nok spores hos alle disse tre, selv om de var svært forskjellige som forfattere og personer. Det skal jeg ikke gå inn på her, det er som det skal være. Vi er alle forskjellige.

Hva med Isak Sellanraa?

Ja, jeg slipper ikke Markens Grøde helt. Eller Hamsun da. For mye kan sies om Hamsun, ikke minst at han dro for å treffe Hitler på sine eldre dager. Var han nazist? Tja, at han støttet nazismen er det lite tvil om:

Hamsun støttet nazistene aktivt under okkupasjonen og skrev blant annet en berømt nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945. ‘Hadde [Hamsun] vært 20 eller 30 år yngre ville saken ha vært klar: Forræderitiltale og årelang fengselsstraff’, heter det i jusprofessor Johs Andenæs’ senere analyse.

Hamsun slapp unna ved hjelp av sine svekkede sjelsevner. Det er historien. Om de var svekket for alvor, eller om han bare var litt døv på sine eldre dager er åpent for diskusjon. Han skrev Paa gjengrodde stier i 1949, som langt ifra virker å være en bok som er skrevet av noen med alvorlige skader på sjelsevnene. Ord som vi ellers ikke bruker i dag. Fortjente han likevel Nobelprisen i litteratur? Det er nok et åpent og vanskelig spørsmål. Det diskuterer jeg ikke her. Rent kunstnerisk er det ingen tvil, Hamsun har skrevet noen av verdens beste bøker. Han har forandret egenhendig mye av den norske og deler av selveste verdenslitteraturen, spesielt etter 1890 da Sult kom ut. Isak beskrives i Markens Grøde første gang slik:

Manden kom gående mot nord. Han bærer en sæk, den første sæk, den indeholder niste og nogen redskaper. Manden er stærk og grov, han har rødt jærnskjæg og små ar i ansigtet og på hænderne – disse sårtomter, har han fåt dem i arbeide eller i strid? Han er kanskje kommet fra straf og vil skjule seg, han er kanskje filosof og søker fred, men ialfald så kommer han der, et menneske midt i denne uhyre ensomhet.

Ja, det er mennesket. Som tråkker seg vei. Som bygger sitt rede langt inne i naturen. Planter, graver, bygger hus. En kone får han etter en tid som ungkar. Hun har hareskår, har levd et liv fullt av ensomhet og mobbing, men har likevel noen jordiske eiendeler. Sammen bygger de. De får materielle goder, de får to barn. Det er et slit uten like, men Isak er sterk. Det er også Inger. Det skildres slik når de får sitt første barn:

Barneskrik – jaja Herregud, det var ingen råd med det, men det var fryktelig og forunderlig, og Inger hadde intet sagt. {…] Da barnet tidde, spurte Isak: Har du alt gjort det? – Ja, nu er det gjort. – Nå. – Det kom om kvelden som du fór. – Nå. – Jeg skulle bare tøie meg og hænge opp kassen, så jeg alt hadde tillaget; men det tålte jeg ikke, efterpå så fik jeg ondt. – Hvorfor varskudde du mig ikke? – Kunde jeg vite så akkurat tiden! Det er en gut. – Nå, det er en gut.

Det tredje barnet tar Inger tak i, hun kveler det. Det er født med hareskår. Hun har født alene, nå kommer det frem at det har vært fordi redselen grep henne om hjertet – tenk om barnet var som meg? For dette havner hun i fengsel. I flere år. Isak jobber og jobber. Utvider gården. Det blir mange hus, de males og pusses på. Ungene vokser til. Inger har det egentlig ikke så verst i fengselet, hun var gravid da hun ble hentet, og har fått en jente. Hareskåret til Inger blir operert, og hun lærer seg mange fine ting. Veving, sying og mye annet som kan komme til nytte. Da hun kommer tilbake til Isak på gården, så tar det ikke lang tid før hun tenker:

Var det ikke mærkelig så synet kunne skifte! Inger orket ikke længer å glæde seg over en rigtig fin kalv eller å slå hænderne sammen av forundring når Isak kom hjem med en stor bør fisk fra fjældvandet, nei hun hadde været seks år i større forhold.

Altså i fengsel. Likevel, der hadde hun fått smak på et annet liv. Et byliv. Så hun lengter bort fra Isak. Som har strevet i alle år, vært forelsket i henne og enda mer nå som hun kan så mye og er blitt så fin uten hareskår. Skulle hun være takknemlig?

Skal vi være takknemlige?

Hva som skjer i Markens grøde? Den boken er så gammel og kjent at jeg neppe røper mye når jeg sier at det ordner seg. I grove trekk. Det er en nasjonalromantisk fortelling, som nok ble godt likt i Tyskland – av nazistene. Hamsun sendte sågar Nobelprismedaljen sin til Goebbels i 1943, noe som bidro til konklusjonen i den rettspsykiatriske vurderingen av 5.februar 1946:

1. 1. 1. Vi anser ikke Knut Hamsun som sinnsyk og antar ikke at han har vært sinnsyk i tiden før de påklagede handlinger.
      2. Vi anser ham som en person med varig svekkede sjelsevner men antar ikke at det er noen aktuell fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

Opplysningene er hentet fra boken Høyesterett og Knut Hamsun, skrevet av Anne Kierulf og Cato Schiøtz, en bok skrevet på forespørsel fra Gyldendal forlag i forbindelse med utgivelsen av Ingar Sletten Kolloens Hamsun-biografi. De har gjennomgått saken slik den gikk og ble avgjort av Høyesterett 23. juni 1948. Det ble ingen straffesak fordi Hamsun hadde varig svekkede sjelsevner da forbrytelsen ble begått, men han ble dømt til å betale erstatning som medlem av Nasjonal Samling under krigen. Konen Marie ble dømt til tre års tvangsarbeid samt bot på 75 000,- og sønnene Tore og Arild fikk også fengselsstraffer. Døtrene Ellinor og Cecilia var aldri medlemmer av NS, Cecilia var angivelig en del av motstandsbevegelsen i Danmark.

Det er selvsagt vanskelig å være takknemlig mot en landsforræder. Spørsmålet vil være hvorfor han i alle dager sluttet seg til Quisling? Hamsun benektet at han var medlem av NS, og i denne boken konkluderer Kierulf og Schiøtz med at det formelt sett var riktig – og Hamsun skulle ikke blitt dømt til å betale erstatning. Det er juridiske spissfindigheter, som da Høyesterett etter all sannsynlighet valgte å se bort fra – selv om Hamsun aldri var formelt medlem, så var det ingen tvil om hvor sympatien hans lå:

Jeg har aldri følt meg som medlem i NS, har aldri meldt meg inn, har aldri hatt medlemsbok. Jeg kom aldri til å sette meg inn i hva NS var for noe. Det var Quisling personlig jeg hadde estime for. (side 76)

Når det gjaldt grunnen til at Hamsun skrev så mange positive innlegg i aviser og andre plasser for å støtte okkupasjonsmakten, så svarte han i retten:

[…] det var ikke galt det jeg satt og skrev. […] Det jeg skrev var rett. Jeg skal nu forklare det. Hva skrev jeg? Jeg skrev for å hindre at norsk ungdom og manndom opptrådte tosket og utfordret okkupasjonsmakten til ingen verdens nytte, bare til undergang og død for dem selv. (side 77)

Helt til bunns i dette kommer vi nok aldri, det er skrevet utallige innlegg og mange bøker om denne prosessen. Konklusjonen i Høyesterett og Knut Hamsun er oppsummert:

Vi kan – i et større perspektiv – konkludere med at saken mot Hamsun alt i alt fikk et utfall som var rimelig, selv om valget av forfølgningen og navn på ilagt beløp ideelt sett skulle vært annerledes. (side 105)

Med det menes at saken ble dels fabrikkert, og at det nok burde vært en straffesak i stedet for erstatningssak. Da ville Hamsun trolig fått fengselsstraff og bøter i stedet for opphold på psykiatrisk institusjon og erstatning på 325 000,-. Det var et høyt beløp i 1948, Hamsun var i utgangspunktet en velstående mann – erstatningen tilsvarte 80% av beregnet formue på domstidspunktet. På domstidspunktet var Hamsun blitt 86 år. Og var så godt som stokk døv.

Forfatteren Hamsun

Ja, det er ham jeg vil skrive om. Det er dessverre mange «galne» forfattere, og Hamsun er sånn sett i godt selskap. Når man leter og graver, så har mange skrivende mennesker ganske spesielle synspunkter – enten de er et godt stykke til høyre (eller brune) som Hamsun, eller langt til venstre og støttet Mao, Lenin, Stalin og Pol Pot for å nevne noen. Det vi bør lete etter er årsakene til at de støtter forskjellige diktatur – flere hevder at de ikke var klar over all volden som ble utført, og at de tenkte mest på hva som ville gi det beste samfunnet for alle. Da volden ble oppdaget, både i Tyskland og i Sovjetunionen, så tok de fleste avstand fra ideologiene. Enkelte beholdt likevel troen, særlig på kommunismen (marxismen), fordi de mente at utførelsen var gjort av mennesker (Lenin, Stalin) som ikke representerte den sanne lære. Slik sett kan det minne om troen på religioner. At vi mennesker ønsker å tro på noe er temmelig klart.

Fremover vil jeg skrive om bøkene til Hamsun, særlig er verkene før de to krigene veldig bra (de fleste er det) – men, det er vanskelig å overse Paa gjengrodde stier, som han da skrev mens han led av disse varig svekkede sjelsevnene. Noen sier det er en av hans aller beste bøker, og Sigurd Hoel bemerket etter dommen (1952):

La meg innrømme at jeg ikke var fremsynt. I dag ville jeg ha protestert. Det skyldes dels at jeg i løpet av disse seks årene har lest atskillig mer av professor Langfeldt og dels at jeg har lest Hamsuns siste bok. Den viser tydelig nok at professor Langfeldts undersøkelse ble en tortur for den gamle mannen. 

 

Hvis det inntrykk skulle feste seg at Knut Hamsuns varig svekkede sjelsevner i hvert fall var atskillig bedre enn professor Langfeldts usvekkede, så kunne det lett hos en og annen oppstå en varig svekket tillit til den slags undersøkelser. (side 46)

Professor i rettsvitenskap, Johs. Andenæs, bemerket noe av det samme i Prosessen mot Hamsun, Lov og Rett 1979, side 190:

Han ble, etter hva Langfeldt senere har uttalt, vurdert ikke i forhold til en gjennomsnittsperson, enda mindre i forhold til en vanlig 86-åring, men i forhold til det han hadde vært før (intervju med Langfeldt i Dagbladet 25. september 1978). […] Om en intellektuelt og karaktermessig særlig vel utviklet person ved alder og sykdom er blitt vesentlig svekket i forhold til sitt tidligere nivå, bør det vel ikke betraktes som noen strafferettslig unntakstilstand hvis han også i sin reduserte tilstand kommer opp mot normalmålet.

Tja, hva skal vi si? Hamsun selv var ikke særlig fornøyd med å bli erklært for så svekket at han ikke kunne få en vanlig rettssak, det ønsket han i den tro at han ville blitt frikjent. Han sier – eller skriver – at han etter denne avgjørelsen:

nu [vil] gaa som en Tufs og en Tull for Resten av mine dager – og allikevel være Landsforæder!