sofaskribenten

Omtale kommer snart.

Litt om Paul Auster:

Paul Auster ble født i New Jersey i 1947, og bor nå i Brooklyn. Han har mastergrad i litteratur. Han debuterte som lyriker i 1974. Hans store gjennombrudd var New York-trilogien, som kom i 1987. De fleste av Austers romaner er oversatt til norsk. I tillegg til sine romaner har Auster skrevet lyrikk, essays og filmmanus samt flere selvbiografiske bøker. Han er oversatt til en rekke språk og har mottatt flere litterære priser for sitt arbeid. (Kilde: Aschehoug)

Hvem er denne karen, og hva skriver han om?

Tja, det har jeg ikke fullgode svar på ennå. Jeg er i gang med å lese romanene hans, og så langt har jeg lest: The New York trilogy (1987), Moon Palace (1989), Oracle Night (2003), Travels in the Scriptorium (2006) og Invisible (2009). Det gjenstår enda en del, men etter hvert har jeg fått et godt inntrykk av hvordan han skriver i det minste – og hva han skriver om. Han er glad i såkalt intertekstualitet, som vil si å henvise til andre forfattere og bøker, inkludert sine egne, og har et grep i flere av bøkene som går på at det skrives en historie i historien. Det er ingen tvil om at Auster er godt utdannet teoretisk; han er Magister innen engelsk litteratur fra Columbia University og anerkjent på flere felt:

Medlem av: American Academy of Arts and Letters, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser: Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres, Fyrsten av Asturias’ pris for litteratur (2006), Prix Médicis étranger (1993), Fellow of the American Academy of Arts and Sciences. (Kilde: Wikipedia.)

Han skriver om menneskelige utfordringer er vel rett å si. Det er et hovedtema, slik jeg oppfatter det. Vi klumser oss frem i verden, gjør så godt vi kan – og har mange rare lyster og tilbøyeligheter. Ofte handler det om forfattere, og en god del er nok selvbiografisk. Han har skrevet rene selvbiografiske verk også, de har jeg ikke lest enda. Så dette er foreløpig en innledning. Jeg tar med en vits fra Reiser i Skriptoriet (oversatt 2007):

La meg se. Jeg tror den begynner slik. En mann kommer inn på en bar i Chicago klokken fem om ettermiddagen og bestiller tre whisky. Ikke den ene etter den andre, men alle tre på én gang. Bartenderen blir litt forbløffet over denne uvanlige forespørselen, men han sier ingenting og gir mannen det han ber om – tre whisky på rad og rekke på bardisken. Mannen drikker dem én etter en, betaler regningen og går. Neste dag kommer han tilbake klokken fem og bestiller det samme. Tre whisky på én gang. Og dagen etter, og hver eneste dag etter det i to uker. Til slutt tar nysgjerrigheten overhånd for bartenderen. Ikke for å være frekk, sier han, men du har kommet hver eneste dag de siste to ukene og bestilt tre whisky, og jeg vil gjerne vite hvorfor. De fleste bestiller én om gangen. Åh, sier mannen, svaret er meget enkelt. Jeg har to brødre. En av dem bor i New York, en bor i San Francisco, og vi står hverandre nært, alle sammen. For å hedre vårt vennskap går vi alle inn på en bar klokken fem om ettermiddagen og bestiller tre whisky, skåler taust for hverandre og later som vi er på samme sted. Bartenderen nikker, endelig forstår han bakgrunnen for dette underlige ritualet, og tenker ikke noe mer over det. Slik holder det på i ytterligere fire måneder. Mannen kommer inn hver dag klokken fem, og bartenderen serverer de tre drinkene. Men så skjer det noe. Mannen dukker opp til vanlig tid en ettermiddag, men denne gangen bestiller han bare to whisky.

 

Bartenderen blir bekymret, og litt senere tar han mot til seg og sier: Ikke for å være frekk, men hver eneste dag de siste fire og en halv månedene har du kommet hit og bestilt tre whisky. Nå bestiller du bare to. Jeg vet godt at det ikke angår meg, men jeg håper bare det ikke har skjedd noe med familien din. Det har ikke skjedd noe, svarer mannen, like glad og munter som alltid. Men hva er det da? spør bartenderen. Svaret er meget enkelt, sier mannen.

 

– Jeg har sluttet å drikke.

 

Gjesten bryter ut i et langvarig latteranfall, og selv om Mr. Blank ikke gjør det samme, fordi han allerede visste poenget, smiler han likevel til mannen i den svarte skjorten, fornøyd med at han har fortalt vitsen så vellykket. Da munterheten omsider legger seg, ser gjesten på Mr. Blank og sier: Vet De hvem jeg er?

 

Jeg er ikke sikker, svarer den gamle mannen. Ikke Fogg, i hvertfall. Men det er ingen tvil om at jeg har møtt Dem før – mange ganger, tror jeg.

 

– Jeg er advokaten Deres

Det blir Mr. Blank glad for. Denne boken er en reise gjennom forfatterskapet til Auster, og det lekes med språk, hukommelse og hva en forfatter egentlig gir liv til. Mr. Blank våkner i et rom som er overvåket både med kamera og mikrofon, og den gamle mannen er nettopp Blank: «Han vet ikke hvem han er, hvor han er, hvorfor han er der, og hvor lenge han må bli der.» Sakte rulles livet hans opp, gjennom møter med flere forskjellige personer som han ikke vet hvem er. Paul Auster kaller selv boken for en fabel; et univers som er noe helt spesielt.

Mottakelse/kritikk:

«Over the past twenty-five years,» opined Michael Dirda in The New York Review of Books in 2008, «Paul Auster has established one of the most distinctive niches in contemporary literature.» Dirda also has extolled his loaded virtues in The Washington Post:

Ever since City of Glass, the first volume of his New York Trilogy, Auster has perfected a limpid, confessional style, then used it to set disoriented heroes in a seemingly familiar world gradually suffused with mounting uneasiness, vague menace and possible hallucination. His plots – drawing on elements from suspense stories, existential récit, and autobiography – keep readers turning the pages, but sometimes end by leaving them uncertain about what they’ve just been through.

Litt komplisert fra den engelske kritiker James Wood:

Paul Auster is probably America’s best-known postmodern novelist; his «New York Trilogy» must have been read by thousands who do not usually read avant-garde fiction. Auster clearly shares this engagement with mediation and borrowedness—hence, his cinematic plots and rather bogus dialogue—and yet he does nothing with cliché except use it. This is bewildering, on its face, but then Auster is a peculiar kind of postmodernist. Or is he a postmodernist at all? Eighty per cent of a typical Auster novel proceeds in a manner indistinguishable from American realism; the remaining twenty per cent does a kind of postmodern surgery on the eighty per cent, often casting doubt on the veracity of the plot. Nashe, in «The Music of Chance» (1990), sounds as if he had sprung from a Raymond Carver story (although Carver would have written more interesting prose) … One reads Auster’s novels very fast, because they are lucidly written, because the grammar of the prose is the grammar of the most familiar realism (the kind that is, in fact, comfortingly artificial), and because the plots, full of sneaky turns and surprises and violent irruptions, have what the Times once called «all the suspense and pace of a bestselling thriller.» There are no semantic obstacles, lexical difficulties, or syntactical challenges. The books fairly hum along. The reason Auster is not a realist writer, of course, is that his larger narrative games are anti-realist or surrealist. (Kilde: Wikipedia)

Disse to sitatene sier en del om hva jeg også tenker, og etter hvert vil jeg komme inn på disse litt kompliserte synspunktene fra James Wood. Auster er interessant, men samtidig merkelig enkel i språket. Det er noe som en språkinteressert kar som meg selv vil se nærmere på. Etter hvert.