Språk og meninger?
Hva betyr det vi tenker og sier? Egentlig? Wittgentstein startet en grunnleggende tenkning rundt språk og meninger. Han er, merkelig nok, ingen enkel mann å tolke. En grunn er at han krever en helt ny forståelse av oss. Å forstå hvordan språket fungerer er noe han selv arbeidet med i over 40 år. På enkelt nivå kan vi tenke at bord, stol, tiger og pusekatt er ord som beskriver noe konkret. Normalt gjør de det, sålenge alle er enige om betydningen. Hva er et bord? En stubbe i skogen når vi er på tur? Hvor vi setter opp papptallerkener og plastikkbeger? Hvor vi setter frem maten vi har med oss? Spiser sammen? Eller må det være en bordflate, fire ben og kvadratisk i form? Eller rundt? Når vil du si at det ikke er et bord? Hva da med ord som DEMOKRATI? FRED? LIKESTILLING? KRIG? Vet vi 100% hva de betyr? Er vi enige? Det er mye som tyder på at diskusjoner, som er basert på meningene våre, inneholder mange ord som det er tvil rundt - hva betyr de for deg? For motparten din? Wittgenstein selv hevdet at all filosofi før ham var en diskusjon av metaforer.
Selv var han på grensen til selvutslettende ydmyk, og led i perioder av store depresjoner. Han levde et ensomt liv, både blant mange mennesker og i praktisk isolasjon – da ofte i Norge. Ydmykheten var likevel kombinert med en ganske autoritær personlighet, som ikke fungerte smertefritt i sosiale sammenhenger. Wittgenstein kan med rette kalles et komplekst menneske, i likhet med mange av de største personlighetene gjennom tidene. Jeg kommer til å skrive en del om Wittgenstein her, og hva språket betyr for vår hverdag og omgang med hverandre (det vil ligge under fanen: «Språk og meninger»). Han skriver selv:
Av mer enn én grunn vil det jeg her utgir, komme til å berøre det andre skriver i dag. – Dersom mine bemerkninger ikke bærer noe særlig kjennetegn som stempler dem som mine, – da vil jeg heller ikke ytterligere påberope meg dem som min eiendom.
Jeg overgir dem til offentligheten med uvisse følelser. At det vil times dette arbeidet, i dets nødtørftighet og i vår tids formørkelse, å kaste lys inn i en og annen hjerne, er ikke umulig; men langt fra sannsynlig.
Jeg ønsker ikke med mitt skrift å spare andre for å tenke. Tvert imot ønsker jeg, om mulig, å anspore en og annen til egen tankevirksomhet.
Jeg ville gjerne ha frembrakt en god bok. Slik er det ikke blitt; og den tid er forbi da den kunne blitt forbedret av meg.
Ludwig Wittgenstein, i forord til Filosofiske undersøkelser, Cambridge, januar 1945
LIVET ER GODT!
Sant eller usant?
I paragraf 23 i Filosofiske undersøkelser sier Wittgenstein:
Men hvor mange former for setninger finnes det? Skal vi si påstand, spørsmål og ordre? – det finnes utallige slike former: utallige forskjellige former for anvendelse av alt det vi kaller «tegn», «ord», «setninger». Og denne mangfoldigheten er ikke noe som er gitt en gang for alle; nye former for språk, nye språkspill kunne vi si, oppstår, og andre foreldes og går i glemmeboken. (Forandringene i matematikken kan gi oss et tilnærmet bilde av dette).
Ordet «språkspill» skal her understreke at det å snakke et språk er en del av en aktivitet eller livsform.
Hva ville du tenkt om du ikke hadde noe språk, eller om du ble nødt til å tenke på arabisk? I hvor stor grad er vi preget av det språket vi har lært fra vi var små barn? Og, ikke minst – hvordan lærer vi egentlig språk?
LIVET ER GODT!
Hva betyr det? Egentlig? Finnes det noen mening i dette utsagnet som kan slås fast en gang for alle, slik at vi kan si: Akkurat dette. Dette er et godt liv!